Stikkordarkiv: Trollstigen

Turens sex høydepunkt!

Tekst og foto: Kyrre Hagen

De beste turene er de som nærmest blir på måfå. Når ikke planene er spikret, kan du kjøre etter værmelding og humør. Ofte oppstår helt andre opplevelser en du kunne forestilt deg på forhånd. Her får du de beste opplevelsene fra årets septembertur.  

Mission Impossible 7

For snart tre år siden hang Tom Cruise etter fingrene utenfor Preikestolen, under innspillingen av forrige film. Nå er han i Norge igjen.

Det er ikke bare vi som er i Hellesylt, også en annen motorsyklist er her nemlig Tom Cruise. Foto: www.hellesylt.info

Vi har landet i Volda, der min yngste sønn studerer, og blir innkvartert i et båtnaust. Vi i denne anledningen er undertegnede og min reisekamerat Viggo Carlsen fra Drammen. En villmann som elsker camping, og som har proppet sin gamle Honda Varadero med alt tenkelig utstyr, for å kunne klare seg i villmarken. Med Viggos oppakning kan man være på veien i årevis. Viggo var litt uheldig og tredde bremsepedalen sin rundt en stubbe på vei opp fra en villcamp-parkering i Folldal. Vi har bestemt oss for å ta turen til mekaniker i Stranda. På veien hit kjører vi forbi Hellesylt, der en annen motorsyklist også «tilfeldigvis» er i disse dager, nemlig Tom Cruise.

Tom Cruise har rigget seg skikkelig til i Hellesylt. Her har han leid ei hurtigrute, med råbillig besetning fra Filipinene.

Tom satser ikke helt på de samme enkle overnattingsalternativene som oss, nei denne karen har like så godt leid inn Hurtigruteskipet Fritjof Nansen i anledningen. Han er imidlertid ganske smart, for på denne måten har han ha tilgang på et helt hotell med utenlands arbeidskraft helt ned i 29 kr timen, korona inkludert. Vi kan ikke la være, men tar av ned til Hellesylt for å hilse på. Han er jo tross alt bare en motorsyklist han også. Tom har imidlertid rigga seg ganske bra på campen sin i sentrum. Her står til sammen ti helikoptre linet opp. Et av dem er visst nok hans eget private. Hele området er gjerdet inn, og det tusser av vaktfolk. Han har dessuten leid inn halvparten av Hertz hvite varebiler i Norge. De er over alt.

Tom Cruise har ikke tid til oss. Han er på Helseth kopen og kjører motorsykler ut i avgrunnen. Foto: www.hellesylt.info

På spørsmålet om ikke Tom kan komme å bli med på en liten kjøretur til Sykkylven, for å dele ei flaske Cola-brus, får vi bare et undrende blikk i retur. Tom er vist nok et sted oppe på Helset kopen, det 1246 meter høye og populære basehopp-fjellet denne dagen. Her kjører han syklene sine utfor det digre stillaset vi ser rigget i det fjerne. Syklene havner i steinrøysa, mens han selv henger igjen i en fallskjerm. Vi kjører til Sykkylven uten Cruise.

Smøla, så salt at selv tannreguleringen ruster

Vi tar ferga fra Sandvika over til Edøy. Endelig på vei til Smøla.

Vi har forlatt Volda, og utstyrt Pippi (min KTM 1290 Super Adventure R) med nytt fordekk i Ålesund. Etter dette kjører vi Atlanterhavsveien i et spektakulært vær. Bølgene slår helt oppunder bruene i det vi kjørte over. Å kjenne på slike naturkrefter er mektig. Hengekøye frister lite i dette været, det hadde i tilfelle blitt å sove med køya nærmest 90 grader ut til siden.

Veiene ut til Veiholmen er spektakulære. Mange broer knytter holmene sammen. Mere værbitt og ramsalt sted sted finnes vel knapt

Det er ikke helt riktig at denne turen var helt uten mål og mening; jeg hadde nemlig aldri vært på Smøla. Denne lille flate øygruppa ytterst i havet nord øst for Kristiansund har jeg hatt lyst til å besøke lenge. Smøla er et øyrike som består av tusenvis store og små øyer foruten hovedøya, som gjerne betegnes som «Fastsmøla». De som bor her har vært knyttet til sjøen, og fiskeri har vært viktigste næring.

På vestsida av Fastsmøla finner vi denne vindmølleparken. Veiene her ute må prøves!

På hovedøya går det en vei rundt hele øya. Vi bestemmer oss derfor for å kjøre østsida nordover, og vestsida sørover. Før vi kommer til hovedøya kjører vi over flere broer, litt som Atlanterhavsveien. Landskapet domineres av strand og skjærgård, et landskap med myrer og småknauser, men uten fjell og med store grunne sjøområder. Hovedøya og de tusenvis av småøyene, holmene og skjærene gir et særpreg du ikke finner maken til – i hele verden. Det er rett og slett vakkert å kjøre her. På nordsiden av øya kjører vi over en masse broer som knytter øyene sammen, og til slutt er vi ytterst ute på Veiholmen. I dette livlige fiskeværet er det fortsatt rundt 300 fastboende å finne bak gardinene i husrekkene. De livnærer seg av fiske og turisme på holmen, eller «skjæret» som de innfødte sier. Det blir en lunsj her ute, der vi nyter stedets spesialitet – «Blandaball», en lokal raspeball med fisk i oppskriften.

På Veiholmen spiser vi stedets spesialitet Blandaball.

På returen kjører vi vestsida sørover. Her ligger en gedigen vindmøllepark inne på landet. Vi klarer ikke dy oss når vi ser grusveiene som går mellom møllene, vi må inn her å legge noen grussladder. Smøla var bare helt fantastisk, og vi skulle gjerne tatt en overnatting her ute. Det blir det garantert neste gang. Vi er nesten litt triste i det vi tar ferga over fra Edøy til Sandvika fergekai igjen, og lar de værslitte husa og fiskeværene ligge igjen der ute på øyene.

Grus i 200 og villcamper

Da har også vi besøkt Rotneblikk. En yndet innsjekking blant OTCére i 2020.

Noen av det beste med turen var veivalgene og ute-campene. På vei nordover så vi på værmeldingene, og valgte å følge grusruter fra Kongsvinger. Selvsagt passerte vi Rotneblikk som har vært flittig besøkt av alle OTCére i 2020. Ved Arneberg kjørte vi dessuten på Norges eneste grusvei som er skiltet med 200 kmt. Vegen er bra, men det virka allikevel litt drøyt, så vi la oss litt under fartsgrensa.

Det er ikke mange grusveier i Norge med denne fartsgrensen.

Vi kjørte også grusvegen over Jutulhogget, og fulgte mange fine grusveier gjennom Folldal før vi fant oss en herlig camp langs elva omtrent ved Grimsbu. Det å lage skikkelig middag på bål var fantastisk. Det var stjerneklart, og stille. Hengekøyene var dekket med rim på morgenkvisten, men vi hadde sovet som barn. Morgenkaffe på bålet, mens baconet putret i panna var herlig.

Vi kjørte den fantastiske Grimsdalen vestover i nydelige høstfarger. I tillegg fikk vi med oss veien over Remerhornheiane ved Stranda, og Fv. 70 fra Indre Standal til Volda mens vi var på Sunnmøre.

Viggo forsøker fiskelykken i elva ved Grimsbu.
Herlige Grimsdalen. En av Norges vakreste dalfører.

På returen fant vi en flott gapahuk langs Trysilelva ved Jordet. Her diska Viggo opp med Taco, tilberedt på primus og bål. Vi hadde en flott utekveld, og la oss med utsikt til stjernene. Det å fri-campe på denne måten er fantastisk, og gir en fin frihetsfølelse. Telt hadde vi ikke med på denne turen, men gode hengekøyer, soveposer og liggeunderlag. Et tips til deg kan være å merke av slike steder når du finner dem, de er ikke alltid like enkle å finne.  

Taco står på menyen. Innlosjeringen er Gapahuken i bakgrunnen.

Flaggermus og Lambo i Trollstigen

Vi knaller opp Trollstigen, et av Norges heteste turistmål. Oppover er den morsomste retningen, og det går virkelig unna. I en sving raser motoren på 1290en, tror jeg et øyeblikk. I vertfall høres det slik ut. I det jeg klemmer rulla i bånn, kommer det et brøl fra motoren jeg ikke har hørt maken til før. Jeg skvetter og slår av gassen. Det hjelper imidlertid lite. Da oppdager jeg heldigvis den råeste Lamborghinien du kan tenke på veien foran meg. Pådraget fra den 12 sylindra motoren var synkronisert med min 1290, og ga fra seg det villeste brølet du kan tenke deg. Den hvite italieneren river seg løs fra asfalten og jeg er letta.

Jeg tror motoren på KTMén raser i det denne bilen river seg løs fra asfalten.

På parkeringen øverst på «Trollstigsenteret», kommer en sunnmøring slentrende mot oss fra det hvite monsteret. Vi kommer i prat når jeg forteller han at han skremte vettet av meg. Vi får full omvisning på bilen, som er den eneste av sitt slag i Norge, og som har kostet nærmere fire millioner kroner. Bak førersetene ligger en illsint tolvsylindra motor mellom karbondeksler, synlig under glass.

740 hk flytter seg det også 🙂

Føreren inviterer oss ned i svingen der han sto parkert igjen, for om 20 minutter skal to basehoppere kaste seg ut fra en av fjellknausene i område. De vil passere rett over hodene på oss dersom vi blir med ned i svingen igjen. Vi er ikke vanskelig å be, og snart ser vi en skikkelse bevege seg ut på en fjellhylle der langt over oss. Han ligger lenge i lufta, før han dreier over, og passerer oss så fort at vi ikke klarer å vri hodene våre etter han. Det kommer en flerrende lyd gjennom lufta i det han passerer oss. Kort etter gjentas det hele med en ny flaggermushopper. Det er fasinerende, men ingen i verden hadde fått meg til å prøve et slikt stunt. Vi tar farvel med vår nye bekjent, i det Lamborghinien igjen river seg løs fra asfalten. Vi ser han forresten igjen i Røros noen dager etter, i en Maserati kabriolet.

Ut fra denne toppen kastet basehopperne seg.

Helsprøe Kanari og kaffe

Vi har vært i Trondheim og setter nesa sørover. Det er kaldt og vi har behov for å varme oss. Når vi passerer Singsås dukker et oransje hus opp på venstre side av veien.  KANARI & KAFFE BRUKTHANEL står det på et stort skilt på byggets fasade. På taket over inngangen står det også en ekte motorsykkel. Døra ser stengt ut, men plutselig dukker Ranveig Bergsmyr opp på innsiden og låser opp for oss.

Ranveig Bergsmyr ekspederer deg bak skjermen på en Road King!

Lokalene er mildt sagt spesielle, og minner om noe midt mellom et loppemarked og en gammel westernfilm. I den ene enden finnes et kjøkken, og i den andre en bar med karaoke. Her selges alt fra BrainCooler, til frynsete cowboystøvler og motorsykkeldeler i skjønn forening. Bak korona-smitteskjermen, som selvsagt er hentet fra en Road King, står Ranveig og forbereder hjemmelagde raspeballer til dagens gjester. Vi bestiller kaffe og et digert stykke hjemmelaget sjokoladekake.

En blanding mellom loppemarked og en westerenfilm.

Ranveig forteller oss at hun ikke er den eneste Ranveigén i firmaet. Innehaveren deler fornavn, men heter With til etternavn. Hun kommer og forteller oss litt om oppstarten som var julaften 2018, og om planene videre. Hun og mannen, som hun «kjempe mye IKKE» er gift med, Geir Mathisen, har nemlig kjøpt det nedlagte lefsebakeriet på naboeiendommen.

Dette blir de nye lokalene til Kanari og Kaffe
Geir Mathisen bygger customsykler

Vi får omvisning i lokalene de er i full gang med å bygge om. Dette blir et helt nytt senter som skal erstatte de gamle lokalene i 2021. Innvendig har både farger og kreativitet fått fritt spillerom. Bygget skal inneholde verksted, kafe, bruktbutikk, frisørsalong og et eget lekeland, med både klatrevegg, kinosal og lekeapparater og sikkert mye mer. Mellom kafe og verksted skal det være vinduer, slik at gjestene kan se hva som skjer der inne.

Verkstedet som heter Stone Custom Preformance, skal blant annet bygge om motorsykler. Det er også planer om å bygge ti hytter på området, for å kunne tilby overnatting til motorsyklister som ønsker dette. Kanari & Kaffe har på kort tid blitt et populært reisemål for regionens motorsyklister. Også en del langveisfarende gruskjørere kommer jevnlig på besøk.

Viggo fornøyd bak baren hos Kanari & Kaffe

Det er ingen grenser for kreativiteten til dette paret. Nå venter de bare på bruksendring på bygget, og de håper å kunne åpne opp i februar 2021. Jeg må si jeg gleder meg til neste besøk hos denne kreative gjengen.

Nederlandsk ysteri i Sverige

På returen setter vi kursen inn i de Svenske skogene, litt sør for Osensjøen. Det er for tiden er lov å krysse grensa inn i nabolandet i disse områdene. Vi finner noen fine grusveier, og ender etter hvert opp ved Lekvattnet på svensk side. Her stopper vi ved Finnskogens Ostaffär. Det er på tide å få seg noe å spise, og vi bestemmer oss for å se hva den lille røde butikken kan diske opp med. Fasaden er på ingen måte prangende, men vareutvalget er mildt sagt bredt. Her kan du både få kjøpt matvarer, nye ullsokker eller deler til motorsaga di. Butikken er dessuten utsalg for Systemborlaget.

Jolande Bleumink bak sin enorme ostedisk. Mange av ostene produserer hun selv.

Inne i butikken får vi innehaver Jolanda Bleumink til å lage lunsj-bagetter til oss. Vi finner oss en plass mellom pinnestoler og kryssord. Først når vi har satt oss oppdager vi den gigantiske ostedisken inne i lokalene.

Motorsykkelhelter må ha lunsj.

Det er Jolanda og mannen Roland Visser som står bak oste-eventyret på Finnskogen. De har blant annet fått utmerkelsen “Sveriges beste landskapsmat” for sin røkte geitost. Dette er et flott kvalitetsstempel. Ostene produseres av parets egne dyr som lever det gode liv på Finnskogen. Produktene skal selvsagt ha tilknytning til Finnskogen, og råvarene skal i hovedsak stamme fra Finnskogen. Før vi forlater Jolanda må vi selvsagt kjøpe med oss noen oster. Vi får en rekke smaksprøver, og det er ikke lett å bestemme seg. Til slutt har både Viggo og jeg kvalitetsvarer varer med oss i bagasjen. Vi kan anbefale en tur innom, denne sjarmerende rolige butikken, med den hyggelige nederlandske ­­­­­­­idealisten bak kassa. Ønsker du å kjøre grus nærmest til «poldøra» kan varene bestilles på forhånd, og hentes i samme slengen, og det i tykkeste Finnskogen.

Finnskogens Ostaffär. Disse kundene var mest opptatt av at butikken i tillegg er ombud for Systembolaget.

Dette var høydepunktene fra turen. Stort sett uforutsigbare men morsomme og fine, som det ofte blir på en tur som har rom for det. Takk for følget.  

På trolske veier til NordMøre

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-Avisa nr. 10-2016

Vi kjører grusveier gjennom Vassfaret, Liteldalen og Eikesdalen i trolsk stemning. Vi besøker Gaularfjellet, Trollstigen og fantastiske Møre. Les om en flott motorsykkeltur i vakre Norge…

Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss
Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss

Endelig skal jeg på tur med en av mine gode kompiser Kjetil. Værmeldingene er gode, og syklene lastes opp med telt og turutstyr. Det er deilig å kunne finne fram utstyr fra hyllene i motorsykkelbua. Søkklasta forlater vi Drammen i et nydelig vær. Tanken på å skulle være på veien noen dager er aldri feil, og forventningene kribler i magen. Vi liker oss begge både på asfalt og grus. Jeg må innrømme at Kjetil er en adskillig hvassere gruskjører en meg, eller er det bare KTM´en som er bedre på grus en Super Tenere´n. Jeg får prøve og ikke kompensere med for mye dumdristighet.

Vassfaret

Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret
Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret

Jeg venter på Kjetil på Sokna. Kjetil har så mange prikker i førerkortet at han konstant ligger 15km under fartsgrensa. Han ser politi under hver minste busk. Vi tar av fra riksvei 7, og følger veien opp gjennom Frank Rotors rike; -Strømsåsveien mot Valdres.  Strekningen er på drøye 60km, og det aller meste av denne er på herlige grusveier. Det er mange veier her inne, og lett å kjøre seg bort. Enkelte partier er svært bløte, og forhjulet truer med å ta andre retninger en vi først hadde tenkt. Det er ganske spennende med en søkklasta adventure-sykkel. En lett enduro ville vært helt perfekt på denne strekningen. Det er stående stilling med vekta bakover og gass som gjelder. I dette området skal det være bjørn. Naturene er så vakkert at vi må stoppe flere ganger for å ta den innover oss. Løv og gress er på sitt aller grønneste, og det er stor vannføringen i bekker og elver. Bjørn ser vi ikke, det nærmeste er en buddistisk munk som villig hjelper oss med å ta bilder når vi passerer Urula i Hedalen. Han ser ganske bortkommen ut forresten.

Valdresflya er enda snøkledd
Valdresflya er enda snøkledd

Vi passerer Fagernes, og Beitostølen på vei mot ei snøkledd Valdresfly. Lufta er klar, og himmelen blå. Jeg stopper opp og nyter et fantastisk skue, mens jeg venter på Kjetil. Han er sulten og trøtt.

Valdresflya
Valdresflya

_DSC5707Dagen ender opp ved Gjendesheim. Vi slår lavvoen opp helt nede i vannkanten. Utpå kvelden nyter vi konsert på fjellstua. «Julie and her new favorite´s» spiller opp. I samme sekund er Kjetil forelska. Det er vakkert å høre på. Omgivelsene kan ikke bli flottere, i det sola går ned bakom vokalisten. Turen har fått akkurat den starten vi hadde håpet på.

Julie and her new favorite´s
Julie and her new favorite´s

Morgenstemning ved Gjende
Morgenstemning ved Gjende. Kjetil har drømt om Julie.

Tenk å våkne opp nederst i strandkanten ved Gjende i et strålende vær, og nærmest vindstille. De første fotturistene venter utålmodig på brygga i det vi fyrer primusen, og koker kaffe. Kjetil har drømt hele natten om vokalisten fra i går. Ikke greit å være singel middelaldrende motorsyklist. Han drar opp engangs traktekaffe-pakker fra Etiopia. _DSC5790Kaffelukta blander seg inn i den gode morgenstemningen. En av teltnaboene, er en ung gutt på 17år. Han er på fottur alene, og har deltatt i Besseggløpet dagen i forveien. Han har tatt 3 plass, kun slått av to etiopere, vi er imponerte. Jeg tenker på mine egne unge gutter, som enda nærmest henger i skjørtene mor. Egg og bacon er aldri feil. Særlig ikke i omgivelser som dette.

Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen
Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen

Ridderspranget

Ridderspranget
Ridderspranget

Vi fortsetter mot Lom, og jeg stopper ved Ridderspranget, som går over Sjoa, mens jeg venter på Kjetil. Han er varm. Den sorte Ktm-dressen til tusenvis av kroner har kun spart på en ting;  ventilasjon. Selve har jeg en lys kjøredress som kan åpnes alle veier.  Jeg har aldri tidligere tatt meg tid til å stoppe her. Vannføringen er enorm, og bakken nærmest vibrerer under mc-støvlene. Detter du uti her, er sannsynligheten stor for at din siste time har kommet. I følge sagnet rømte jenta som blei kalt Skårvangs-sole, sammen med Sigvat, som hun var glad i. Jenta var lovt bort til ridderen Iva Gjæsling som var den mektigste i Gudbransdalen på den tiden. Sigvat og jenta hoppa over spranget, og Sigvat dytta første forfølger ned i juvet. Da torde ikke flere å komme etter. Kjetil er urolig når jeg beveger meg på kanten av elva under spranget for å ta bilder. Han frykter at jeg skal ta samme vei som forfølgerne.

Dalsnibba

Ved Djupvasshytta tar vi avstikkeren opp på Dalsnibba. Veien opp er et ambisiøst prosjekt, og gir deg en smakebit av hva som venter på toppen.

På vei opp til Dalsnibba
På vei opp til Dalsnibba

Selv om dette nærmest er en turistfelle, er utsikten spektakulær og variert. Den er vel verd turen, og pengene. Fra 1500 meters høyde ser vi turistbåtene i Geirangerfjorden som små lekebåter lengt der nede. Andre veien ser du snødekte fjelltopper.

Spektakulær utsikt fra Dalsnibba
Spektakulær utsikt fra Dalsnibba

Vi snakker med et ferierende ungt Rumensk par, som bor i London. De har satt av fem uker til å reise med bil i Europa, og hadde nesten ikke hørt noe om Norge før de dro. Til nå har de brukt over 2 uker, kun i Norge. De er henrykt over landet vårt. Tydeligvis har reiselivsnæringen i Norge et stort potensiale enda.

Geiranger
Geiranger med Ørneveien i bakgrunnen

Jeg venter på Kjetil i Geiranger. Han er sulten. Vi inntar lunsj, men for å få bestilt mat her må du enten kunne polsk eller engelsk. Hamburger er ganske internasjonalt. Vi kommer i prat med motorsyklister fra Oppdal. De gir oss noen gode tips om reiseruter på veien. Dette området er noe av det beste du kan tenke deg med tanke på svingete veier. Etter Ørneveien venter ferge over til Valldal, og vi slår følge med oppdølingene langs Valldøla til toppen av Trollstigen. Trollstigen er vel repetert så mange ganger at det i denne artikkelen synes helt unødvendig. Vi morer oss imidlertid med å kutte noen svinger utenom veien på de nederste partiene._DSC5972

 

_DSC5976Værmeldingen er litt gråere, så vi tar inn hos Mette Kroken på Åndalsnes vandrerhjem.  Bygningene representerer et av de eldste vandrerhjemmene i Norge, og ligger idyllisk til med utsikt utover Romsdalsfjorden.  Et vandrerhjem er ofte et hyggelig sted å komme i kontakt med andre reisende, og vi er ikke de eneste motorsyklistene her.

Atlanterhavsveien

_DSC6026
En på KTM drar bakhjulet på atlanterhavsveien

Vi setter kurs mot Molde, og videre på 664 til Bud, før vi kommer til Atlanterhavsveien.  Vært holder vegetasjonen nede her ute ved kysten. Lave grantrær klorer seg fast klynegevis. Bergene er runde, og ikke alt for høye. Veistrekningen er fantastisk, der den snirkler seg mellom holmene. Byggingen startet i 1983, og var ferdigstilt i 1989. Anlegget består av åtte broer på til sammen 891 meter. Om du ikke selv har kjent på storhavets råskap og lune, kan dette være en ypperlig strekning, om været står på. Byggearbeiderne måtte gjennom hele tolv orkaner når moderne ingeniørkunst skulle forenes med disse ville elementene. Resultatet er en estetisk nytelse. Turen tar deg fra frodig kystkulturlandskap ut på de mest nakne holmer. Har du med deg fiskestang kan du stoppe på en av flere fiskebruer. Du er bortimot garantert fangst. Verdens vakreste veistrekninger har den vært omtalt som.

Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden
Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden

Jeg venter på Kjetil på Averøya. Han er både trøtt og sulten, og vi spiser påsmurte brødskiver i veikanten. Har han forelsket seg i Julie fra Gjendesheim, og får henne ikke ut av tankene? Dagen ender opp innerst i Bøfjorden, med en fantastisk utsikt mot Trollheimen, fjellområdet mellom Møre og Romsdal, og Sør Trøndelag.

Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen
Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen

Solvor og Kjell er kjenninger av meg, og har merket motorsykkelparkering spesielt for oss når vi ankommer. Dette blir dagens høydepunkt for pensjonistene, som har omadressert aftenposten, for i det minste å få postmannen på besøk noen ganger i uka.

Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas

Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges

Vær av alle slag på samme dag, er helt vanlig her oppe. Det blir en koselig kveld med skravling og sladder.

Bringebær i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen
Bringebær og vaniljesaus i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen

Liltedalen og Eikesdsalen

Vi setter kursen mot Sunndalsøra, og senere oppover Litledalen i sørlig retning. Vi kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar oss opp hårnålene til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde. Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen.

Aursjøen på vei mot Eikesdalen
Aursjøen på vei mot Eikesdalen

_DSC6129
Kjetil leker seg over knausnene. På dette underlaget et KTMèn overlegen.

Landskapet består av runde rolige topper, og områder med viddepreg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Lunsjen vår består av nistepakke, og den fortæres på en fjellknaus mens vi skuer utover Torbuvatnet.

Lunsj ved Tobuvatnet
Lunsj ved Torbuvatnet

Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Jeg stopper og venter på Kjetil som både er mett og trøtt. Utsikten mot Eikesdalen og Eikesdalsvatnet er fantastisk. Små regnskyer henger stedvis fast i de bratte fjellsidene, som stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk. Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og jeg innbiller meg at turen opp herfra kan være vel så underholdende som veien vi har kjørt._DSC6173

Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene
Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene

Dagen ender i Stranda. Etter å ha kjørt via Vistdal, Isfjorden og Åndalsnes, skader det ikke å ta Trollstigen en gang til. Oppover hårnålene denne gangen. Det er tid for overnatting i lavvo igjen. En rusletur i Stranda avslører at det skjer like lite her som inne i teltet vårt. Det gjør imidlertid ingenting, etter en sånn kjøredag. Jeg morer meg over Kjetil der han ligger på et tynt underlag i lavvoen. Selv her jeg rigget meg på ei god feltseng, og i tillegg med et oppblåsbart underlag. Det er som å sove i senga hjemme.

Gaularfjellet

_DSC6199Etter varm kakao i Nordfjordeid setter vi kursen mot Sandane og Skei, før vi spiser lunsj i Vassenden. (Kjetil var tørst og kald). Nå venter det flotte Gaularfjellet. På veien over kan du se mange fine fosser.  Jeg stopper ved Likholfossen mens jeg venter på Kjetil. Han er trøtt; har vel drømt om Julie igjen. Gangbrua over er fossen er solid, og det er godt. Vannføringen i fossen er enorm. Fra Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedgreinene i Gaularvassdraget.

Brua over Liksnesfossen er solid. Har du tid
Brua over Likholfossen er solid. Har du tid kan du vandre fossestien, og oppleve hele 14 fosser.

Jeg stopper og venter på Kjetil rett før nedstigningene til Balestrand. Han er sulten. Her på kanten balanserer et nytt enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Dette er en ny rasteplass, og ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. Innvesteringen på over 20 millioner kroner er årets nye turistattraksjon, og vil forhåpentligvis trekke tusenvis av turister til Gaularfjellet. Utsikten mot Sognefjorden, og fjella er formidabel. Veien på Balestrandsida er kjent for sine 9 hårnålssvinger.  Dagen vår ender i Sogndal. Kjetil er både varm og sliten. Vi tar inn på et pensjonat i sentrum.

Lærdal, Hemsedalsfjellet, Eggedalsfjellet og Norefjell.

Dagen etter følger vi «Historic-rout» opp fra Lærdal mot Borgunn. Veien er morsom der den snirkler seg langs den kjente lakseelva. Lang elvebredden ser du rekkverk og gangbroer beregnet for laksefiskere. Veien snirkler seg inn under fjellet i denne trange dalen. Vi stopper så vidt ved Borgunn stavkirke. Viste du forresten at begrepet «Stinking rich» stammer fra stavkirkene. Velstående rike ble lagt under kirkegulvet, i stedet for å bli begravet. Her lå de å råtnet. Derav begrepet -stinking rich._DSC6285

Veien over Hemsedalsfjellet er transport for oss denne gangen, men her skulle det vært morsomt å forsøke å kjøre partier av den Gamle Kongevei en gang. Jeg stopper på vei over fjellet, og venter på Kjetil som er varm. Fra Bromma tar vi av mot Haglebu, og følger morsomme svinger opp på fjellet. Sauene ligger og soler seg i veikanten, så du skal være litt oppmerksom. Fra Eggedal tar vi veien opp over Norefjell, og koser oss på turens siste grusstrekk.

Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu
Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu

Jeg venter på Kjetil i Drammen. Han er både varm sliten, sulten og trøtt. Men fornøyd. Vi takker for turen, og konkluderer med at Norge er et av de beste landene du kan kjøre motorsykkel i. Turen har tatt oss helt til Nordmøre og tilbake igjen. Områder vi vil tilbake til.