Jakten på La Bonette

Tekst: Kyrre Hagen                                Foto: Kyrre Hagen og Jon Storheil

Dekkene ligger som klistret på veien. Asfalten er fantastisk, med doseringer slik du bare kan drømme om, sving etter sving. Sykkelen min er ny og på sin første langtur. Jeg mater på ut av svingene. Naturen er vill og stupbratt, fantastisk og vakker, alt på en gang.  Været er nydelig, ikke en sky på himmelen. Vi er i Frankrike, og kjører de beste motorsykkelveiene du kan tenke deg. Alle disse faktorene gjør at vi nyter hvert øyeblikk maksimalt, og oppdager ikke feil-navigeringen før det er for seint. Vi har bommet på et av høydepunktene, Col de la Bonette. Den høyeste asfalterte vei i Europa med sine 2802 moh. Vi har fulgt Grand Alpe Route fra Nice, og har lagt opp en fantastisk dag, der høydepunktet skulle være nettopp; La Bonette. En retur vil medføre 10 mils ekstra kjøring, noe som blir vanskelig, både fordi vi er slitne, og fordi vi har tidsmessig begrensning. Returen er bestilt med tog fra Lörrach. Jeg er oppriktig lei meg. Så snus skuffelsen til at dette kan bli en ny tur senere, med La Bonette som hovedmål. Dette er sommeren 2011.

Sommeren 2012 ble det en liten tur til Assen under Moto GP løpene, samt mc-tur på Kreta. I 2013 ble det tur til de Baltiske statene og Kaliningrad, en liten Russisk utpost. Fine turer, men langt fra en erstatning til en slik spennende alpetur. La Bonette ligger hele tiden i underbevisstheten. Sommeren 2014 er svangerskapet langt nok; -turen må realiseres. Jeg allierer meg med 2 gode turkamerater, Jon og Christian. Greie karer å være på tur med. Jon har ett ønske, det er å besøke Nice, der har han aldri vært. Christian er fornøyd bare det blir nok mat underveis. Han må ha middag minst to ganger hver dag. Tidspunktet blir bestemt til begynnelsen av september. Etter min mening er de beste tidspunktene for en tur i alpene midten av juni, eller i begynnelsen av september. Vi har et planleggingsmøte, og billetter til Kiel fergen bestilles. Mange forbinder vel alpeturer, med en hel gjeng på tur. Tre mann er imidlertid svært så smidig. Lite komplikasjoner, da det er få førere og sykler, og mange nok til at det kan bli ett flertall, dersom det skulle bli behov for demokrati.

14a0.JPG
To forventningsfulle reisekamerater Christian og Jon venter på Kielferga.
Dagen er kommet (4 september). Vi møtes på veikroa i Lier. Jeg finner Christian i det han fortærer en stor entrecote, og en haug med pommes frites. Vi er litt ulikt forberedt. Christian har funnet ut at han trenger ny sykkel. Han har byttet ut sin gamle Pan, med en nyere. Han har også plukket frem favorittskinndressen fra tidlig åttitallet. Denne bruker han alltid på turene våre. Skinndressen var forresten årsak til ett flere timer langt stopp på autobahn for noen år siden. Han gjennomgikk desperat all bagasje på leit etter passet sitt. Han fant det til slutt nede i foret på skinnbuksa. Jon har forberedt seg litt enklere, ved å ta en runde rundt sykkelen sin, kikket litt på den og funnet ut at – Joda, det kan jo tenkes at dekkene klarer denne turen også… Kanskje dette er like bra med tanke på at han glemte å sette boltene i kalipterene, forrige gang han skifta dekk. Jeg har nytt bakdekk og olje, og mener framdekket vil holde. Kielferga er ikke mye å dvele ved en torsdags ettermiddag i september. Halvfull av tyske pensjonister, en skoleklasse, og en og annen motorsyklist. Heller ikke autobahn er mye å skrive om der vi økonomisk sluker mil i avtalt hastighet; 150 kmt.

Christian har studert ”yr.no” hver time den siste uka, og er særdeles bekymret for været. Det er bare meldt regnvær i alpene mener han.  Vi finner ut at det beste vil være å holde mot vest på vei nedover. Da vil vi nå La Bonette allerede på tur nedover, samtidig som vi unngår det verste regnværet. Om været tillater det kan vi heller velge en mer østlig rute på tur opp igjen.

Det skjer i grunn svært så lite før vi tar av treeren litt nord for Limburg an der Lahn, og følger trivelige småveier vestover, inn i grønne skogsområder mot Rhindalen. Artig med trange hårnålsvinger etter timer på kjedelige motorveier. Noen steder er skogen så tett at du føler at du kjører inne i grønne tuneller. Andre steder sving på sving ned i en trang kløft, der høye trær sørger for minimalt med dagslys.

14a1.jpg
Vi tar ferge over Rhinen til den lille byen Boppard. Fergen over elven er noe spesiell, med innkjøring midtskips.
Vi når Rhindalen, og følger denne noen få km oppover til den lille byen Boppard. Fergen over elven er noe spesiell, med innkjøring midtskips. Vi sikter oss inn på hotellet 10 meter fra fergekanten. Ingen vits i å gjøre dette komplisert. En kveld på uterestaurant langs Rhinen`s bredder er både koselig og underholdende. Lange lektere trafikkerer elven. Dette området er i grunn verdt en helt egen tur. Ikke vanskelig å tilbringe flere dager her. Dette uvanlig vakre og frodige området langs Rhinen har siden romertiden vært kjent for sine viner, i hovedsak basert på Rieslingdruen. Byen Boppard var en gang ett romersk fort, og er hjertet i dette område. Romerne brakte deres kultur og, viktigst av alt, deres vin til Rhinen. Slottene i dalen gjør inntrykk. Rhindalen har også hatt en viktig rolle som transportrute, og er en reise i kunst, kultur og historie flere hundre år bakover i tid. På denne strekningen mellom utløpet av elvene Mosel og Nahe, kan du oppleve ytterst sjarmerende småbyer med bindingsverk-arkitektur. Byer nesten helt tilbake til svartedauden. Her er også mange mer eller mindre intakte middelalderborger, omgitt av stupbratte vinmarker og vakker urørt natur. Boppard ligger midt i dette lille dalføre Obere Mittelrhein, som ble oppført på Unescos liste over verdensarven i 2002.

14a1a.jpg

Morgendisen er i ferd med å slippe taket i Rhindalen. Vi er på vei mot Rüdesheim.

14a1b.jpg

Morgen stund har gull i munn. Her er ekspedisjonen på vei med ferge over Rhinen, i det morgentåka slipper taket.Fra venstre Jon Storheil, Kyrre Hagen og Christian Claudi.

Vi er tidlig oppe, og spiser frokost mens de første cruisefartøyene seiler oppover elven, eller er det nedover? De seiler i vertfall sørover, og det betyr oppover elven. Vi kjører sydover. Morgentåken klorer seg fremdeles fast enkelte steder, og når vi kommer ut av tåken dukker det opp flotte slott og stupbratte vinmarker. Cruisebåtene siger spøkelsesaktig ut av disen. Etter hvert passerer vi Rüdesheim, og den spennende delen av Rhindalen er over. Herfra er det bare å komme seg på motorveien og få unna mil. Vi kjører inn i Sveits ved Basel og betaler vegavgiften for å kunne kjøre lovlig på de sveitsiske motorveiene. Tidligere erfaringer gjør at vi ikke engang vurderer alternativet med småveier. Dette tar evigheter, noe vi ikke har tid til. Vi skal jo finne La Bonette.

14a3a.JPG
En flott gammel Ariel står parkert utenfor hotellet vårt i Luzern.
Utpå ettermiddagen ankommer vi Luzern. Dette er den største byen i Sentral-Sveits og ligger vakkert ned mot Vierwaldstättersjøen. Byen har ett praktfullt utsyn mot fjellheimen øst og sør for byen. Dette er alpene, og områdene vi endelig skal kjøre motorsykkel i. Vi finner ett svindyrt hotell. Ikke det at hotellet er så fint, men alle hotellene i sentrum her er dyre. Rommet, som viser seg å være en hel leilighet, med eget soverom til hver, prutes ned til 300 euro for en natt. Vi tar oss en pils utenfor hotellet, og har ikke før fått satt oss, før et klokkespill setter i gang. Dette kommer fra kirken som ligger vis a vis hotellet. Klokkespillet virker å vare i evigheter. Sveitserne er jo viden kjent for sine klokker, og denne konserten overgår det meste av det jeg har hørt noen gang. Vi gjør unna spasertur og middag i byen, rett ved Kapellbrücke. Dette er en gammel trebru midt i byen. Broen som er bygget i 1333 er hele 204 meter lang, og krysser elva Reuss. Den er overbygget, og utsmykket med en rekke malerier av ulike våpenskjold og krigere. Vi rusler over brua, som er flombelyst. Den tar seg praktfull ut med alle blomstene langs sidene. Luzern er på alle måter en svært koselig by å besøke. Og det vrimler av mennesker en lørdagskveld.
14a3.jpg
Kapellbrücke er en gammel trebru midt i Luzern. Den er 204 meter lang og bygget i 1333. Den tar seg praktfullt ut i flombelysning på kvelden.

7 september Luzern til Verbania Largo Maggiore
Vi kjører retning Gotthardpasset fra nordsiden, men først kjører vi over Sustenpass 2224 moh.

14a3b.jpg
Vi kjører inn i Gotthard massivet. Her utsikt på vei opp Sutsenpass.
Det er klart for Gotthard, og Jon leder an. Jon er en dyktig motorsyklist, og nesten ikke til å stoppe når han har fått los på gode alpeveier. Vi passerer toppen på Gotthard, og avkjøringen til det fantastiske partiet på sørsiden av passet. Jon er faktisk ikke til å stoppe, og vi andre må til slutt stoppe. Vi håper han oppdager at han er alene, før han har passert alpene og kommet ut på Po-sletta. En telefonsamtale 20 minutter senere avklarer at vi skal på toppen igjen, for å få med oss denne klassikeren av ett alpepass. Etter at Jon i full fart har passert møteplassen på vei mot toppen, fremdeles på den nye traseen, og fremdeles ikke til å stoppe, setter jeg og Christian turen opp de 24 hårnålssvingene fra Arolo. Veien som går opp til 2109 moh er fantastisk med sin voldsomme oppbygging av steinblokker under hårnålssvingene. Andre steder hugget inn i fjellet, og broer over trange juv. En av broene er visst nok bygget av djevelen selv, i følge ett gammelt sagn. Veien består av brostein, med ganske liten overflate, og et slags autovern i enkelte partier. Denne traseen ble åpnet i 1830, og var med tanke på postvogner. Vi må stoppe flere steder på vei til toppen, og nyte denne fantastiske veien, og utsikten.
14a3c.jpg
Vi er ikke alene på disse alpepassene. Her er fra parkeringen på Sutsenpass.
14a3d.JPG
Vi treffer noen trivelige Italienere på vei opp Sutsenpass
 14a3e.JPG
Vi inntar en velfortjent lunsj på Sustenpass. Tunellen gjennom går på 2224 moh.

Mens vi spiser lunsj på toppen hører vi posthorn, i det to gamle postvogner setter kursen nedover den stupbratte veien vi akkurat har kommet opp. Dette må være litt av en tur, men du skal jammen ikke ha mye høydeskrekk der på toppen av postvogna. Vognene er fylt med turister, og hornet brukes foran svingene på vei nedover. De fem flotte hestene, foran hver postvogn, virker å ha det strabasiøst nok med å bremse egen kroppsvekt på vei nedover. Vi følger gamleveien ned igjen, slik at Jon får med seg dette smykket av en vei. Denne gangen plasseres han bakerst… Postvognene passeres et stykke nedover. Husk å følge skilt som viser Alte Trasse, så finner du veien, den er absolutt verd et besøk, og var ett av høydepunktene på turen.

14a4.JPG

To gamle postvogner setter kursen nedover sydsiden på det det stupbratte Gotthard passet. Her skal du jammen ikke ha mye høydeskrekk.

14a5.jpg

Veien ned fra Gotthard passet er flott. Mange av svingene har store murte oppbygginger av stein under. Veien består av brostein, med ganske liten overflate. Traseen ble åpnet i 1830, og var da med tanke på postvogner.

Nufenen 2478 moh, er neste overgang. Dette er ett av de yngste passene og bygget for bare 30 år siden. Deretter kjører vi videre til Largo Maggiore. Sjøen som grenser både til Italia og Sveits, og er den nest største i området, etter Gardasjøen. Vi finner ett hotell helt nede til vannet i den koselige byen Verbania (Italia). Vi er i Piemonteregionen, som mange kjenner fra sine berømte viner. Piemonte oversatt fra italiensk betyr ved foten av fjellet. Dette passer særdeles bra i forhold til hvor vi befinner oss akkurat nå.

14a6.JPG
Vi oppdager at Largo Maggiore, er full av papirlykter. Det må være i tusenvis.
 På kvelden vandrer vi langs bredden på Largo Maggiore, og oppdager at sjøen er full av papirlykter. Gamle og unge samles ved vannet for å nyte dette flotte synet. Det må være i tusenvis. Hvorfor denne gamle skikken som stammer fra buddhismen brukes her vet jeg ikke. Fra gammelt symboliserte slike lykter at forfedrenes ånder vendte tilbake til de dødes rike. Ett flott skue er det i vertfall, antagelig er mange ånder på ville veier her nede.

8 september Verbania til Barcellonnette
Vi må videre. Col de la Bonette er snart innen rekkevidde. For å unngå kjedelige motorveier over Po sletta til Torino, legger vi en plan for småveier til Susa i stedet. Planen viser seg latterlig. Når vi har brukt halvannen time, og kun kjørt gjennom noen italiensk småsteder, innser vi at dette vil ta evigheter. Det er steikende varmt, og vi må opp i fjellene. Planen endres, og vi når etter hvert Susa, og deretter Briancon i Frankrike. Etter Lunsj i utkanten av Briancon setter vi kursen opp en fantastisk vei, til toppen Col de Izoard; Route des Grandes Alpes 902.

Veien og naturen opp til toppen er fantastisk. Hårnålssvingene tillater en ganske underholdende fart, og ligger tett som hagl oppover dalen, som til slutt ender på toppen. Ikke få ganger hagler gnistregnet på siden av sykkelen, idet fotpinnene ligger i asfalten. Toppen er på 2360 moh, og har stått på programmet til Tour de France hele 31 ganger. Første gang i 1922. Om ikke turen fra nordsiden og opp har vært en opplevelse, er nedkjøringen på sydsiden spektakulær. Denne veien sto ferdig i 1897. Du kjører gjennom ett vilt nesten måneaktig landskap. Casse Déserte er et voldsomt steinras, og ligger som en ørken, veltet nedover fjellsiden. Opp av dette stiger kjegleformede klipper, gigantiske. De får oss til å minne om små maur på bildene. Dette passet kan virkelig anbefales.

14a7.jpg
Naturen er vill og stupbratt. Vi stopper opp og ser ned en kløft på sikkert 100 meter.

14a8.jpg

Syklene parkert på Col de Izoard.
Vi kjører fantastiske veier videre, og passerer vintersportsstedet Vars, og senere Col de Vars. Nå er La Bonette innen rekkevidde. Vi er i området jeg kjørte feil i 2011. Vi nærmer oss toppen men GPSèn min er uenig. Vi har kjørt feil igjen, og nærmer oss toppen på Col de Larche, som går over til Italia. Vi bestemmer oss for å kjøre opp, når vi allikevel har kommet så langt. Veien er for så vidt underholdene og fin, og med flott utsikt. Været er imidlertid litt yr, og når vi finner den riktige avkjøringen til La Bonette regner det. Vi bestemmer oss for å utsette overfarten til dagen etter, og innlosjerer oss i landsbyen Barcellonette.
14a10.jpg
Casse Déserte er et voldsomt steinras, og ligger som en ørken veltet nedover fjellsiden. Opp av dette stiger kjegleformede klipper, gigantiske. De få oss til å minne om små maur på bildene.
14a9.jpg
Veien ned fra Col de Izoard er spektakulært. Denne veien sto ferdig i 1897. Du kjører gjennom ett vilt nesten måneaktig landskap.
Hotellet er skikkelig koselig, og rommet fint. Sengene blir imidlertid en utfordring da det er en enkelt seng, og en dobbeltseng. Dette går normalt greit, men denne gangen er det kun en dobbelt dyne i senga. Det blir en spennende loddtrekning om enkeltsenga, som Jon vinner. Han gliser og ler, mens vi må gjøre opp om høyre eller venstre siden av senga. For å si det sånn, så sover du ganske lett i en sånn situasjon.

9 september Barcellonette til Nice, med Col de la Bonette som høydepunkt
Endelig er dagen kommet. Vi vet hvor La Bonette er, og i dag skal målet med turen oppfylles. Sola står allerede høyt på himmelen, ikke ei sky å se. Det var lurt å vente. Veien over Col de la Bonette var opprinnelig en kløvsti som en forbindelse mellom Barcelonette og Nice. Stien ble omgjort til vei i 1860 av Napoleon III. Veien er utvidet og omgjort, og veien vi kjører i dag var ferdig i 1960. Veien opp byr på kjøreopplevelse, og storslått natur. Bekker, fossefall, små vann, grønne enger, snødekte fjelltopper. Jeg holder på å kjøre på ett murmeldyr som plutselig springer over veien. Vi stopper på veien, og nyter den storslagne naturen sammen med stillheten. Veien går helt opp til over 2800 moh. Vi leser av 2809 moh på GPSèn. Syklene parkeres, og vi følger den lille stien helt opp til toppen. Her er vi på 2862 moh. Utsikten er fantastisk i klarværet.  Vi skuer utover topper som; Pelvoux, Viso, Mont Pelat, de Italienske alpene i øst, de maritime alpene i syd, og helt til Middelhavet ved Nice. Tenk å ha vært Napoleon, og skue utover dette fantastiske rike. I dag er vi kongene her på toppen. Drømmen er realisert, og vi har vært på den høyeste asfalterte veien i Europa.

14a11.jpg

14a12.jpg
Utsikt fra La Bonette
14a13.jpg
I dag er vi kongene på toppen. Drømmen er realisert, og vi har vært på den høyeste asfalterte veien i Europa. Fra venstre artikkelforfatteren Kyrre Hagen, storspiseren Christian Claudi i midten, og Jon Storheil til høyre.
14a15.jpg
GPSén viser 2809 moh når vi parkerer syklene på toppen av Col de la Bonette
14a17.jpg
Camp Forks. En forblåst ruinby som fungerte som leirsted, naturen er i ferd med å overta.
 På vei nedover passerer vi Camp Forks. En forblåst ruinby som fungerte som leirsted og ett lite samfunn på slutten av atten og begynnelsen av nittenhundretallet. I dag en forblåst spøkelseslandsby, der naturen er i ferd med å overta. Vi studerer kartet, og finner ut at vi kan ta noen fjellveier til før vi setter kursen mot kysten. Vi følger veien opp Col de la Moutiere 2450moh. En nesten like fantastisk opplevelse som La Bonette. Forskjellen er at veien er smalere, og underlaget dårligere. Vi kommer opp på 2450 moh, før veien begynner å gå nedover igjen. En grusvei går i retning La Bonette. Jeg tar en testtur, og finner den helt akseptabel for min Super Tenere. Gutta med touringsykler vil imidlertid få større problemer, og en retur er mest fornuftig. Det er imidlertid ikke noe dårlig løsning, da utsikten er fantastisk, og veien minst like spennende på vei nedover.
14a16.JPG
Bautaen forteller om stien ble omgjort til vei i 1860 av Napoleon III. Veien i dag var ferdig i 1960.
Col de la Moutiere . Jeg tester en grusvei over til La Bonette. Jeg tar en testtur, og finner den helt akseptabel for min Super Tenere. Gutta med touringsykler vil imidlertid få større problemer, og en retur er mest fornuftig. Det er imidlertid ikke noe dårlig løsning, da utsikten er fantastisk, og veien minst like spennende på vei nedover.
14a18.jpg
14a19.jpg
Col de la Moutiere er en nesten like flott opplevelse som La Bonette. Forskjellen er at veien er smalere, og underlaget dårligere.
 Vi når Nice. Shorts og kald øl inntas som belønning på rivieraen. Både Jon og jeg har fått våre ønsker oppfyllet denne dagen. Christian er blidgjort med stor lunsj i Isola, og en enda større middag på en fortausrestaurant i Nice`s gågate. Alle veldig fornøyde.

10 september – Nice til Briacon
Jon har gått rundt sykkelen sin igjen, og funnet ut at dekkene er totalt utslitt.  Disse holder knapt ut dagen. Vi setter kursen nordover, og kjører Napoléon route. Den nåværende veien ble åpnet i 1932, men følger den gamle ruten fra 1815. Vi følger ruten hele veien fra Grasse til Digne – les Bains. Veien består av store åpne svinger. Asfalten har ett utrolig grep. Den er ikke teknisk krevende, og tåler god fart. Du verden så morsomt det er å kaste seg inn i kurve etter kurve, i en jevn rytme. Flere nettsteder kårer denne blant de ti beste kjøreruter i verden.
Vi blir stoppet av veiarbeid ved Barcelonette, og blir stående. På Kielfega har vi kjøpt inn en del småflasker med aquavit, som vi ved passende anledninger gir bort til folk vi møter underveis. Vi gir bort ei flaske til mannen som har stoppet oss, og det blir fart på sakene. Han fekter, dirigerer og kaller opp sin kollega, på andre siden. Ikke lenge etterpå er vi videre.

14a25.jpg
Denne karen stopper oss på grunn av veiarbeid. Når vi smører han med aquavit blir det fart på sakene, og snart er vi videre.
14a20.JPG
Route des Grandes Alpes er en 684 km lang rute gjennom de franske alpene. Byggingen startet i 1909, den gang alpene fremdeles var en ganske isolert region i Frankrike. Denne ruten tar deg over noen av de høyeste og vakreste fjelloverganger i Europa. Det offisielle veinummeret er D902.

Vi får nye dekk til Jons sykkel, på ett skikkelig bakgårdsverksted, og tar inn på ett enkelt hotell i Briancon. Hotellet ligger rett ved festningen, som er fra 1600 tallet.  Innenfor murene finner du koselige hus tett i tett, med bratte trange brosteins belagte gater.  Festningen inngår i en samling av 12, tegnet av militæringeniøren Vauban, fordelt rundt Frankrikes grenser. Denne festningen skulle beskytte regionen mot Østerrike, og inngår på verdensarvlisten til UNESCO. Byen er forresten den høyeste i Europa på 1350 meters høyde.  Festningen ligger i svært skrånende terreng, og er riktig så sjarmerende. Inne i gatene finner du små koselige butikker og restauranter. Over gatene er det trukket snorer med små vimpler, og over alt er det pyntet med blomster. Jeg vil absolutt anbefale ett besøk. Legg gjerne inn en overnatting for å få opplevd den om kvelden med flomlys på borgen, og koselig opplyste gater.

11 september – Briancon til Aosta, og Europas høyeste alpepass.
Fra Briancon setter vi kursen mot Jardin Alpin du Lautaret på vei 1091. Deretter tar vi av mot Col du Galibier på Route des Grandes Alpes. På veien har vi flott utsikt mot Mont Blanc i vest, Europas høyeste fjell med sine 4810 moh. Veien er flott, og vi deler opplevelsen med mange andre motorsyklister. På toppen. 2645 moh, vandrer vi opp en sti som går enda høyere. Christian lurer på om det har klikka for oss, men utsikten er fantastisk, og vel verdt strabasene. Det er også ett fint orienteringsbord med oversikt over fjellene i området, her på toppen. Mange fjelltopper + – 4000 moh.

14a21.jpg
Fra toppen av Col du Galibier 2645 moh, kan du vandre opp til ett fantastisk utkikkspunkt. Her finner du dette orienteringsbordet med oversikt over fjellene i området. Mange fjelltopper + - 4000 moh.

Etter nedstigningen kjører vi øst mot Modane, og begynner oppstigningen mot Col de I`lseran.  Dette alpepasset er på hele 2770 moh, og er den høyeste asfalterte fjellovergang i alpene. Selve fjellovergangen Col de la Bonette, som vi var på for noen dager siden er på 2715, mens sløyfen videre rundt La Bonette er 2802. (Denne sløyfen er altså ikke nødvendig for å komme over). På vei opp Col de I`lseran passerer vi mange syklister. Dette er for mange amatører, den optimale utfordring, der de svettende sliter seg opp fjellsiden på ekstremt lave gir. Toppen er nærmest som en ørken. Grått snaufjell, der svært lite vegetasjon klarer å klore seg fast. Utsikten er fantastisk.

14a22.JPG
En sliter på vei opp Col de I`lseran. (han på tråsykkelen). For mange amatørsyklister, den ultimate utfordring.
14a23.jpg
Col de I`lseran. Den høyeste asfalterte fjellovergang i alpene.
 14a24.JPG
Bilde til høyre: Min turkamerat skuer utover fra Col de I`lseran.

Det blir lunsj i Val d’Isere, før vi kjører videre, og krysser grensen mot Italia over Lille St Bernhard Pass 2188 moh, eller Col du Petit Saint-Bernard, som passet heter på fransk. Vi følger Aostadalen etter fjellovergangen, og overnatter i nettopp Aosta. Byen har ett flott torg, som vi krysser flere ganger, mens vi leter etter hotell. Her er en rekke trange smug og gater, og byen er en koselig opplevelse, med Italiensk atmosfære.

14a26.jpg
Hellige St. Bernhard skuer mot Italia. Du finner han på Col du Petit Saint-Bernard. Passet er på 2188 moh.

Aosta til Datmstadt til Kiel og hjem
Siste dagen i alpene har kommet, og vi tar fatt på vårt siste alpepass for denne gang; Grand St Bernhard. Vi er tidlig oppe, og morgendisen har bare akkurat sluppet taket i det vi begynner oppstigningene. Fordekket mitt har så absolutt fått det, men jeg kan ikke motstå fristelsen med å henge meg på ett par franske motorsyklister, som tar i oppover hårnålssvingene. Jeg kan ikke huske å ha sett dekket mitt så trappeslitt før. Jon derimot storkoser seg etter dekkskifte i Briancon.  Dette passet er så absolutt flott, men man blir etterhvert ganske bortskjemt med flotte fjelloverganger. Nå venter en kjedelig etappe opp til Darmstadt i Tyskland hvor vi overnatter, og deretter til Kiel hvor Fantasy skal ta oss over til Oslo.

14a27.JPG
På Grand St. Bernhard passet finner du St. Bernhard-er i alle størrelser.

På kaia møter vi en annen gruppe norske motorsyklister. Alle oppkledd i Rukka dresser til minst kr 17.000,- pr stk. Det virker som om BMW GTL 1600 er det eneste som gir status i denne flokken. Gutta lurer på om Christian har vært på loppemarked for å få tak i skinndressen. Christian kan fortelle at, – neida, han har kjøpt dressen ny. Opplevelsene våre er bare småtterier, sammenlignet med hva denne gjengen har vært med på.

Turen er over, og vi er enige om følgende; de franske alpene er av de flotteste områdene i alpene. Best veier, og spektakulær natur. Vi kan anbefale turen på det varmeste. Passene vi kjørte var en opplevelse. Har du ikke vært her har du noe å glede deg til. For min del ble endelig drømmen om La Bonette oppfylt…