Stikkordarkiv: Kyrre

Kenny Dundee

Kenny og menneskene i Balkanfjellene

Legg igjen en kommentar

Del 2 Transfăgărășan

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Kenny hadde gått og sett på fjellområdene sør for Karpatene. Balkanfjellkjeden går omtrent vest–øst gjennom Bulgaria, fra grensen mot Serbia i vest til Svartehavet ved Cape Emine i øst. Den er rundt 550–560 kilometer lang og ligger hovedsakelig i Bulgaria, med en vestlig del i Serbia. Hit ville Kenny Dundee.

Han hadde så vidt tøtsjet innom disse fjellene på sin første tur på Balkan i 2024. Først hadde han trodd at fjellkjeden var en del av Karpatene, men det er den ikke. Da han først hadde blitt klar over dette, måtte det selvfølgelig bli en ny tur nedover for å utforske området.

Kenny startet fra Košice i Slovakia 5. september. Der hadde Pernille stått og ventet. Det hadde vært et lite under at han i det hele tatt hadde kommet seg hit, for uka før hadde Dundee deiset i bakken og slått seg noe infernalsk i ryggen. Men ved hjelp av noen piller han hadde fått av kompisen Viggo, hadde han tatt brodden av de verste smertene. Etter å ha krysset Ungarn og halve Romania var han på mirakuløst vis kommet seg til MotoCamp Sibiu.

På Sibiu MotoCamp er snart druene modne. Stedet bugner av epler, plommer og druer på denne tiden.
Doru Dobrota på Sibiu MotoCamp er en særdeles hyggelig kar. Han har holdt av det beste rommet sitt til Kenny.
På Moto Campen i Sibiu får Kenny raskt en ny venn.

Kenny var tidlig oppe. Kvelden i forveien hadde han måttet høre på en idiot av en rumener som mente han var et unikum til å kjøre motorsykkel. Han hadde vist film av seg selv, der han hadde sett døden i øynene og unnsluppet med ren griseflaks. Idiot, hadde Kenny konkludert, og gått og lagt seg. Men på vei til sengs hadde han fått motorsykkelguiden Andreas fra «Edelweiss» til å lage ei rute for seg i Balkanfjellene.

Transfăgărășan

Etter en rask frokost lastet han opp sykkelen, tok farvel med Doru og de kjelne, søte kattene på MotoCampen. Nå ble kursen satt mot Romanias stolthet, Transfăgărășan.

Veien ble bygget fra 1970 til 1974 under Nicolae Ceaușescu og snor seg som en 90 kilometer lang slange gjennom fjellet Făgărășan. Det er grønt og storslagent, og veien imponerer alle som kjører over den. Kenny kjørte her første gang for et år siden, og hadde gledet seg til å gjenta turen.

Det eneste negative med dette passet er at det er så populært. Her kryr det av turister. Motorsykler, biler og bobiler overalt. Skal du hit, bør du faktisk unngå helgene og være tidlig ute om morgenen for å slippe unna noe av trafikken.

Kenny stopper litt i veikanten og blir passert av en lang rekke motorsyklister. Alle på store BMW-er. De har brasilianske flagg festet på oppakningen.

Transfăgărășan er i sikte. Kenny gjør seg klar mens en lang rekke brasilianere kjører forbi han.
Over tregrensa åpenbarer en vakker dal seg. Opp her snor veien seg gjennom terrenget.
Kenny Dundee skuer utover den vakre dalen. Ingen vits i å stresse med en slik utsikt.

Den nederste delen av Transfăgărășan går gjennom en skog av enorme grantrær. Veien slynger seg opp gjennom fjellsiden i runde, fine svinger. Ikke altfor krappe, men krappe nok til at uerfarne motorsyklister er nede i ganske lave hastigheter i en del av dem.

Det gjelder ikke for Kenny Dundee denne morgenen. Han er i storslag og kaster Pernille inn i svingene. Det går så fort som T7-en klarer oppover fjellsiden. Nedgiringer for å ha riktig turtall inn mot svingene, og så flittig bruk av quickshifteren ut av dem. Det går så det plystrer opp gjennom skogen.

Snart er alle brasilianere og andre veifarende passert av den «lille» Yamaha-en, med halvparten så mange hester.

Kenny storkoser seg inne i hjelmen. Man trenger virkelig ikke noe mer. Pernille er fantastisk.

Veien over Transfăgărășan snor seg oppover dalen som den viltreste spagetti.
Kenny på vei oppover fjellsiden.
Kenny og Pernille stopper menge steder oppover fjellpasset. Utsikten er fantastisk. Har du ikke vært her har du en flott opplevelse i vente.

Etter hvert kommer han over tregrensen, og den vakre Transfăgărășan-dalen åpenbarer seg. Det er et mektig skue. Herfra går ferden i et helt annet tempo. Det er ingen vits i å ikke nyte dette vakre landskapet.

Kenny stopper med jevne mellomrom for å ta bilder og samtidig suge til seg denne flotte opplevelsen. Det er bare én ting å si: Har du ikke vært her, har du en flott opplevelse i vente. Dette passet er et must for oss motorsyklister.

Bjørnene

På toppen stopper Kenny ved en av bodene som selger mat rett fra grillen. Han har lyst på en rumensk, grillet pølse, selv om dette er en turistfelle. Han bryr seg ikke om at maten her oppe koster fire ganger så mye som andre steder i Romania.

Deretter setter han kursen gjennom Bâlea-tunnelen, som ligger på veiens høyeste punkt, 2 042 meter over havet.

På toppen tar de seg tid til en stopp. Selv em de har en lang dags-etappe foran seg, er det ingen vits i å stresse over dette flotte passet. Ta deg tid til å nyte tenker Kenny.
Kenny skeier ut med nygrilla rumenske pølser. Selv om maten her oppe er fire ganger så dyr som i resten av Romania, er dette en fin anledning tenker Kenny.
Transfăgărășan er ikke like pektakulært på sydsiden, men svingene er flotte på denne siden også.

Sørsiden av passet er også flott, selv om den ikke er like spektakulær. Etter hvert kommer Kenny ned i skogen igjen. Denne gangen kjører han på østsiden av Vidraru-sjøen. Det var i disse områdene de så bjørn i fjor.

Det er et stort problem med bjørner i dette området. Turistene stopper på avkjøringslommene langs veien og mater dem. Bjørnene oppfører seg på mange måter som store hunder og virker derfor ufarlige. Men det er de ikke. Dette er rovdyr du skal passe deg for.

For to år siden la en italiensk motorsyklist ut en selfie av seg selv med en bjørn i bakgrunnen. Samtidig som innlegget var ferdig, var bjørnen over ham og slepte ham nedover lia. Han overlevde ikke.

Klare advarsler langs veien. Ikke mat bjørnene. Dette er et stort problem langs veien.
To bjørner i veikanten. Det føles nesten som to store hunder, men la deg ikke lure. Dette er rovdyr.
På vei inn i Bulgaria. I denne fine byen navigerer Kenny seg skikkelig bort. Han forsøker å komme seg inn igjen på veien, noe som er umulig, da veien han forsøker å komme inn på ligger 70 meter under han, i en tunell under byen.

Så bremser trafikken opp. Kenny aner hva som er i vente. Der, i veikanten, står to bjørner ved siden av en bil. Kenny stopper og tar bilder. Han er bare 25 meter unna bjørnene og er klar til å kjøre ved den minste antydning fra dem. Det er mulig andre ville valgt å holde litt større avstand. Men nå er det altså Kenny vi snakker om.

Over slettelandet til Bulgaria

Etter flere mil gjennom svingete skogsveier kommer Kenny til slutt ut på Den valakiske sletten, som strekker seg helt ned mot Bulgaria.

Totalt skal han kjøre 64 mil denne dagen, så det passer bra å få unna noen effektive mil. Snart krysser han Donau over Giurgiu–Ruse-broen, og dermed også grensen til Bulgaria. Fremdeles gjenstår det 15 mil av dagens etappe.

MotoCamp Bulgaria

MotoCamp Bulgaria ligger i den lille landsbyen Idilevo, ved foten av Stara Planina, Balkanfjellene. Campen er etablert av motorsyklister og har gjennom mange år blitt et kjent samlingssted for eventyrere. I dag drives stedet av Polly og Ivo.

Stedet er spesielt. Her kan du leie rom eller campe. Det finnes verksted, garasje, bar og bibliotek med reisebøker og kart. De har også en liten butikk hvor du får kjøpt dekk, olje og de mest nødvendige tingene du måtte trenge til motorsykkelen.

Stedet er først og fremst laget for eventyrmotorsyklister på langtur. Både de som bare trenger en overnatting, og de som vil bruke Idilevo som base for turer i Bulgaria og videre til Romania, Serbia, Hellas og resten av Balkan.

Kenny blir tatt imot av Ivo, som innlosjerer ham på Honda-rommet. Her er det til og med motorsykler på sengetøyet.

Fire eventyrere

Etter at Kenny er installert, tar han turen ned i baren, der han slår i hjel kvelden sammen med tre interessante motorsyklister.

Bertie fra California

Bertie er 67 år og fremdeles i jobb. Han er utdannet ingeniør og forteller at han fortsatt jobber. Koronaen gjorde at han mistet jobben, og ble gående arbeidsledig i to år. Nå må han jobbe noen år til før han har råd til å pensjonere seg.

Bertie har en eldre BMW GSA 1150 stående i Ulm i Tyskland. Dette er hans andre motorsykkel i Europa. Den første var en gammel Transalp, men den brøt til slutt sammen. Etter dette skaffet han seg BMW-en.

Hvert år kommer Bertie til Europa og reiser rundt i 10–12 uker. Han kan seks språk, noe som gjør at han kan kommunisere med mange mennesker. Nå er han på vei tilbake fra Armenia, der han har oppholdt seg i fire uker.

Bertie har donert penger til en skole i Armenia, men det har vist seg at det aldri ble noen skole av disse pengene. Mens han var i landet, tok han private timer for å lære seg språket.

Utpå ettermiddagen ankommer de MotoCamp Bulgaria. Her blir Kenny innlosjert på Honda rommet.
Ingen tvil om motorsykkel-interesse. Her finner du dem over alt
Barområde med kokemuligheter. I dette området har mange eventyrere tilbragt adskillige timer.

Bertie er en skikkelig eventyrer og bor mye i telt underveis. Hvert år overnatter han på denne campen. Han forteller Kenny at han bruker cirka 3 000 dollar på disse ukene i Europa. Flybillettene skaffer han seg gratis, fordi han har en eventyrlig mengde bonuspoeng fra tidligere jobbreiser.

Bertie forteller Kenny at han godt kan ha en sykkel stående hos ham i California. Dette får Kenny til å tenke.

Thomas

En annen av karene er tyskeren Thomas, som kjører en ganske ny Ural med sidevogn. Thomas er 57 år gammel og bor i en campingvogn i Tyrkia.

Da et tidligere ekteskap havarerte, tok Thomas sin del av oppgjøret og bestemte seg for å leve så billig som mulig. Pengene skulle nemlig holde helt frem til han ble pensjonist.

Dette resulterte i at han fant seg en øy i Tyrkia, der han kunne bo gratis mot at han tok seg av noen oppgaver i et naturreservat. Nå bor Thomas der hele vinteren, men fire måneder hvert år reiser han rundt i verden på motorsykkelen sin.

Thomas forteller at bensin til sykkelen utgjør cirka en tredjedel av reisebudsjettet hans. Resten går til overnattinger, mat og vedlikehold av sykkelen. Et svært annerledes liv enn det de fleste lever. Kenny konkluderer med at det finnes to måter å komme seg rundt i verden på motorsykkel.

Den enkle måten er å ha masse penger tilgjengelig.

Den andre er å bruke minimalt med penger.

Kenny vurderer åpenbart hvilken av metodene som passer best for ham.

Bertie fra California kjører en BMW GSA 1150. Nå er han på vei tilbake til Ulm fra Armenia.
Fire eventyrere samles om kvelden. Fra venstre: Kenny Dundee, Luke fra Pennsylvania, Thomas fra Tyskland og Bertie fra California.
Polly lager en fantastisk spagetti bolognese til Bertie og Kenny.

Luke fra Pennsylvania

Siste mann rundt bordet er Luke. Han spanderer øl på alle gutta.

Luke er pensjonist og har en BMW RT 1200, som akkurat har fått nye dekk rett her nede i gata. Sykkelen har han stående hos en kompis i Sveits.

Akkurat nå er han på vei mot Tyrkia. Planen er Cappadocia og videre opp til Georgia. Luke skal ikke tilbake til Sveits før om syv uker.

Luke forteller at han opprinnelig er fra Romania, men har levd hele sitt voksne liv i USA. Han forteller om Philadelphia, arbeidsledighet og Trump.

Han mener menneskene der trenger noe å tro på, og at Trump har gitt dem akkurat dette. Han har selv stemt på Trump, men er ikke lenger like sikker.

Det er imidlertid ikke rart at folk stemmer på ham, mener Luke. All industrien som holdt liv i området, er borte.

Også Luke inviterer Kenny over til USA.

Kenny begynner å ane et mønster.

Folk rundt bordet har motorsykler stående overalt i Europa, reiser i månedsvis, bor billig og inviterer ham til å komme på besøk. Dette kan fort bli dyrt.

Om du skulle lure på hvem den siste av de fire eventyrerne er, er det vel ingen tvil. Det er jo Kenny Dundee.

Etter en veldig spennende og hyggelig kveld er det på tide å gå til sengs. I morgen venter Balkanfjellene.

Men akkurat det får du lese mer om i del 3.

Diverse mc, Kenny Dundee, Reisebrev

I Ryfylke med hengekøye

2 kommentarer

Tekst og foto: Kyrre Hagen

De tre kompisene Kenny, Kvase og Grisebonden skulle bare på en enkel MC‑helg, men endte i tunneler, fjellvegger og situasjoner som beviser at småveier, budsjettmodus og hengekøye‑liv er en eksplosiv kombinasjon.

Kenny og kompis Kvase hadde satt av en helg til å utforske Værlandet – den lille øygruppa ytterst i Askvoll, der naturen er dramatisk og været enda mer dramatisk. Kenny elsker Vestlandet i solskinn, men statistikken viser at dette er omtrent like sannsynlig som å vinne i lotto.

Siste mann inn i trioen var Grisebonden fra Bø. En mann som nylig hadde fylt 60, gått ned 30 kilo og samtidig konvertert til naturist. Våren hadde han tilbrakt på nudiststrender og i badstuer, og brunfargen hans tydet på at klær hadde vært et sjeldent innslag siden tidlig i april.

Endelig er Kenny på tur igjen. Denne gangen bærer det vestover. Her er «Storegutt» ved Tinnsjøen.
Hengekøyer er helgens innkvartering. Her er Amoken oppe ved Atrå, og Grisebonden har fått kurs i montering.
Kvase og Grisebonden i livlig samtale rundt bålpanna.

Planen var klar. Værlandet. Sol. MC‑kos. Men dagen før avreise viste værmeldingen at Værlandet skulle få møkkavær, noe som er helt vanlig der. Kenny, som hadde utnevnt seg selv til sjef, slo fast: «Værlandet tar vi i pent vær.» Dermed ble planen å holde seg sør for Bergen – der det var meldt litt mindre nedbør.

Forberedelser, flattjern og et møte ved Tinnsjøen

Grisebonden hadde brukt hele uka på å forberede Harleyén (en XR 1200). I tillegg til de knøttsmå sideveskene han monterte i fjor, hadde han sveiset et toppkoffert‑feste av flattjern. Testturen over Reskjemheia gikk fint – helt til flattjerna ga etter og den digre toppkofferten hang trist nedover skilt og bremselys. Men bortsett fra det gikk turen strålende.

Møtepunktet var Atrå ved Tinnsjøen – en idyllisk plass med benker, bålpanne og utsikt som får en sliten motorsyklist til å slappe av. Her fikk Grisebonden lynkurs i hengekøyeoppheng og innstigning i Amok‑køye. Teknikken er like avansert som å kjøre på bakhjulet, men belønningen er at du ligger bedre enn hjemme.

Kvelden gikk med til bålmat, pils og besøk av en lokal helt fra Rjukan MC‑klubb.

Besøk av lokal helt fra Rjukan MC-klubb.
Gaustadtoppen er et flott skue når du nærmer deg Rjukan.

Regn, tyrkere og Kennys alternative ruteforslag

Neste morgen måtte de sjekke om Grisebonden hadde puls. Han sov som en stein. Så gikk turen mot Rjukan, Rauland og rundt Tokkevannet – Kennys førstevalg, siden han er allergisk mot trafikk.

Ved Haukeli åpnet himmelen seg. Under taket på bensinstasjonen sto allerede en flokk motorsyklister, inkludert fire tyrkere som hadde vært på Vestlandet. – Best road to Oslo? spurte den ene. Kenny trengte ikke betenkningstid. Kartet kom fram. I løpet av noen minutter hadde de fire fått en rute som inneholdt flere fjelloverganger enn de visste fantes, en håndfull småveier og utsiktspunkter de garantert aldri hadde funnet på egen hånd. Tyrkerne takket høflig. Da regnet ga seg, startet de syklene, vinket farvel og svingte rett ut på E134. Kenny fulgte dem med blikket til baklysene forsvant.

– De kommer til Oslo, konstaterte Kvase.

– Ja, svarte Kenny. – Men de aner ikke hva de gikk glipp av.

De følger de gale veiene over Haukeli. De som går utenom tunellene.
På Hardangervidda ligger det fremdeles igjen snø i fjellet.
På vei nedover Suldal.

Da regnet endelig ga seg, begynte dagens høydepunkt. De gamle veiene utenom tunnelene over Haukeli er blant de strekningene som minner oss motorsyklister om hvorfor vi stadig leter etter alternativer til hovedveiene. Smale asfaltstriper, gamle stabbesteiner og utsikt som gjør at farten automatisk synker. Den første avstikkeren bød i tillegg på grus. Ikke litt grus. Ordentlig grus.

Veien var full av hjulspor, løse steiner og små bekker som hadde funnet korteste vei ned fjellsida. For Kenny og Kvase var det akkurat passe utfordrende. Grisebonden hadde et litt annet utgangspunkt. Harley-Davidson XR1200 er en glimrende motorsykkel. Den er bare ikke konstruert for norske anleggsveier. Likevel jobbet Harleyen seg oppover meter for meter mens Grisebonden konsentrerte seg om å holde linja. Da de kom opp på toppen, kunne både sykkel og fører puste lettet ut.

– Det gikk jo fint, mente Kvase.

Grisebonden svarte med et blikk som tydet på at han hadde brukt opp det meste av dagens konsentrasjon allerede før lunsj. Likevel var alle enige om én ting. Den veien var verdt hver eneste meter.

Fotballsupportere mot sin vilje

Ved Suldal stoppet Kenny. Det var nemlig landskamp: Norge – Frankrike. Kenny hadde blitt fotballsupporter i Afrika i vinter, og nå skulle kampen sees – koste hva det koste ville. Problemet var at Kenny hadde et budsjett som stort sett sluttet der hotellprisene begynte.

Grisebonden og Kenny gjør seg klare for fotballkamp.

Mens Grisebonden ringte rundt etter badstuer, erklærte Kvase at han ikke var god på sånt og satt apatisk på sykkelen. Da sendte Kenny ham resolutt til nærmeste hytteutleie. Ti minutter senere kom Kvase tilbake som en helt: hytte til tre for 1000 spenn.

Kenny hadde kommandert alle til å ta med supporterutstyr. Grisebonden hadde et knøtt lite flagg, mens Kvase påsto han ikke en gang eide et eneste 17. mai‑flagg. Kenny hadde forutsett dette og dro frem flagg, caps og trøye. Dermed var de supportere – enten de ville eller ikke.

Kvase demonstrerte sin avsky ved å sitte med ryggen til TV‑en og stille idiotiske spørsmål. Til slutt ble han sendt ut på terrassen. Grisebonden fikk streng beskjed om å beholde klærne på. Norge tapte 4–1. Ingen overraskelse med B-laget på banen.

Ryfylke – postkortutsikt og badetemperaturer

Neste dag bar det mot Ryfylke. Gullingefjellet leverte utsikt over Jøsenfjorden som kunne vært trykket på en turistbrosjyre. Fra Hjelmeland tok de ytterveiene om Fister – nye veier for alle tre.

Ved Lerang ble det lunsj. Kenny foreslo å «dele det vi har», som er lett å si når du kun har polarbrød som har ligget i sideveska sammen med parafin. Kvase drømte om bensinstasjonspølse mens Grisebonden bød på knekkebrød og gulost.

Jøsenfjorden ligger speilblank i det de kommer ned fra Gullingefjellet.
Fergetur med andre motorsyklister er alltid trivelig på en solfylt varm sommerdag.
Grisebonden høgger innpå knekkebrød og gulost.

Så ville Grisebonden bade. Han fikk streng beskjed om å beholde badebuksa på. Det klarte han helt til han var uti vannet. Da forsvant shortsen, og der lå han og plaska med verdens største smil.

Sykkelløp, nisser og en tysk forbikjøring Kenny helst vil glemme

Et sykkelløp stoppet dem i Dirdalen. Det gikk i lusefart oppover kleivene, enn passelig utfordring for den langbeinte luftkjølte XRen til Grisebonden, som oste av varme, mens bonden blei helt utslitt i venstrehånda.

Ved Byrkjedalstunet ble det stopp. Lysstøperiet er Rogalands nest største turistattraksjon etter Preikestolen. Grisebonden nektet å gå inn – han var redd for å måtte kjøpe noe til kjerringa.

Byrkjedalstunet er Rogalands nest største turistattraksjon.
Kenny på tur gjennom Gloppedalsura. NordEuropas største steinrøys.

Etter Gloppedalsura tok de småveier mot Egersund. Kenny tok igjen en tysker som bremsa i hver sving. Tålmodigheten brast, og han tok en forbikjøring i yttersving som han angret på resten av turen. Tyskerne knyttet nevene og Kenny holdt lav profil, et stykke.

Tivoliveien – Kennys favoritt og et besøk i Hauge

Fra Gyland går det en fantastisk vei ut til Rekefjord – en av Kennys favoritter. Veien er smal som en sykkelsti, med blinde svinger og bakketopper som får pulsen opp. Møter du en bobil, er du ferdig. Kenny forsvant i front, mens de andre ga opp å følge.

Den røde skilpadden. Anne har fått T-shirt av sin nye kjæreste David.

I Hauge i Dalane bråstoppet Kenny utenfor huset til Anne Barstad. Terrassedøra sto åpen, og Kenny visste han ville bli avskrevet som venn om han ikke stakk innom. Her møtte de også hennes nye spanske David – en motorsyklist som ikke kunne norsk, knapt engelsk, men som kunne lage mat. Det var nok for Anne.

Tunellstugu i Jøssingfjord – hengekøyehotell i fjellveggen

Siste overnatting var i Tunellstugu i Jøssingfjord. Den gamle tunnelen er ikke i bruk, og fungerer som hengekøyehotell med utsikt gjennom store åpninger i fjellsiden. Benker, bålpanner og stemning i særklasse.

I denne gamle tunellen er det plass til mange hengekøyer.
Kenny rigger bålpanna for en kullinarisk opplevelse.
Grisebonden spiser appelsiner, og skuer etter naturister, eller røyk fra ei badstu.
Å våkne til denne utsikten er det beste Kenny vet. En morgen i Tunellstugu er magisk.

De var først på plass og sikret seg premium‑spot. Kveldens gourmetmåltid var pølser. Nå ble Grisebonden rastløs – mange dager uten badstu tærer på en naturist. Han gikk ned til fjorden for å se om han fant likesinnede. Det gjorde han ikke.

Utover kvelden kom flere gjester, og til slutt hang ti personer i tunnelen. Har du ikke vært her, er dette et sted du bør oppleve. Har du ikke hengekøye, kan du leie en med en liten Vipps‑overføring til ungdomsgruppa i Hauge.

Hjemover – og et siste bad før trioen skilte lag

Hjemturen gikk på småveier gjennom Agder – aldri E39. Etter Nordsjøveien bar det opp til Utsikten i Kvinesdal og videre fylkesvei 461. Ved Gåseflå ble det lunsj og bading. Deretter skilte trioen lag og dro hver til sitt: Arendal, Bø og Drammen. Vestlandet hadde levert nok en gang, og Grisebonden erklærte at han skulle ganske raskt tilbake, og bruke god tid på strekningen.

Hjemturen går på småveier gjennom Agder.
Gjengen på tur: Kenny Dundee, Kvase Bjønnes og Grisebonden fra Bø.

Da Kenny kom hjem, sto en Bunk‑a‑Biker‑gjest fra England allerede i oppkjørselen. Men det er en helt annen historie.