Stikkordarkiv: Adventure

På tur til primustreffet 2015.

25. februar 2015 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Forberedelser

Nest siste helg i februar var det klart for årets Primustreff. Værmeldingene var særdeles gode, og jeg hadde fått fine bilder på telefonen fra Tor, en mc-kompis som var på plass allerede fra onsdagen. For noen år siden var primustreffet en fjern drøm. Noe vi ”vanlige” motorsyklister bare hørte om. Historier om han som hadde våget å fyre ett gassapparat på treffet, for deretter å ha fått gassbrenneren blåst i været med hagle, og deretter blitt ekskludert fra Norsk Primus Union. Historier om 35 kuldegrader, og kampen for å overleve.

På vei til Primustreffet. Vi venter på dansken «Kluden» som er første gang på vinterføre, og nær har hjerteflimmer i de glatte partiene.

De siste 10 årene har jeg kjørt litt på vinteren. Først med endurosykkel, senere med en gammel XL 600. Jeg oppdaget etterhvert at det fantes noen aktiviteter på vinteren også, og drømmen om å reise på Primustreffet ble tent.

For å reise på ett vintertreff, er det ikke småtterier du har behov for å dra med deg. Forøvrig kan det tilføyes at du også drar med mye du slett ikke har brukt for. Noen klarer seg med solosykler, mens andre fyller gjerne en stor sidevognssykkel for å få med seg alt. Etter litt erfaring med å pakke opp Honda`n kom jeg frem til at det nok kunne være greit med en sidevogn. Dette var imidlertid ikke så lett å montere på sykkelen min med kikstart. Det hele endte med at jeg bygde meg en sidevognssykkel, med god hjelp av Ole Martin Håkonsen. Bedre kjent som Bulle, eller vinkelsliperen som han også kalles. Bulle er jo også en veteran på Primustreffene. Det var forøvrig også han som våget å tenne en gassbrenner på treffet, som tidligere nevnt. Sykkelen min ble klar for primustreffet 2013, men andre planer kom opp. Første primustreffet ble 2014, men nå skal det handle om primus 2015.

Tor har vært førstemann på treffet, han kom opp onsdagen. Første natta var de kun 2 mann. Han og en danske.

Sykkel ble pakket torsdag kveld, og jeg var klar for avreise tidlig fredags formiddag. Presis kl. 10.00 møtte det opp tre dansker som skulle være med; Finn, Jeppe og Henrik. Været var snart 5 varmegrader, og vi kjørte fra Drammen og opp Skaret. Deretter om Åsa og til Jevnaker. En flott tur på bar asfalt, med unntak av noen veier ved Åsa. Henrik hadde ikke kjørt en meter på is i hele sitt liv, og opplevde nok nærmest hjerteflimmer underveis. Men han var godt skodd med piggdekk. På Jevnaker ble det pust i bakken, og bensinfylling. Her møtte vi mange andre motorsyklister. Både Nordmenn, Dansker og Nederlendere. Turen gikk videre oppover langs Randsfjorden. Veien var stedvis isete, med ganske tykk is, og dype hjulspor. Vel fremme på landhandelen på Bjoneroa ble de siste provianter kjøpt inn, før vi fortsatte opp til Fjorda.

To Primusveteraner studerer noe spennende. Her er det mye å kikke på, og mange teorier.

Norsk Primus Union

Det var allerede mange på plass på dette 43 primustreffet. I teorien er treffet uorganisert, og kun en tilfeldig samling av motorsyklister som møtes. Samlinga foregår tilfeldigvis den samme helgen i februar hvert år. Alle som er interessert i dette vet nøyaktig når treffet foregår. Ingenting er organisert, med unntak av en utedass, som kjøres opp fra bygda.

Denne karen er gjennomført. Motorsykkel, telt og campingutstyr fra femtitallet. Husker godt at vi hadde tilsvarende hustelt hjemme når jeg vokste opp.

Primustreffet ble startet av Norsk Primus Union, NPU. At dette er en ”tulleorganisasjon” som egentlig ikke eksisterer, betyr ingenting. Unionen har en egen president – Arne Paulsen. Sammen med venner etablerte han Primustreffet her oppe på Bjoneskauen tidlig på syttitallet. Arne Paulsen er dessuten i besittelse av Norsk Primus Unions ur-primus. En primus som faren hans kjøpte på 30 tallet, og som Arne arvet siden. Til å begynne med var det opptaksprøver for å bli medlem i Norsk Primus Union. Da måtte man opp til eksamen Primus. Eksamen besto i å tenne opp en primus, samt å svare på dumme spørsmål fra presidenten. I dag er opptaksprøvene begrenset til å overleve i telt her oppe på skauen, samt å lage sin frokost på egen primus om morgenen. Klarer du dette er du fullverdig medlem av Norsk Primus Union.

Roy som er prospekt i «Bare oss» ankommer.

Baard koser seg med dagens siste solstråler, etter at leiren er på plass.

Etter å ha rigget opp teltet, mente naboen min at det var tid for en ankerdram. Han serverte både Gammel Dansk, og Grunnlovs Aquavit. Det er i grunn greit å passe deg litt dersom du tar deg en liten runde rundt på Primustreffet. Over alt hvor du kommer er sannsynligheten stor for at du blir budt noe å drikke, og det er jo svært så hyggelig. Det er imidlertid vesentlig å kunne ta seg tilbake til eget telt, før resultatet av alle disse tilbudene setter deg ut av spill. Dagen gikk over til kveld, og natt på Bjoneskauen.

En ankerdram kan vel ikke ta skade. Denne var ukjent for meg.

Temperaturen sank ned til minus 4 grader. Da er det godt å ha en god sovepose, og reinsskinn å ligge på. På lørdags morgen våkner leiren sakte men sikkert opp. Spaserende karer med do-rull i hånden passerer plassen vår, på vei mot utedassen en liten kilometer unna. Ingen sure miner for det. De som har det travelt kjører motorsykkel bort, om de har lov til det. Bimmelim foregår i guds frie natur, avstanden til teltene er nok litt lengre på lyse dagen, enn på nattestid. Du skal ikke gå langt for å finne gule kremmerhus i den hvite snøen.

Jon Arne gjør nødvendige forretninger på morrakvisten før rushtiden. Travle herrer på vei mot utedassen…. Lykkelige karer på vei tilbake…

Primusene tennes en etter en, og etter hvert siver lukten av kaffe og bacon utover plassen fra den ene leirplassen etter den andre.

Ikke vanskelig å trives på Fjorda i slikt vær

Det er ganske hyggelig å ta seg en rusletur langs veien som går gjennom treffplassen. Jeg tror det i år var like mange dansker som nordmenn på treffet, og totalt var hele 7 nasjoner representert. Foruten norske sykler kunne jeg lese av skilter fra Danmark, Sverige, Nederland, Tyskland, Finland, Belgia og England. Dette må vel kunne kvalifisere til å være ett internasjonalt treff.

Nederlendere som varmer tærne etter en natt under 11 kuldegrader. Bål i en gammel vaskemaskintrommel er bare en patent som testes ut.

Belgisk sykkel med piggdekk. Sommerdekkene er pent stroppet på sidevogna.

Fellestur

Da været var fint, fant noen av oss ut at vi ville på tur, og snart var det 7 stykker av oss. Vi fikk en anbefalt rute av Kjetil Vandli fra Gjøvik, og tok turen opp til Lomsjøen. Vi fikk en fantastisk tur på dårlig brøyta skogsbilveier, under blå himmel og i ett strålende solskinn. Det var ikke mulig å få noen av sporene på veien til å passe sidevognssykkelen min, så det ble litt utfordrende. Enda mer utfordrende ble det nok for de fire solosyklene. Flere av dem var i bakken, en av dem fire ganger i løpet av turen. Etter endeløse strekninger på spennende skogsbilsveier, satte vi kursen ned de stupbratte bakkene til Fluberg bru. Her var det speilblankt føre. Så ble det rast på Bjørnen og retur til Fjorda.

Vi hadde en flott fellestur i skogsområdene ved Lomsjøen. Her en stopp ved Sandungsdammen.

For de fleste blir nok lørdagskvelden roligere enn fredagskvelden. Det var kaldt, og flott stjernehimmel. Langs veien lyser tett i tett av bål, lykter, stearinlys og Petramax lamper. Og i lavvoene fyres det jevnt med ved. Til å begynne med arrangerte Norsk Primus Union vedsamlertreff nest siste helg i oktober for å samle ved til Primus. Fremdeles avholdes Vedsamlerèn, men ikke lengre for å samle ved. Den kjøper de fleste av bygdas lokale, som frakter ved til den store gullmedalje i varebiler, og på tilhengere. Vi koser oss rundt bålet, og temperaturen synker etterhvert ned til minus 11. Bare småtterier kan Roy fra Sandefjord fortelle som har vært her oppe i 32 kuldegrader. Den gangen samla vi opp folk som hadde sovna i veikanten og fikk lagt dem i soveposene sine forteller Roy. Det går mange historier om alt som har skjedd her oppe alle disse åra Primus har eksistert. Vandrehistorier som modnes, og som blir bedre og bedre for hvert år. I grunn er det en svært så trivelig gjeng dette, slik som motorsyklister som regel alltid er. Stemningen er imidlertid helt spesiell her en vinterkveld.

Stemningsbilde en vakker morgenstund

Takk for oss

Vi har sovet gjennom natten, mens vi på skift har puttet ved i lavvoovnen. Det er morgen, og temperaturen er på vei oppover igjen. Det har kommet noen snøfnugg i morgentimene. En av danskene jeg reiser sammen med har alt laget kaffe, og er på god vei med frokosten. Jeg rusler meg en tur, for å få med meg morgenstemningen, mens sola står opp. Mens jeg teller sykler ser jeg plutselig en rosa stillongs, og ei bar damerumpe som huker seg ned for å tisse rett utenfor ett av teltene foran meg. Jeg kommer nesten ut av tellinga. Damer er det ikke mange av her oppe, men en og annen motorsyklist har ei av det robuste og tålmodige slaget, som han har lykkes i å medbringe til Primustreffet. Jeg teller 80 sykler som har overnattet fra lørdag til søndag. Noen har imidlertid dratt hjem på lørdag, og en del dagsturister har det vært. Det betyr at det må har vært rundt hundre sykler totalt. Det er ikke verst. Tar man med i betraktning at noen er passasjerer, og at en og annen bilist har sneket seg inn på treffet, må det totalt ha vært bortimot 150 mennesker innom i år.

Gammel Nimbus, atter en gang på Primustreffet. At dette er ett svært så passende kjøretøy er det lite tvil om.

Vi pakker ned leiren, og kjører over til Sperillen. Dansken med Java snirkler seg som en snegle ned til E-16, med hjertet i halsen. Været er flott, og vi unner oss veien om Vikersund på vei hjem. Takk for ett hyggelig treff til alle som var der.

Mc-avisa nr. 4 – 2015

Reisebrev

Tyrkia, all inclusive

30. desember 2014 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tyrkia 2014

All inclusive – men ikke nok inkludert!

Tekst: Kyrre Bilder: Kyrre/ Annette Må du alltid kjøre mc sa Roy til meg under middagen på Noma Bech. Kan du ikke la de greiene der være for en gangs skyld??? Nei sa jeg. Blir jeg med til syden er det på en betingelse – at jeg får meg en mc-tur. Roy himlet med øynene, ristet oppgitt på hodet, og tente seg en røyk. Vi var to vennepar som hadde kommet til Tyrkia for noen dager siden, og jeg hadde allerede kjøreabstinenser. Det er jo flotte fjell her argumenterte jeg. Tenk å få se litt mer av landet, ikke bare ligge på stranda mellom feite russere i alt for små badebukser. De brøyter seg vei hver gang de oppdager noe som er gratis, eller oppdager noe de vil oppnå. Jeg trengte i grunn en pause fra hele dette all-inclusive opplegget. Vi henta mer gratis vin, og skifta tema. Roy skjønte at jeg ikke var til å rikke.

På høyfjellsplatået Anatolia. Foran oss ligger en stor innsjø som er i ferd med å tørke inn.

Jeg hadde som vanlig rullet sammen kjøredressen til en minimal bylt og lagt denne sammen med et par kjørestøvler i den praktiske pakksekken fra Touratech. Den går som håndbagasje. Ryggskinna lå på bunnen av kofferten, og hjelmen hadde jeg som vanlig fraktet i hjelmpose på ryggen. Min bedre halvdel hadde jeg motvillig overtalt til å ta med seg noe utstyr. Ganske tålmodig dame når alt kommer til alt. Da utstyret gikk på bekostning av sommerkjoler, sminke og sko, måtte jeg ta en del av kjøreutstyret hennes i bagasjen min. Hjelm kom ikke på tale. Ja ja tenkte jeg. Vil du dra en svett tyrkerhjelm nedover hue, så vær så god for meg. Nå hadde vi ligget på stranda i Kemer i 3 dager, og jeg hadde gått og kikka på de pinjekledde Taurusfjellene, noen hundre meter innenfor stranda. Taurusfjellene utgjør den sørlige grensen, av det høytliggende sentralplatået, som utgjør store deler av Anatolia. Fjellkjeden strekker seg fra innsjøen Egridir i vest til de øvre områdene av elven Eufrat i øst. Taurusfjellene har mange topper som strekker seg 3000 til 3700 meter over havet. Fjellene er bratte, steinete og grønne om hverandre.

Joda, du finner svingete veier i Tyrkia også.

Jeg hadde tilfeldigvis sporet opp en mc-utleier for et par dager siden. Utvalget var svært begrenset. 90 % av syklene var gamle XT 600ér, noen mindre endurosykler samt en Transalp 650. Da reisefølget mitt bestemte seg for ikke å kjøre selv, ble valget enkelt. Det måtte bli Transalpen. Jeg hadde fått god kontakt med utleieren som ved siden av å leie ut motorsykler, solgte eksklusivt undertøy til damer. En artig og interessant kombinasjon spør du meg. Han hadde både en Africa Twin, og en gammel GS80R i kjelleren. Uansett hvor mye jeg maste var det ikke snakk om å få leie noen av disse, -PRIVAT sa han. Kjøredag 1. Vi ankom utleieren i taxi. Han kikka forundra på oss, mens vi dro på oss kjøreutstyr, og stroppet opp pakksekken på bagasjebrettet. Allerede på tur ut av byen fikk jeg mine mistanker bekreftet: Veien var såpeglatt. Forhjulet låste seg momentant når jeg skulle bremse inn mot ett gatekryss. Her var det bare å ta det med ro. Vi satt kursen vestover, og fulgte kystveien. Etter noen mil tok vi av og kjørte ned til byen Olympos. Byen er fra antikken og kjent for den evige ilden Chimera. Veien går nedover dalen, og er bratt og svingete. Langs veien ligger det klynger med små pittoreske trehytter. På godt norsk betyr det lite vedlikeholdte. Her selges alt som selges kan til sultne og tørste turister. Vi fortsatte videre mot Finike. Vi tok av kystveien, og fulgte veien mot Taurusfjellene i retning Elmali. En unggutt på lett motorsykkel vil kappkjøre, og suser forbi oss. Han kjører selvsagt uten hjelm. Fartsvinden og insekter blir snart plagsomt, han vinker til oss når vi fortsetter mot fjellene. Veien har god stigning opp til platået som ligger på over 1100 meter. Veien oppover slynger seg flott i svinger, mellom klipper og ut på skrenter. Vi passerer en scooter uten fører. Mannen som kjører sitter ved siden av, i en rullestol som er sveisa fast. Vi må slakke av og ta bilder. Gubben hilser svært så fornøyd. Hvordan bremseeffekten på denne farkosten er, tør jeg ikke tenke på.

Bilde til venstre: Scooter uten fører? Nei da, denne mannen sitter i en rullestol ved siden av. Slike farkoster er ikke uvanlig på landsbygda i Tyrkia.

Bilde til høyre: Vi er på turens høyeste punkt på 1700 meter over havet. Landskapet er tørt og karrig, men fungerer som beite til blant annet sauer.

På toppen av platået er landskapet tørt og karrig. Nøysomme busker og planter klorer seg fast så godt de kan. Beitedyr holder seg nær en sjø som er i ferd med å tørke inn. Vi stopper i utkanten av Elmali, og spiser på en lokal taverna. Maten er lokal og god. Retten heter PEDA. Det er en slags pizza stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Inntil serveres friske grønnsaker. Vi får også ”IRMIK HELVA” som er en slags dessert. Denne lages ved å steke semulegryn i olje og tilsettes sukker og melk. Blandingen minner om noe midt mellom gammeldags Sunda og peanøttsmør. Denne tallerkenen får stort sett stå i fred, men pedaen smaker utmerket.Turen går videre gjennom dette flotte høylandslandskapet, og vi tar av på noen mindre grusveier mot byen Kizilcadag. Hele dette innlandet kalles Anadolu – Antolia. Områdene langs kysten Antalya, Alanya og Kemer heter Akdeniz som på norsk betyr middelhavet. På veien passerer vi noen ganske så primitive og fattigslige landsbyer. Mange steder ser husene ut til å være bygget av det man kan finne på ei søppelfylling. Eneste byggene som skiller seg ut er moskeene, hvitkalkede med blanke tak. Veien tar oss opp til 1700 meter på det høyeste.

Bilde til venstre: Vi spiser en slags pizza som er stekt i steinovn, med kjøtt og ost. Dette heter PEDA, og serveres med friske grønnsaker. Smaken er upåklagelig.

Bilde til høyre: Landsbygda er fattig. Huset er bygget av det som har vært å få tak i, men oppgradert kraftig med solfangere på taket.

Vi passerer en gjeter med saueflokken sin. Vi har tenkt å overnatte i byen Korkuteli, men å finne hotell viser seg å bli utfordrene. Håpet stiger når vi ser ett stort skilt med H. Den står imidlertid for hospital, viser det seg. Vi stopper for å spørre, og eneste personen som forstår engelsk er en lege. Han blir hentet, selv om han er midt i en konsultasjon med en av sine pasienter. Han forteller oss vennlig at nærmeste overnattingssted er Antalya, som jo kun ligger en kort kjøretur fra hotellet vårt. På vei fra Korkuteli til Antalya får vi ett skikkelig regnvær. Det går bratt nedover. Den våte asfalten er så glatt at lastebilene står i bakkene og spinner. De kommer faktisk ikke opp. Vi stopper på et utkikksplatå og skuer utover Antalya, sammen med busslast av japanske turister. Bortsett fra en fullstendig vannplaning, inn mot ett trafikklys, går returen bra. Vi roer nervene i hotellbaren etter dagens etappe på ca 33 mil. Mer enn langt nok tatt kjøreforholdene i betraktning.

Her dyrkes epler, klementiner, granatepler og mye mere i over 1100 meter høyde.

Kjøredag 2. Annette vil heller nyte strandlivet enn å være med meg på tur. Jeg setter derfor kursen mot fjellene på de smale veiene rett bak hotellet. Jeg følger en smal svingete vei opp langs elven, og senere rett opp fjellsiden. Bortsett fra noen syklister er jeg alene på veien. Hårnålene ligger tett i tett. I området nord for Kemer ligger fjellet Tahtali. Dette rager 2365 meter over havet. Opp hit kan du ta en splitter ny taubane ”Sea til Sky”. Herfra har man fantastisk utsikt over Kemer og området rundt. Jeg fortsetter veien til toppen, og passerer en hel kolonne med små Suzuki jeeper. Veien er vill, og den bløte asfalten ligger stedvis som svære hauger.

Veien er vill, og asfalten ligger stedvis som svære hauger.

På toppen er jeg på over 1100 meter. Jeg kjører østover, på noen høyder. Dette er en slags hovedvei, men du skal jammen passe på. Rundt en sving står en flokk kuer midt i veien. Langs noen falleferdige rønner gjeter en hane høneflokken sin. Ett annet sted springer geiter over veien. Jeg nærmer meg en slags tyrkisk landhandel, og midt i veien sover en svær Anatolsk Karabach. Denne tyrkiske gjeterhunden brukes blandt annet til å beskytte husdyr mot ulv. Rasen er kjent for å være skeptisk ovenfor fremmende. Etter en stund østover revurderer jeg retningen da det brygger opp til skikkelig uvær. Jeg kjører i stedet vestover, og har nå høye fjell i syd mellom meg og kysten. Oppe i disse fjellene utspinner det seg ett voldsomt lys og lydshow i form av ett forferdelig tordenvær. Jeg unngår uværet, og utforsker små landsbyer mens jeg kjører en svært så underholdende vei vestover, mot byen Kumluca. Det slår meg hvor fattigslig landet synes å være her på innsiden av turistområdene. Selv om Tyrkia har fått en del industri, er det fremdeles regnet som ett fattig land sett i europeisk målestokk, og det er stor forskjell mellom fattig og rik. I Kumluca finner jeg meg en kafé og nyter lokal iskrem og kaffe.

En Anatolsk Karabach vokter landeveien i fjellene. Denne rasen er kjent for sitt vaktinstinkt, samt å være meget skeptisk ovenfor fremmede. Dyr på og langs veien er svært så vanlig.

Roy hadde på forhånd advart meg mot denne iskremen. Det der hadde jeg ikke tatt sjansen på, hadde han sagt. Da måtte jeg jo bare prøve. Returen hjem går via noen småveier mot Olympos, og deretter kystveien til Kemer i øsende regnvær. Totalt ca 17 mil denne dagen. Roy var glad for å få meg tilbake, og bød på Irish Coffé på terrassen. Jeg var fornøyd etter nye oppdagelser og opplevelser.

Jeg trosser Roy´s råd om skummel lokal iskrem, og koser meg på kafe i Kumluca.

Kort oppsummert synes jeg vi fikk se deler av Tyrkia som absolutt er ett motstykke til turistområdene langs kysten. Fjellene og naturen var flott, og vel verdt å få med seg. Asfalten på veiene er imidlertid glatt, og tvinger deg til forsiktig kjøring. Skulle jeg ta turen om igjen vil jeg nok foretrekke grusveiene i fjellområdene med en lettere enduro sykkel. Ut fra kartene er det utallige slike muligheter. Overnatting kan imidlertid bli en utfordring utenfor turiststedene. Her var det ikke mye å velge mellom, så det kan være nyttig med en grundig research på forhånd, for å få dette til.

Skal det være all inclusive, skal det være all inclusive, men for å få dette til må du ta ansvar for mc-opplevelsene selv. God tur.

Mc-avisa nr. 6 – 2015

mcbilder.com