Stikkordarkiv: mc-tur

Lidenskap for lettvektere

Tekst og foto, Kyrre Hagen

Er du glad i mindre motorsykler, monkey bikes, eller deler til alt fra moped til lette motorsykler?  Da skal du ta turen til Crach´n & burn i Drammen.  Her er lokalene fylt opp av alt fra slitedeler, trimsatser, motorer, mopeder og motorsykler.  

Vi har fått et tips om en litt spesiell virksomhet som holder til i Drammen, nærmere bestemt i Nedre Eikervei 8.  Her i et eldre næringsbygg, pryder skiltet Crach´n & burn fasaden.  Vel inne tas vi mot av to blide karer; innehaver og gründer Henning Kristiansen, og Gaute Øyseth som hjelper til.  Det er rett etter vanlig arbeidstid og kundene strømmer på. De fleste unge gutter iført arbeidsbukser. Gutter som er i stand til å gjøre det meste av skru-jobben selv.  

Firmaets første postordrekatalog

Navnet Crash´n & burn, fant Henning i en spalte i et amerikansk crossblad. Spalten viste folk som krasjet.  Navnet fungerer godt, fordi det er så lett å huske, men jeg har måtte fortelle noen mødre at dette ikke dreier seg om noe skumle greier, forteller Henning.  

Utenfor Crach & burn sine lokaler, finner du mopeder, el-scotere og lette motorsykler.

Det 500 kvm store lokalet til Crach´n & burn er mildt sagt særegent.  Det kombinerer butikk, delelager, helsestudio, salong, kjøkken og verksted.  Jeg jobber mye og hadde aldri fått tid til å trene dersom jeg ikke hadde laget meg muligheter på jobben forteller Henning, som er mere på jobben en hjemme.

Trimdeler til moped, har vært starten til Crach´n & burn..

30 år i markedet

Crash´n & burn er ingen nykommer, men har vært i markedet siden 1989.  I år har de 30års jubileum.  Det hele startet med trimdeler til mopeder.  I 1989 kunne du kjøre moped bare du hadde fylt 16 år, som sikkert de fleste av MC-avisa´s lesere husker.  Det formelig krydde av mopeder og unge gutter, som var villige til å vrenge lommene for delene som skulle til, for å kjøre fra de andre i gata.  Gutta skrudde «sjæl» den gangen.  Bytta sylindre, stempler, eksosanlegg og alt som skulle til. Behovet for deler var stort. 

På begynnelsen av 2000 tallet var bedriften på sitt største og hadde 3 ansatte.  Salget skjedde hovedsakelig pr. Postordre, og Gaute Øyseth var med på å tegne den første katalogen som står utstilt i en glassmonter i butikken. I dag forgår 70 % av saget på nett. 

Innehaver Henning Kristiansen setter full gass med Hanway i Norge

Endret marked

I 1989 var det forholdsvis få mopedmodeller på det norske markedet, kanskje ikke flere enn 10.  Vi hadde deler til det meste av moped i Norge.  I dag er utvalget det tidobbelte, men salget av mopeder kanskje bare 10 prosent, forteller Henning.  I tillegg er det få igjen som skrur selv.  Crash´n & burn har måtte tilpasse seg markedet for å ha noe å selge, og i dag er de blant annet størst i Norge på «Monkeybike´s». Dette er Kina produserte sykler på 50 og 125ccm, men det går an å montere 190cc i den forteller Henning, med et glimt i øye.  En ny 125ccm Monkeybike hos Crash´n & burn koster kr 16.900,-. Mens originalen fra Honda koster over det dobbelte.  Om du trenger originalen er jo et spørsmål, ingen japanske merker produserer sine lettsykler i Japan allikevel, i følge Henning Kristiansen.

Lambretta kopi

Importør av Hanway

For 2018 sesongen sikret firmaet seg rettigheten som importør av det kinesiske merket Hanway. De produserer lettmotorsykler på 125 ccm.  Salget første året var over 40 motorsykler.  Merket har fire modeller, alle med inspirasjon fra scrambler og caferacere.    Her er det tatt ut ca. 11hk, mot 15hk som er maks i klassen.  Motorene er imidlertid svært bensingjerrige, og du kan kjøre ca 50 mil på en tank kan Gaute fortelle. Syklene ser virkelig bra ut, men mange fine klassiske detaljer.  Firmaet har mye deler til syklene i hus, noe som gir kundene rask tilgang.  Hos konkurrentene må ofte deler bestilles.  Firmaet tilbyr også reparasjoner og service, enten selv eller via samarbeidspartner.  Kundene er svært fornøyd kan Henning fortelle. Vi har bare hatt en reklamasjon som gikk på kjøreegenskapene, men kunden hadde ikke fylt luft i dekkene.  Henning skjønte at kunden var vanskelig, så han kjøpte like godt sykkelen tilbake.

Kopi Suzuki 2.takt. Crah & burn er størst i Norge på slike motorer.

Motorer

I tillegg til å selge mindre sykler, selger firmaet over 100 kinaproduserte motorer i året.  Alt fra 50 – 250ccm.  Motorene er hovedsakelig «Honda-modeller» produsert av Zongshen, som også lager de meindre motorene til Vespa og Aprillia. Motorene er ikke originale Hondamotorer, men siden disse ble laget første gang av Honda for over 25år siden kan de kinesiske fabrikkene lage sine egne versjoner av disse motorene. De er modernisert med elektronisk tenning, 12v og andre forbedringer.  Skal du rehabilitere en gammel lett motorsykkel, er det billigere å sette inn en ny motor fremfor å restaurere en gammel.  I tillegg brukes motorene til alt mulig, forteller Henning.  En splitter ny 125ccm motor koster kr 4.000,- hos Crash´n & burn.  For å holde disse prisene er jeg avhengig av å kjøpe 100 motorer i slengen.  Er jeg utsolgt kan du derfor måtte risikere å vente til jeg får ny forsendelse.

El-scoter

Nytt av året er El-moped. Selv om gutta vil ha motor med bråk, kan jentene like gjerne tenke seg en stillegående el-moped.  Paradoksalt nok har en liten el-moped i dag samme årsavgift som en Tesla, opplyser gutta på Crach´n & Burn. 

Ble du nysgjerrig, har et lettvekterprosjekt gående, eller kunne tenke deg et?? Da kan du besøke butikken eller nettsidene på www.crash.no

Norge mitt norge. Del II

Tekst og foto Team HH

From Florø without love:

Våre følgesvenner fra et fergeleie i en vestlandsfjord. Til venstre Gjeldfrid, som er Husebys gamle hoppe, og Til høyre «Pippi» Hagens temperamentsfulle venninne.

Etter ei natt på et delt hotellrom  i Florø, og to separate frokoster bestående av en seks-åtte tusen kalorier ( egg/brød/smør/bacon/gulost/noen wienerbrød og en halv bøtte kaffe, var det tid for takeoff.

Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Etter frokost var Huseby så vennlig å skite på fellesdoen i kjelleren, for ikke å ødelegge den gode og kameratslige pakkestemningen på rommet, og jammen gjorde ikke Hagen det samme, formodentlig  i en annen etasje.  Det er den slags høflighet som bevarer et godt og langvarig kameratskap. Gammelmannskit er nemlig ikke til å spøke med etter en krevende utekveld i landets vestligste by.

Lunsj i Norfjoreid

Fra Florø satte vi kursen nordover og østover på Rv 614 til Svelgen og med ferge over Nordfjorden fra Isane til Stårheim. Huseby tok en dukkert før ferga kom og opplevde for første gang vestlandske strømninger som nær tok ham aldeles bort fra havneområdet for godt. Men flesk flyter, så det hele endte godt. Fra Stårheim fant vi noen snasne små bakveier opp imellom fjellsidene, før vi ankom selveste Nordfjordeid for lunsj.

Grøntfor og appelsinjuce  ble bestilt i et fåfengt forsøk på å kompensere for den gedigne frokosten.  Bare tull, for sånn mat virker ikke på teamet…

Etter å ha tenkt nøye gjennom sakene droppa vi Bergen og Ålesund som mulige reisemål. Been there, done that liksom. Vi fant ut at vi heller skulle østover og nordover – med blant annet et viktig mål for øye: Å synke så dypt som overhodet mulig.

Det dypeste stedet vi visste om var Hornindalsvatnet.

Hagen var i støtet denne dagen, og ville absolutt ikke kjøre raskeste vei.  Vi fant derfor noen fantastiske krumspringveier på nordsiden av Hornindalsvannet.  Fv. 41; en fantastisk vei, helt til vi plutselig kjørte gjennom to gårdstun, så høner og sauer skvatt alle veier.  Her langt opp i huttiheita butta vi i et strømgjerde.  Vi måtte snu, men var straks på rett kurs igjen.  Kart og GPS var i aller høyeste grad uenig.  Veien som ikke var på kartet eksisterte imidlertid på GPS’en, og heldigvis i virkeligheten også, så gjennom en splitter ny tunell ankom vi Grodås.  Ikke den tidligere målvakta, men selve stedet Grodås.  

Sola pøste ut millioner av megawatt og tempen bikka toogtredve i skyggen.

Huseby var så varm at han stupte ut av dressen og ned i vannet direkte. Der oppsto det underlige fenomenet at selv 514 meter med vann ikke var nok til å kjøle ned hele Huseby, før det var gått en god stund. Så han ble sittende med vann til halsen til både skinnet og pelsen nesten var gått i oppløsning.

Kjøreredskapen:

Litt om motorsyklene våre. Eksospotta på Hagens sykkel «mangler»  DB- killer. Den ligger behendig i garasjen der hjemme, formodentlig på grunn av generell umodenhet og levende mc-glede. Når han så gir gass i tuneller så høres det veldig tøft ut.

Husebys  MC hørtes også tøff ut. Før.

En av brearmene fra Briksdalsbreen. Jammen har den trukket seg godt tilbake siden sist vi var her.

Etter Hagens presentasjon av sin sykkel i milelange tuneller ved fullt pådrag, ble Husebys motorsykkellyd mer som en dårlig trimma gressklipper med trompetmute.  Flaut og rart, ja faktisk bare en tynn og pinlig prompelyd var å høre.

Alt er relativt. Kul motorlyd kan altså drepes. Av en enda kulere motorlyd. Men det er en fordel med det meste: Når Hagen vræler forbi med sin KTM 1290 med fullt pådrag  i tunellmørket, etterlater han en sterkduftende gass. Ikke den fra hotellrommet i Florø, neida – det er en duft fra Husebys forgangne barndom og spede ungdom som kommer tilbake: Duften av en hel rull nyavsmelt, nypanget kruttlappkrutt!

Ruta vår

Den duften som dagens barn blir snytt for hver eneste dag, stakkars.  Slikt leketøy er jo farlig nå for tida.

Et annet faktum er at Husebys Gjeldfrid ikke har pleid å streve så veldig for å henge med verken den ene eller den andre. Det har i grunnen alltid vært krefter nok bortsett fra i forbikjøringssituasjoner med røslig passasjer og tre ukers bagasje på tysk motorvei med fri fart.

En situasjon som nesten aldri forekommer, for øvrig.

Nå skal Huseby ikke si at han elsker sin Gjeldfrid.  Elske er noe man forbeholder folk og muligens enkelte dyr.  Men man kan utmerket godt bli glad i en MC.  Det som kjennes nå, etter 115 000 km er en gryende respekt. Gjeldfrid henger greit med de store syklene, selv om hun må to gir lenger ned i registeret, og rape langt kraftigere enn hun pleier.

«Gjeldfrid» het forresten opprinnelig Gjeldor, men skiftet både kjønn og navn da den endelig var nedbetalt. Hun har vist seg å være en transefrøken, som tåler utrolig mye røff behandling uten å kny, og med en stor porsjon kjøreglede som ytes tilbake og hun holde fortsatt mål i alle situasjoner.

Det er veldig morsomt, men så er hun da også påkostet langt mer enn noen av Husebyes øvrige kvinnelige erobringer her i livet.  Noe som er fortjent all den tid det har vært lite kiv og krangling disse åtte årene samlivet har vart.

Hagens supersterke 1290 er veldig orange, og såpass høy at den ikke egner seg for prøvekjøring av folk under minst seks fots høyde. Ny og fin er den også, og etter at leverandøren begynte å skjønne seg på elektronikken dens har den også vært pålitelig.  I dyreverdenen ville nok BMW’en være ei gaupe og KTM’en en tiger.

Begge er tålmodige, men kan bli farlige, om de blir tirret nok.

Gummibåtfestival og dens deltakere:

Etter å ha surfa fedrelandet i tre samfulle dager til ende, endte vi på gummibåtfestival i Stryn. Vi vet til denne dag ikke hva slags festival det egentlig var men antok at det handlet om rafting av noe slag. Der ble Hagen overfalt av to tjueårige snupper med prosenter i blodet der det skulle vært promille, og sånne blikk der begge de lyseblå gluggene var erstatta med to «Donaldkors».

Deres forehavende var at de skulle et annet sted enn akkurat der de var og de ville satt stor pris på å bli fraktet dit av to eldre motorsykkelinnehavende herrer. 

Her er det at vi begge får et faderlig og ansvarlig øyeblikk, og prediker motorsyklistenes første bud: Aldri kjøre motorsykkel uten hjelm og sikkerhetsutstyr!  Pent hår, T-skjorte og hullete shorts regnes ikke som særlig sikkert mc-utstyr, så vi fortalte jentene om mosjonens gleder og virkninger, dog uten noen særlig suksess.

Skulpturpark i Byrkjelo

Etter denne heltemodige og uselviske handlingen, så syntes vi at vi fortjente en oppmerksomhet.  Etter den gufne opplevelsen med rekene, gikk vi for pizza og øl. På et sted der vi visste fra tidligere erfaring at begge deler var av førsteklasses kvalitet.

Ulempen ved å ende opp på populære steder:

Gummibåtfestivaler medfører en viss utprøving av tålmodighet, Hagen ble dagens helt siden han klarte innkjøpsoppgaven og da han kom ut med ikke en, men to ventehalvlitere til hver, var det like før Huseby ga ham et kyss midt på truten.

Eldre herrer blir ikke bare mette av øl og pizza. De blir også trøtte, så ungdommen som festet i Stryn denne kvelden slapp å ha noe med oss å gjøre. Vi gjorde derfor akkurat som forhuden – vi trakk oss tilbake, til nok et delt husvære, denne gang ei hytte på den lokale campingplassen.

Og Hagen vet råd mot det meste – doble ørepropper gir en viss mildning av Husebys snorkeboltspetakkel.  En reduksjon fra 120 til 90 Db. skal en ikke kimse av.

Det går opp og ned her i livet. Og slikt har en pris:

Skyliften i Lone, tar deg 1100 meter rett til værs. Anlegget er spektakulært og imponerende.

Billigsalg på vafler og kaker

I en ny og blank dag, startet teamet med å kjøre turen fra Stryn til «Skylift»  i Loen. Der fikk vi oss en gratistur i en tusenmeterlang loddrett hyssing som bærer et par gondoler. Ja, det heter faktisk gondol – det samme som båtene i Venezia.  Spør ikke oss om hvorfor.

Her benytter vi forresten anledningen til å takke redaktøren i MC-Avisa for utdelingen av våre pressekort. De sparte oss for 2 x 505 kroner.  Det er penger det og.  Til de som kommer etter oss: Betal de pengene – er det klarvær vil du aldri angre på at du tok turen opp – siden det var søndag fikk vi til og med et gudsord med oss fra topprestauranten langt der oppe.

Gudene skal vite at vi begge trengte det – og like sikkert er det nok at ingen av oss fortjente det. Det meste av det teamet driver med skal visst være både syndefullt og kriminelt.  Livsglade som vi begge er. Team HH er imidlertid fortsatt, etter til sammen minst femti års presseerfaring, fortsatt barnslig henrykt hver gang vi opplever en yrkesfordel i vår skrivende hobbyvirksomhet.

På vei mot Sogndal finner vi endelig noen sølepytter, og koser oss skikkelig. Sindige sogne-kyr, skjønner nok ikke helt vitsen.

Lykken er uansett å ha godt humør og dårlig hukommelse.  Vi la Loen bak oss og kjørte så over Utvikfjellet, og ankom Sogndalsøyri, etter diverse alternative veier.  Er det en annen mulighet enn hovedveien, velges selvsagt denne, nærmest som et prinsipp. En svær flokk med kuer ble forresten skremt, etter alle kunstens regler, etter at vi fant noen svære vann-dammer vi kunne leke i på en sidevei. Og det vannet var det eneste som fantes i tørrsommeren her, nemlig smelta brevann som fossrant over elvebreddene. Annet rennende vann fantes ikke

I 1400 meters høyde treffer vi POLITI. Vi er et sted vi ikke skal være

Vi håpet vel kanskje at kuene lot seg skremme, men vestlandske kyr er så jævla sindige at det er til å gjespe av. Men teamet lekte guttunger en stund, noe som av ulike grunner faller oss mistenkelig lett.

Hagen er blid som ei lerke. Han har storkost seg over Aurlandsfjellet.

På vei over Aurlandsfjellet fikk Hagen øye på en privat vei innover og oppover fjellet. Bommen var mulig å kjøre utenom. Der oppe på nesten 1400 meter møtte vi en nokså ilter oppsynsmann med «politiskilt». Vi hadde verdens dårligste unnskyldning for å være akkurat der, men det virket, og karen så til å mildne litt. Han ville gjerne at vi skulle betale 200 kr.  Hvilket vi gjerne gjorde om vi bare hadde visst hvordan!  Ingen «Vipps»  gikk pga. manglende mobildekning, og noen pengepostkasse var ikke å se.

Huseby hadde riktignok 200 cash i lommeboka men det nevnte vi ikke noe om.

Vi tar grusveien opp til radiomasta på Aurlandsfjellet. Huseby koser seg i det fine været.

Det hele endte med at vi slapp å betale og teamet ble gode venner med mannen, som var happy bare vi dro oss ned til 1100 meter igjen.  Litt senere kjørte vi innom radiomasta på Aurlandsfjellet – et utsiktspunkt vi kan anbefale.

Deretter gikk ferden ned til Stegastein, der en trebro med glass i enden er det eneste som holder suicidale fra å hoppe i døden. Nede i Aurlandsdalen droppet vi å kjøre motorsykkel på gangstiene der fotfolket liker å rusle, og deretter var det egentlig bare å sette nesa i retning tilbake til Geilo der teamet hadde en base takket være Hagens familiehytte.

Fra taubane til taubane.

Vi var mektig imponerte over den gedigne skyliften i Loen, og fant ut at denne måtte sammenlignes.  Vi sikta oss derfor inn på Krossobanen og Rjukan. Denne er bygd i 1928, og er med dette Nord-Europas eldste «hyssingbane.»

I 32 varmegrader, er ikke en is å forakte. Etter å ha rota oss bort på alle mulige småveier smaker det ekstra godt.

Veien gikk over Imingfjell og ned Tessungdalen i friskt driv.  Det rare var at nå som vi var tilbake på Østlandet, fikk vi vestlandsvær. Det gjorde imidlertid ingenting, etter dager i en badstulignende tilværelse.  Huseby fikk nærmest normal farge i ansiktet igjen, han hadde vært konstant peonrød helt siden tropevarmen innfant seg, på tross av solide reseptforskriftsmessige sterke blodtrykksregulerende medisiner.

Ved ankomst Rjukan, tok vi igjen frem pressekort og kamera, og jammen klarte vi å lure oss unna billettkostnadene her også.  Vi sparte til sammen 300,-.  Nok til en enkel lunsj på den flotte kafeen Gvepseborg på toppen.  Det mest imponerende med Krossobanen er at det inne i gondolen står at denne lille kassa er godkjent for 25 personer.

For å si det slik: Vi hadde ikke tort å være med dersom det hadde blitt stappa inn femogtjue  Husebyer i denne hengekassa.

På vei mot Byrkjelo, ser vi opp på Briksdalsbreen som smelter i rekordfart. Elvene er fulle av smeltevann.

Imidlertid er de fleste noe mindre enn Huseby i vekt og volum, så det hele gikk bra.

Det var forresten her vi gjorde en flau tabbe – det vi skulle ha gjort var å kjøre til Kalhovd, og derfra videre til Gvepseborg, taubanens øverste punkt. Og så tatt taubanen ned og opp igjen! Det er mer enn sju mil på grus høyt til fjells – og selv om du må kjøre samme vei tilbake anbefales turen på det sterkeste.

«Tyttebæret» på Krossobanen er nok ikke så fancy som skyliften i Loen, men i 1928 var dette det hotteste.

Denne veien er åpen fra St.Hans til høsten for oss alle, mot et lite vederlag.  Men dette oppdaget Huseby først uka etter turen, da han var på en annen tur med Rjukan MC-klubb, som jo er lokalkjent i området. Ytterst irriterende – vi må nok ha en reprise i Rjukanområdet i 2019.

All lykke er tidsbegrenset og vi måtte hjemover til den strie skjorte og den havre lefse, som tyskerne sikkert sier.  Siden vi bor på ulike steder skiltes etter hvert våre veier, Huseby kjørte utenom regnskurene helt hjem til Ed i Sverige mens Hagen tok godt preparerte veier hjem til Drammen, den eneste norske byen som har skiftet status fra å være et obstrukt industrihøl til å bli et frydefullt elveparadis for sine innbyggere.

Men før dette stoppet vi på flyplassen i Notodden og koste oss med lokal kulinarisk gatekjøkkenmat av beste merke.

Teamet anså utflukten som vellykket og ga den 97 poeng av hundre mulige, og det er ingen tvil om at teamet vil arrangere flere slike turer i framtida. Team HH vil gi dette råd i sakens anledning:

Gakk hen og gjør likeså!