Stikkordarkiv: Kyrre

Internasjonal Allroad Tour 2019

Tekst og foto Kyrre Hagen

Ivrige tar gjengen av asfalten, inn på smalere grusveier.  Jeg ser spor etter de som legger i sladder gjennom svingene.  Sola skinner og smilene er på plass i hjelmene.  230 kilometer grusveier ligger foran oss denne dagen. Med oss har vi niste i sekken og noen av oss konstant bensinangst. Det er ikke bensinstasjoner langs ruta.

Geir Olaf Østebøvik, instruerer deltakerene før tur..

På bensinstasjonen på Fetsund, ruller den ene etter den andre motorsykkelen inn.  Variasjonen er stor, fra 250 – 1290 ccm.  Felles er lang fjæringsvei og grove knastedekk. Påmeldingen til turen skjedde i vinter, og de tjue plassene var fulltegnet etter et par timer.  At dette er et av årets høydepunkter i Allroad-mc, er det liten tvil om. 

Gro Rabben er en av veteranene i Allroad-mc..
Roy Steinbråten er lykkelig på sin nye KTM 790 Adventure R.

Først litt om Allroad-mc?

Allroad-mc ble stiftet i 2003.  Dette er en gruppe motorsyklister med en litt annerledes tilnærming til motorsykkel-livet.  Klubben har medlemmer fra Haugesund i vest til Selbu i Trøndelag.  Klubben har ikke demokratisk styre, men et slags opplyst enevelde som organiseres av webmaster Oscar Egeberg og hans til enhver tid gode hjelpere.  De fleste medlemmene i Allroad-mc liker seg ikke særlig godt på motorvei, men det betyr ikke at «allroaderen» ikke kjører på det.  Det er når det blir smale, svingete veier, gjerne langt fra urbane strøk, gruspartier, bratte bakker, humper og grus i veibanen at «allroaderne» gliser fra øre til øre.

Geir Olaf i tet… Stødig guide.

Bompenger

Arrangør og tursjef for denne turen er Geir Olaf Østebøvik.  Han samler gjengen, og informerer litt om opplegget.  Før vi legger i vei, betaler alle en av bompasseringene med sms, på forhånd.  Klubben respekterer de satser som er satt og betaler for seg. 

Rutinerte Anders Dihle med ny «topplue» er klar for avreise, på sin trofaste HP…

Cornermann

Når så mange som 20 personer skal ut å kjøre på grusen samtidig, er «Cornermann» en metode som fungerer godt.  Dette gjennomføres på denne måten: Guiden ligger foran.  Når følget kommer til et kryss, gir guiden tegn til nr. to, at vedkommende skal stoppe for å anvise de som kommer etter.  På denne måten vet alle som kommer til et kryss hvilken vei de skal.  Bakerst i følget ligger sviper.  Når sveiperen ankommer krysset der anviseren står, gir sveiper tegn til anviseren om å legge seg inn i gruppa igjen.  Sveiperen ligger alltid bakerst og er samme person gjennom hele turen.  Det er lov å kjøre forbi en fører som kjører langsommere, bare vedkommende som blir forbikjørt kan passeres på en trygg måte. På denne måten skapes rom for individuell hastighet.  Det kan bli stor avstand mellom enkelte av førerne.  Du trenger imidlertid aldri å være redd for å kjøre deg bort.  

Knoll og Tott (Steinbråten og Finsebass) har kjøpt like sykler, og er uadskillelige på turen. De står Cornermann sammen, og deler til og med seng..
Baard Meldal Johnsen trives på svenske grusveier.

To grupper

Etter å ha kjørt Vinlandsveien krysser vi grensa til Sverige like sør for Rømsjøen. Vi holder oss hovedsakelig på grusveier, passerer Stora Gla og Ostra Silen.  Her deles gruppa i to.  Geir Olaf tar med seg de fleste, mens de som ønsker mere utfordrende veier får ny gruppeleder.  Tempoet settes opp, og veiene er herlige.  I det vi passerer et småbruk vinker bonden vennlig til oss.  Vi vinker tilbake og fortsetter.  Bonden tenker i sitt stille sinn; -det tar ikke lang tid før jeg ser den gjengen igjen.  Veien blir brått veldig dårlig, og nærmest umulig å både kjøre og trille.  Selv om vi skimter bedre vei bare noen meter lengere bort, er det bare å snu.  Fortsettelsen på dette kan ikke karakteriseres som vei og vil følgende være ulovlig.  Bonden gir oss en passe porsjon kjeft, men gliser litt, i det vi passerer på vei tilbake. 

Gjennom de svenske skoger….

Havari

Brått slutter sykkelen min å virke.  Kløtsjen er gåen.  Det blir å taue tjuefem svingete kilometer på grus, og deretter tjue kilometer på asfaltveier.  Takk til deg Bjørge Kristiansen for god hjelp.  Gruppe nummer to ankommer dagens mål slukøra, mens deltakerne i første gruppa er på sin halvliter nr. 3-10.  

Havarert kløtsj. Hestekrefter byttes mot menneskekrefter..

Reddet av Tem HH

Heldigvis bor min kollega i Team HH, Tore Huseby bare 20 km fra Norebyn. Som god kamerat stiller han både bil og motorsykkel til rådighet.  Min KTM 690 lastes opp på henger og jeg får låne Husebys Gjeldfrid, en BMW GS800F. Dermed er jeg i stand til å fortsette turen dagen etter.  

Et fantastisk sted å nyte morgenkaffen, mens våte kjørestøvler tørker på rekkverket.

Norebyns Cafe & Camping 

Det blir en hyggelig kveld med alt som hører med, på Norebyns Cafe & Camping.  Vi har leid mange av stedets hytter.  Vi samles i cafeén som har en fantastisk utsikt utover innsjøen Grann.  Her er det nydelig mat og alle rettigheter.  Et fantastisk sted for en gjeng motorsyklister som oss. De lune tømmerveggene har god atmosfære.  Stedets vertinne Jadwiga yter fantastisk service, og får oss til å føle oss hjertelig velkomne. 

Som arrangør er det Geir Olaf Østebøvik´s privilegium å holde tale. Gro Rabben lytter beundrende.

Holder tale

Turleders privilegium er å holde tale.  Østebøvik forteller om sitt første IAT (Internasjonal Allroad Tour) i 2006.  Turen hadde da allerede vært arrangert et par år.  Odd Larsen var arrangør den første perioden og Østebøvik tok over for 6 år siden. De første årene ble det overnattet på forskjellige steder, men de siste 6 årene på Norebyn Camping, hos fantastiske Jadwiga.  

Noen kjørte ut, og måtte dras opp på veien igjen. Godt med dyttehjelp..
Det gjelder å ikke gi opp, når man ført har kjørt ut. Få sykkelen opp på veien igjen.

Retur på grus

Dagen etter skal vi tilbake til utgangspunktet, men på andre veier. Grusveinettet i Sverige er fantastisk, og de fleste av disse åpne for almen ferdsel.  Ved Gustavsfors må imidlertid jeg si takk for meg, og returnere til Ed, for å frakte min ulykkelige 690 hjem.

Noen har vært lure og tatt med seg kart..
Som bier rundt kuben, når vi først finner bensin….

Hvordan bli medlem i Allroad-mc.

For å bli medlem i Allroad-mc må du sende en velbegrunnet søknad. Innmelding koster p.t. kr. 150.-, og fornyelse kr. 100.- I tillegg til dette må du delta på minst et arrangement hvert år i regi av klubben.  Et medlem av Allroad-mc forplikter seg til å kjøre på grusvei minst en gang i uka i sesongen. Medlemmet forplikter seg også til å ha høy moral og veilede andre som i sin villfarelse har kjøpt maskiner som ikke er egnet for norske landeveier.

Artikkelforfatter med lånte fjær…

Takk for fantastisk tur.  Vi gleder oss alt til neste år. 

Tilbake i garasjen hjelper Tore Husby meg med å verifisere feilen.

@

Norge mitt norge. Del II

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom  i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig  i en annen etasje.  Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Lunsj i Norfjoreid

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce  ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten.  Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei.  Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet.  Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier.  Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde.  Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen.  Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig.  Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås.  Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.  

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler»  DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys  MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute.  Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag  i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Ruta vår

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars.  Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid.  Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr.  Men man kan utmerket godt bli glad i en MC.  Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet.  Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig.  I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer. 

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr!  Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Skulpturpark i Byrkjelo

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet.  Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel.  En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.

Billigsalg på vafler og kaker

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift»  i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia.  Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner.  Det er penger det og.  Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt.  Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse.  Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier.  Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps»  gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes.  Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv.  Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse.  Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også.  Vi sparte til sammen 300,-.  Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen.  Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue  Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag.  Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier.  Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!