Tekst og foto Kyrre Hagen
Påsken var spikret. Balkan sto for tur, og Kenny hadde nok en gang klart å overbevise to kamerater om at det var en god idé å bruke feriedagene på å fryse seg gjennom fjellpass, kjøre seg bort i østblokklandsbyer og spise kjøtt de ikke helt visste opphavet til.
Han hadde vært her to ganger før, men som Kenny pleide å si:
«Det finnes alltid en dårlig vei du ikke har kjørt ennå.»
Planen var like enkel som den var typisk Dundee: cruise nedover langs Adriaterhavet, stikke opp i fjellene når været tillot det, og ellers la tilfeldighetene styre. NO FIXED ROUTE, med andre ord. En sur norsk vinter skulle byttes ut med Balkan-sol, støvete småveier og svinger nok til å gjøre dekkbudsjettet uanstendig.
Gutta var fulle av forventninger. Endelig skulle Balkans svinger jaktes.
Tatt i laser – nesten ruinert før turen startet
Kenny og Arkitekten hadde reist nedover allerede før påske, og Kenny hadde fått vekket Pernille ut av vinterdvalen. Som vanlig startet sesongen med at han brukte mer tid på å skru enn å kjøre, noe han selv omtalte som «forebyggende vedlikehold», mens alle andre ville kalt det rastløs pirk.
Finværet lot vente på seg, så Dundee brukte dagene til flere høyst nødvendige «forbedringer». Hva som faktisk var nødvendig, og hva som bare var Kennys medfødte trang til å modifisere ting som allerede fungerte, er fortsatt et åpent spørsmål.
Da han endelig var ferdig, klarte han naturligvis ikke å la være å ta seg en prøvetur. Det var kaldere enn han hadde håpet. Ikke bare litt småkjølig heller – sånn kaldt at selv en optimist begynner å lure på om våren har tatt feil av kalenderen.
Så, rundt en sving, sto det en politimann med laser.
Kenny kjente umiddelbart hvordan et potensielt innhugg i sparekontoen flimret forbi netthinnen. Men denne gangen var han reddet av medtrafikanter som hadde blinket som om de prøvde å sende morsekode til månen.
Politiet vinket ham likevel inn. Her kom Kennys kanskje mest undervurderte superkraft til nytte: å late som om han ikke forstår noe som helst (noe som var sant). Han svarte høflig på engelsk. Politimennene så på hverandre, sukket tungt og fikk det samme uttrykket som norske menn over femti får når TV-en plutselig bytter HDMI-kanal av seg selv.
Som mange middelaldrende slovakiske menn hadde de et anstrengt forhold til engelsk. Resultatet ble promillekontroll, litt oppgitt mumling og fri ferdsel videre.
Ingen bot. Ingen papirkontroll. Bare Kenny, Pernille og følelsen av å ha vunnet en slant i lotto.
Motoren – et tempel for østblokk-romantikk
Har du hørt om Jawa eller CZ? Hvis ikke, er det fordi du enten er for ung, for vestlig eller har levd et liv uten nok totaktsrøyk.
I en liten landsby utenfor Košice holder firmaet Motoren til, en familiebedrift som har gjort restaurering og delesalg av Jawa til en kunstform. Kennys svoger hadde ordnet et besøk, og svigerinnen Zuzana stilte som tolk – en rolle som raskt gikk fra språk ekspert til å prøve å forstå hvorfor to voksne menn sto og gliste bredt over gamle bensintanker.
Direktøren, Janko Macak, tok imot dem som om de var statsbesøk.
Etter en kort introduksjon bar det inn i lokalene. Der sto de første 500-kubikks firetaktsmodellene Jawa noen gang produserte, inkludert en prototype, og et eksemplar med produksjonsnummer 00. Ikke replika. Ikke pynt. Den ekte varen. Ved siden av sto flere andre eksemplarer, alle så perfekte at de så bedre ut enn de sannsynligvis gjorde da de trillet ut av fabrikken første gang.
Alt var i mint condition. Det er vanskelig å forklare entusiasmen som oppstår når voksne menn får se gammel mekanikk i perfekt stand. Det er en blanding av andakt, barnslig begeistring og et stille regnestykke over hvor mye garasjeplass man egentlig kunne frigjort hjemme.
Og som alle ekte entusiaster visste Janko når publikum var fanget. Da motorsyklene var unnagjort, kom neste nummer: Mercedes-samlingen. Tre to-dørs coupér sto på rekke og rad, alle i forskjellige årganger. Kronjuvelen var en Mercedes-Benz 560 SEC med en V8 på 5,6 liter – en bil så elegant at selv Kenny ble stille et øyeblikk. Bare et øyeblikk, riktignok.
Janko forteller om et prosjekt der de tok på seg å restaurere en gammel Harley. Den danske eieren mente sykkelen etter bestefaren var fra tjuetallet, men etter hvert som restaureringen kom i gang, viste det seg at sykkelen var en 1919 modell.
Restaurering og «nye» deler kom til slutt på 30.000 euro. Mye, tenker du? I dag er sykkelen taksert til 100.000 euro. Plutselig høres det mer ut som investering enn galskap. Det er i slike øyeblikk Kenny liker å omtale motorsykler som «pensjonssparing med eksosanlegg».
I dag lever Motoren først og fremst av delesalg. Jawa gikk tom for reservedeler for lenge siden, men Motoren produserer nye og holder entusiaster over hele verden forsynte. Gamle østblokkdrømmer dør ikke. De får bare nye pakninger.
Langfredag – nå begynner sirkuset
Endelig var langfredag her. Kenny var tidlig oppe og tok trikken til garasjen der Pernille sto klar, omtrent like ivrig som ham selv. En halvtime senere banket han ut av Košice med kurs for Ungarn. Samtidig satt Olsen og Morten på flyet fra Oslo.
De 26 milene ned til Budapest gikk på motorvei. Kenny kom først fram og brukte ventetiden til å dekorere utleiesyklene med NO FIXED ROUTE på vindskjermene. For noen er det et motto. For Kenny er det en livsfilosofi og en ganske presis forklaring på hvorfor han så ofte ender opp på grusveier han ikke ante fantes.
En time senere ankom to blide nordmenn. Morten fikk en Suzuki V-Strom 650, mens Olsen gikk for en Suzuki V-Strom 800. Alt så bra ut, bortsett fra at Olsens sykkel hadde halvslitte dekk – noe han der og da bestemte seg for å bekymre seg over resten av ferien, på en måte bare erfarne nordmenn på tur kan.
Dagens mål var Balaton.
Kenny hadde, helt etter boka, funnet de minste og tregeste veiene han kunne oppdrive. Det betydde landsby etter landsby, hønsegårder, gamle traktorer, bestemødre med handleposer og en gjennomsnittsfart som ville gjort en syklist utålmodig.
Da de passerte Balaton Park Circuit innså selv Kenny at tiden løp fra dem, og de la seg på motorveien for å nå fram til overnattingen mens det fortsatt var sosialt akseptabelt å sjekke inn.
Hotellet var etter Kennys smak: slitent, gammelt og akkurat passe suspekt til å bli en god historie senere. Etter innsjekk fant de nærmeste restaurant, og resten av kvelden gikk med til pizza, øl og snaps. Stemningen steg i takt med glassene, latteren satt løst, og alle visste det samme: Nå var turen endelig i gang.
I neste del krysser de inn i Kroatia og Bosnia, og fjellvettregelen «Vend i tide – det er ingen skam å snu» får sin høyst praktiske renessanse.
