Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

Svinger og smaker på Sardinia

Tekst: Kyrre Hagen          Foto: Kyrre Hagen og Yamaha

Hvorfor er de fleste italienere tynne? Jeg tenkte at en tur til Sardinia ville kunne hjelpe meg med de siste kiloene for å komme inn i kjøreutstyret etter vinteren. Italienerne propper seg jo med pasta, pizza, kaker, croissanter, iskrem og alt annet fult av karbohydrater, allikevel holde de seg slanke. Dette måtte jeg finne ut av og i tillegg kunne jeg jo kjøre motorsykkel på fantastiske veier. 

På Sardinia venter en BMW F 850 GS på meg

Av denne grunnen var jeg derfor veldig fornøyd da Yamaha la presselanseringen av to nye modeller nettopp til Sardinia, og at jeg var invitert. Dette ga meg dessuten muligheten til å kombinere turen med egen motorsykkeltur og studie av italienske matvaner.

To ganger tidlige har jeg vært på Sardinia, den koselige grønne øya vest for fastlands Italia. To ganger tidligere har jeg latt meg fascinere av det runde rolige landskapet, den fine naturen, de koselige småbyene, den fantastiske kysten og de hyggelige menneskene. På Sardinia er det liksom på samme måte som i resten av Italia, bare at ting går i et roligere tempo. Alt er mere avslappet. 

Nydelig utsikt uinn i de Sardinske fjellene

På første tur var vi fire kompiser på tur. Fokuset var mer å jakte svinger etter en vinter i dvale, enn å se seg om. Sålene på motorsykkelstøvlene mine var borte på yttersiden, men minnene om de Sardinske svingete veiene var svidd inn i minnet mitt for alltid. Sardinia hadde rett og slett noen av de beste motorsykkelveiene jeg hadde kjørt.

På tur nummer to var det høst på Sardinia, men ikke slik høsten er hjemme. Blomster og annen vegetasjon var på sitt saftigste. Jeg var på tur alene og utforsket nye områder i mitt eget tempo. Det ble lange kjøredager for å rekke over alt. Jeg oppdaget øst og nordkysten, hyggelige småbyer, og hadde den beste avslutningen av sesongen du kan tenke deg. Sardinia kom meg på en måte enda nærmere.

Langs kysten finnes mange gamle forsvarsverk

Denne gangen skulle jeg kombinere jobb og fornøyelse en hel uke. Først noen dager på tur alene, så på presselounge med Yamaha og gode journalist kolleger fra Scandinavia.  De første dagene skulle jeg altså være mitt eget selskap. Jeg hadde bestemt meg for å ta ting i et tempo som ga meg tid til å stoppe og virkelig kjenne på følelsen av å være en del av øya. Ikke legge opp for lange dagsetapper, men kunne ha tid til avstikkere på impuls. Jeg skulle oppleve noe mer enn bare veiene. Jeg skulle se stedene og menneskene. Stå opp når det passet meg, og stoppe hvor som helst for hvilke som helst grunner.  Ja og så skulle jeg jo finne ut hvordan italienerne holder seg så slanke.

Det er vårpå Sardinia

Ruta

Etter en nydelig pizza og lokal øl, i en av Olbias bakgater, rusler jeg tilbake til hotellet for å legge opp ruta. Jeg har tatt flyet ned på formiddagen. Selvsagt har jeg allerede gjort meg noen tanker om ruta jeg skal kjøre. Sardinia er jo ikke så all verdens stor, så noen av veiene har jeg kjørt før. Etter et par timer er ruta klar. Den skal følge kysten nordover, før jeg dreier inn i landet på vei mot vestkysten. Deretter skal jeg kjøre en del midt på øya før jeg ender opp i Olbia igjen. Av erfaring fra tidligere turer vet jeg at man stort sett må til byer for å få mat og overnatting. Småstedene tilbyr lite. Jeg har valgt de minste veiene, for best mulig kjøreopplevelse. 900 km inkludert i leia de tre første dagene, jeg har derfor lagt opp ei rute på ca. 75 mil. Det gir meg muligheter til å ta avstikkere, og fremdeles være innenfor distansen 300 km pr. dag, som er forresten mer en nok, om du ikke bare skal se asfalt.

Leie av sykkel

Under frokosten som bugnet av italienske skinker, pølser, oster, modne tomater, bær, honning, croissanter og kaker av alle slag, kom panikken da jeg oppdaget at jeg ikke hadde avtalt utleveringstidspunkt på sykkelen. Jeg ville av gårde tidlig og det var søndag. Selvsagt svarte ingen på telefonen kl 7.30 søndagsmorgenen, men firmaet hadde en chat-tjeneste og ved et mirakel svarte Roberta meg kl. 08:05. Joda sykkelen skulle være klar kl. 09.10. Det viste seg at firmaet hadde åpent alle dager fra 09 – 17.  Jeg ruslet de 150 meterne ned til Motorentsardinia og der sto en splitter ny BMW F 850 GS og ventet på meg. Søte Roberta ordnet også et høyere sete slik at jeg fikk godt med beinplass. Dermed ventet landeveien og dager på loffen der lite var bestemt.

Motorentsardinia tilbyr faktisk ganske gode pakker der både motorsykkel og hotell er inkludert, med ruter lagt opp for deg. Prisene er ikke avskrekkene. Sjekk ut nettsidene deres om du er interessert. www.motorentsardinia.com

En vakker kyststrekning med mange flotte utsiktspunkt

Vakker kyst

Sardinia har en vakker kystlinje og min første etappe på denne turen ble langs det vakre Costa Smeralda på nordøst siden av Sardinia. Navnet «Smeralda» kommer fra den grønne skinnende fargen på havet langs kysten her. Dette er et eksklusivt reisemål for velstående turister og du ser de store yachtene som ligger side om side i marinaen i Porto Cervo.  Sardinia tiltrekker seg kongelige, idrettsstjerner – og ikke minst vanlige italienere og turister. Et sted for jet-setén. Costa Smeralda er billionærenes paradis. På motorsykkel finner du fine veier med flotte utsiktspunkter langs veien. Noen områder er forholdsvis åpne mens i andre områder slynger veien seg mellom klippene.

Billionærenes paradis

Jeg besøker festningen Monte Altura som ligger oppe på en høyde på nordkysten. Havets smaragdfarger forblir rammen for dette militære anlegget fra 1800-tallet. Noen mener dette er den vakreste festningen i Europa. Den ligger godt skjult inne i terrenget og er ikke så lett å oppdage der den sklir inn mellom det eviggrønne vegetasjonen og de månelignende steinformasjonene. I horisonten sees silhuettene av de imponerende fjellene på Korsika, som ligger bare 15 kilometer unna og som er godt synlig på klare dager. Festningen er en ekte befestet “citadell”, bygget i 1887 for å kontrollere og beskytte den nordøstlige kysten. Inne i festningen finnes hus for alle fasiliteter.

Monte Altura

Etter festningsbesøket finner jeg en passelig liten kafe, med bord i sola og utsikt over havna. Her inntar jeg en diger bagett fylt med tomater, skinke og mozzarella.

Vakre byer

Olbia: Sardinia er full av koselige byer, små og store. Som tidligere sagt landet jeg i Olbia og tok meg en rusletur i den travle transitt byen som ligger på den nordøstlige delen av øya. Byen preges av sitt travle havneområde med mange fergeanløp. Hit kan du komme om du ønsker å kjøre din egen motorsykkel på øya. Olbia har dessuten en stor småbåthavn og på samme måte som i Porto Cevro anløper mange luksus yachter.

Langs landeveien

Sassari: Etter en fin dag på sykkelen langs kysten og inne i landet, ender jeg opp på B&B i Sassari. Cafeen der nøkkelen utleveres er veldig lokal og hyggelig. Jeg er bestemmer meg derfor for middag her. På et slikt sted med så mye lokal befolkning må de ha god mat. Etter en lokal øl, med tilhørende raki, får jeg servert kaneloni for to. Servitøren ser på meg og sa at to porsjoner er; “no problem for you”. Maten er nydelig, og med et glass Sardinsk rødvin får jeg alt ned.

Lokale delikatesser hos P. Mangatia i Sassari

Dagen etter rusler jeg igjen ned på Cafe 2000, som er fylt med skravlende italienere. Alt av mennesker er innom, fra unge mennesker som sluker en espresso, til modne divaer pyntet med knalle farger, glitter og rosa leppestift. En herlig atmosfære som jeg tar meg tid til å nyte.  Gamlebyen i Sassari gjør inntrykk. De smale gatene med store brosteiner. De tre etasjes gule, beige, rosaaktige og hvite husene, med små butikkene og restauranter i først etasje, og små balkonger med klesvasken hengene over gata, i etasjene over. Scootere og biler som snirkler seg gjennom gatene. Det er fremdeles kjølig etter natten, da solen enda ikke har nådd ned i gatene. Folk er i en annen stemning nå på morgenen. De fleste ser på hverandre og hilser vennlig. Jeg stopper utenfor P.Mangatia som selger lokale delikatesser. Vinduene er fylt med oster, skinker brød og kaker. Betjeningen er hyggelig, og når jeg forteller at jeg er journalist i mc-avisa poserer de villig vekk. De lurer også på om jeg ikke vil ha en smaksprøve, og stikker til meg et ferskt rundstykke fylt med kokt skinke og rød pesto, som jeg nyter i solen på torget senere. Himmelsk…

Alghero: På formiddagen stopper jeg på kaia i Alghero. Dette er en sjarmerende by på nordvestkysten av Sardinia, kjent for sin ekte sardinske stil. Langs sjøen finner du en gigantisk bymur. Innenfor er det en maurtue med smale, sjarmerende og bratte gater fylt med butikker. I mange av butikkvinduene kan du se de blodrøde korallene som Alghero er så kjent for. Byen ble en gang bosatt av katalanske inntrengere, og en del av innbyggerne snakker fremdeles katalansk som var det offisielle språket her frem til 1600 tallet. Da overtok spanjolene, før det igjen ble italiensk. En nydelig liten perle som er vel verd et besøk.

Bosa ligger langs elva Temo. Her ligger husene i vakre farger

Bosa: Jeg har kjørt fine innlandsveier i et nydelig vær og tar meg ut til kysten. Her tar jeg lunsj på en strandkafe med utsikt mot festningen Torre di Bosa, som ligger ytterst på en odde. Jeg bestiller en fantastisk salat bestående av store modne tomatskiver, fersk mozzarella, kylling, mais og oliven. Jeg er helt u-vitende til den flotte middelalderbyen Bosa, som jeg tilfeldigvis oppdager fordi jeg trenger bensin. Denne byen står faktisk på lista over Italias vakreste småbyer. Byen ligger på en liten høyde ved elven Temo. Langs elven ligger fiskebåtene tett i tett, og husene har herlig variasjon av farger. På toppen av det hele troner festningen Castello de Malaspina. Dette er en by jeg definitivt skal utforske neste gang jeg besøker øya.

Må jo ha italiensk lunsj

Oristano: Jeg stopper i denne byen nærmest tilfeldig. Den lille byen skiller seg i grunn ikke så mye fra de andre småbyene jeg passerer, men når du først har parkert motorsykkelen og begynner å utforske den eldste delen av byen, oppdager jeg nok en gang sjarmerende gater og smug. Faktisk var denne byen en gang hovedstaden på denne delen av øya, og kjempet om makten på hele øya i en periode. Jeg finner en lokal restaurant, som serverer lokale retter, og inntar et herremåltid, bestående av reker, muslinger, blekksprut, tomater og risboller på “carte de musica” et slags flatbrød. Nydelig mat, som gjør at jeg må ta en liten kveldsvandring før jeg i det heletatt kan tenke på å legge meg. Oristano er et glimrende eksempel på hvor mange hyggelige byer du finner på Sardinia. Du må bare parkere sykkelen, ta beina fatt og se deg om.

Veiene på Sardinia er et eventyr for oss motorsyklister

Veiene

Veiene på Sardinia er svært varierte. Jo flere nummer i veinummeret, jo smalere og morsommere er de. Jeg holdt meg i hovedsak på veiene med tre til fire siffer, ute ved kysten og inne i de runde sardinske åsene. Øya er grønn og fin over det meste, med masse blomster i veikantene, og blomstrende frukttrær i byene. Temperaturen perfekt for motorsykkelkjøring, selv om det er noe kaldere i de høyeste områdene. 18-20 grader er Ikke for varmt og ikke for kaldt. Det fine på Sardinia er at veiene stort sett kun er lagd som en skjæring inn i åssidene og følger det opprinnelige terrenget. Dette betyr at nærmeste er en kontinuerlig serie med svinger. Om du hadde strukket dem ut hadde du nok oppdaget at strekningen er flere ganger luftlinjen mellom to punkter. Veidekke er stort sett godt, og mange steder føler du nesten at du er på en racerbane. Studerer du kartet og legger ruta di inne mellom åsene, sitter du og smiler kontinuerlig inne i hjelmen. Jeg stopper for lunsj langs veien der jeg ser det er mye lokale gjester og bestiller det samme som på nabobordet. Her blir jeg heller ikke her skuffet over det sardinske kjøkkenet.

Det er forholdsvis lite trafikk inne på øya, noe som gjør at du lett kan glemme møtende kjøretøy, men ikke la deg lure, du vil møte dem, og det kan fort være en gammel pickup eller traktor som tar det meste av veibanen. En annen ting du må være oppmerksom på er at det heller ikke bare er mennesker som bruker veien. På Sardinia møter jeg både kuer, sauer, geiter og griser midt i veibanen, gjerne i områder med mye svinger. Ofte får jeg et lite varsel når det ligger møkk i veien. Da er det bare å være oppmerksom, for i neste øyeblikk ser du å se Nasse Nøff rett i øya.

Husk at du ikke er alene på disse veiene.

Lounge med Yamaha

De siste to kjøredagene ble denne gangen på Yamahas sine oppgraderte versjoner av Niken og den mest påkosta Tracer modellen. Jeg møtte mine skandinaviske journalistkolleger på flyplassen i Olbia. De hadde brukt halve natta på reise for å få transportert seg frem i tide til loungen som hadde oppmøte kl. 11 på formiddagen. Snart var vi på veien på den nyeste versjonen av den transformerslignende Niken. En tur som endrer min oppfatning av denne sykkelen totalt. Selvsagt hadde Yamaha funnet et skikkelig flott sted for lunsj til oss i Agriturismo Ertila. Her var all mat produsert lokalt, og vi fikk nydelige skinker, pølser, ost, sylta løk, sopp og veldig mye annet. Rettene kom som perler på en snor, og det var bare å stå på for å rekke alt sammen. Kjøringen fortsatte og Niken viste seg å ha et fantastisk veigrep, noe som passet de svingete veiene godt. Kjøreturen ender på hotel Su Golgose. Et fantastisk sted, som ligger i en frodig skråning, innunder fjellkjeden Su Gurruttone. Dette er virkelig litt av et sted. Etter pressebrief er det klart for middag. Midt inne i restauranten er det full fyr i peisen, og ribba som skal spises senere er under steking. Det hele blir en gastronomisk opplevelse av de sjeldne. Nydelig lokal mat, med tilhørende sardinsk vin. At vi i det hele tatt får i oss noe av det velfylte frokostbordet dagen etter er en gåte, men det gjør vi.

Yamaha Niken er en Transformers av en motorsykkel

På siste kjøredagen er det klart for Yamaha´s mest avanserte sports-tourer noensinne; Tracer 9 GT+. En herlig sports-tourer velegnet for de mest svingete spagettiveiene Yamaha har klart å finne til oss. Inn i fjellene og senere med en lunsj ute ved østkysten på Ristorante La Capinnina . Nok en gang masse småretter, før en stor porsjon pasta med muslinger og reker kommer på bordet. Desserten er “sedas”, en slags kake fylt med ost med honning over, blir avslutningen på måltidet. Siste etappe til hotellet blir ikke noe dårligere og jeg må si jeg er imponert over Yamahaéns sportslige kjøreegenskaper.

På Su Gurruttone tilbredes ribba ved peisen

Avskjedsfesten med Yamaha topper det meste. Kalde forfriskninger blir inntatt med lokal fingermat som tilbehør, mens sola farger Su Gurruttone gule og rosa i et magisk lys rett før den forsvinner. Etter å ha fråtset i vin, skinke, pølser, oster og nøtter, er det tid for middag, selv om jeg allerede er stappmett. Ulike retter blir tilberedt på steinovn i restauranten, noe som gjør det umulig å ikke smake på det som blir servert, sammen med den lokale rødvinen Cannoau. Til slutt er det imidlertid ikke mulig å få i seg mer, og de tre fire siste rettene må jeg stå over.

Pasta av alle slag

Hvorfor er Italienerne tynne?

I en hel uke har jeg proppet meg med alt det italienerne spiser; pizza, skinker, oster kaker, croissanter, iskrem, tomater, oliven og pasta av alle slag. Alt med lokal øl, vin og espresso til, uten at vekta har gått ned. Mellom alle disse rettene har jeg kjørt motorsykkel på noen vidunderlige svingete veier. Hvordan er det så mulig at italienerne holder seg så tynne? Alle røyker, prater høyt, fort og gestikulerer i store bevegelser. Er det dette som er forskjellen? Italienerne blir både eldre, holder seg mer attraktive og er slankere enn oss, og de spiser bare gode saker hele tiden?

Jeg syns det er urettferdig. I mitt neste liv vil jeg bli en italiener og helst på Sardinia!

En helt Gresk julereise.

Tekst: Kyrre Hagen.  Foto Lenka Leginova og Kyrre Hagen

Vi hadde fått nok av kuldegrader og høye strømpriser derfor satte vi kursen mot Peloponnes, et veldig spennende område om du ønsker å se Hellas fra motorsykkelsete. Denne halvøya er som en miniatyr av landet, med alt du finner i de andre regionene på ett sted. Landskapet er varierende, med klipper langs sjøen og høye fjell i innlandet. Mellom alt dette finner du flotte motorsykkelveier.   

Det å stå opp kl. 02.00 om natten for å kjøre til Gardermoen er utfordrende, men når du vet at du skal avslutte dagen med et par timer på motorsykkel, finner du motivasjon. Etter mellomlanding i København nærmet vi oss Athen. Vi i denne anledningen er jeg og Arkitekten, som også er kjæresten min; Lenka Leginova. Heldigvis for meg er hun rå på å orientere seg i millionbyers metrosystemer, så snart kunne vi gå av 200 meter unna utleieren Andeli Motortouring, midt inne i Athen. Kostas som vi hadde hatt kontakt med, viste seg å være en særdeles hyggelig fyr, i tillegg til å være en skikkelig motorsyklist. Nå henger jo dette ofte sammen og vi fikk mange tips som vi merket av på kartet. (Mange av dem fulgte vi i dagene som kom).

Det å sette seg på en «ny sykkel» og navigere seg ut av en by med fire millioner mennesker, er nok kanskje en av turens største utfordringer, men med Arkitekten i spissen kom vi oss ut av Athen, og i det mørket senket seg la vi milene mot Peloponnes bak oss. Tenk, vi var allerede på tur.  

Korintkanalen

Halvøya Peloponnes starter ved Korintkanalen som går mellom Korintbukta og Saroniabukta i Egeerhavet, og skjærer gjennom det smale Korinteidet, som skiller halvøya Peloponnes fra resten av fastlandet. Den 6,3 km lange kanalen sto ferdig i 1893 etter 12 års bygging. Planene for kanalen hadde da eksistert helt siden år 600 før Kristus. Kanalen gjør faktisk Peloponnes om fra å være en halvøy til å bli en øy. Vi går ut på en av broene som krysser kanalen og ser 90 meter ned i den imponerende kløften med loddrette vegger. Arkitekten, som lider en smule av høydesyke, holder seg langt unn rekkverket.

Dolines of Didyma.

Vi våkner opp i Elenis og inntar frokost på kafeen tvers over gata. Deretter setter vi kursen sørover kystens langs den østligste av Peleponnese´s fingre, der Arkitekten har snust opp noen hull i bakken. De to kratrene, Doliner (som betyr tvillinger), kan sees noen kilometer før den pittoreske landsbyen Didyma. Synkehullene er sjeldne geologiske fenomener, skapt av naturlige erosjonsprosesser. Vi finner inngangen – en hvitkalket tunnel med trapper ned i bakken. Snart er vi nede i det gigantiske frodige grønne hullet. Langs de bratte sidene ligger to hulekirker, som er bygget under de loddrette doline-veggene. De steinete veggene holder sammen som betong! Den andre «dolinen» i fjellsiden er ganske annerledes. Her er det mer tradisjonelle bergarter. Begge hullene har fenomenal akustikk.    

Full «parkering» på Moni Agiou Dimitriou Augou.

Det neste som skal besøkes er klosteret Moni Agiou Dimitriou Augou. Veien som ser lovende ut på kartet, viser seg snart å være en lang grusvei. Den er ganske rufsete i partier, men vi kommer omsider hele frem til klosteret, som ligger spektakulært til inn i fjellsiden. En av bygningene er åpne, og har vært boligdelen av klosteret. Rommene er bittesmå, her er det akkurat plass til en seng og en stol, og man må krype inn gjennom 120 cm høye dører. Til gjengjeld får man en fantastisk utsikt over ravinen på utsiden. Noen rom er fremdeles møblert. Det skal også være hodeskaller her, men de finner vi heldigvis ikke.

Etter klosterbesøket har vi to valg. Enten en lang grusvei tilbake, som går motsatt vei av ruta, eller å fortsette veien som går i bratte serpentiner ned fra klosteret – i den retningen vi skal. Arkitekten velger den korteste men bratteste ruta. De første meterne av veien går rett inn i en bratt sving, mot et stup. Arkitekten, som har høydeskrekk, får fullstendig parkering på toppen av bakken. For dere som har sett Finnmarksløpet på TV, vet dere at dette er når hundespannet legger seg ned for å hvile, og ikke er til å rikke uansett hvordan hundeføreren prøver å oppmuntre. Arkitekten er heller ikke til å rikke, uansett hvordan jeg motiverer. Hun ber meg pent om å holde kjeft, og etter mange minutter vegring og banning tar hun en runde på parkeringen før hun snirkler seg ned de første meterne av bakken. Etter dette takler hun de bratte hårnålene på en imponerende måte, og vi koser oss videre på flotte grusveier.

Vi når Nafplio, som er dagens mål. Byen var faktisk den første hovedstaden i det moderne Hellas. Her møter vi et opptog av barn. De bærer figurer som illustrerer Kallikantzaros, greske rampenisser. Skikken innebærer at illeluktende rampenisser skremmes vekk med klang og synging. Joda; du kan trygt si at gresk julefeiring er annerledes en vår.

Julaften i Monemvasia.

Etter frokost får vi oppleve en annen gresk juletradisjon; Kaleda, noe lignende vår julebukk. Tre gutter synger og spiller på triangler for gatas innbyggere. For dette får de en belønning i form av mynter. Vi kjør ut av Nafplio der alt virker som en vanlig lørdag, for selve julen feires på første juledag. Veiene snor seg som spagetti langs den flotte kysten sørover. Først ute blant de bratte klippene, så litt inn mellom olivenlunder. Lufta er ubeskrivelig frisk og deilig, og det er virkelig herlig å være på motorsykkeltur. Tenk; vi er i slutten av desember. Vi stopper for å tanke syklene i Leonidio. Dette er en travel og spennende by, med trange, uryddige og sjarmerende gater. Her er det ikke mange steder to biler kan passere hverandre. Det er kafeer og små butikker overalt, med inngang rett fra den travle gata. Leonidio er faktisk en by vi kunne tenke oss å overnatte i, om vi hadde visst hvor sjarmerende den var på forhånd. Fra Leonidio snor veien seg i fantastiske svinger opp en bratt ravinedal. Det er ikke en eneste slette på denne veien, og fjellsidene er bratte. Fargene i bergene varierer mellom brunt, rødt, gult og grått, i spedd grønt fra busker og kaktuser. Et stykke oppe i dalen får vi øye på klosteret Elonas, som klorer seg fast i en stupbratt fjellvegg. Vi krysser fjellpasset Elonis, veiens høyeste punkt; 1250 moh.

Dagens mål er Monemvasia, men vi har ikke valgt den raskeste veien. I stedet har vi gått for de små veiene som er hvite på kartet. Naturen er vakker, veiene smale og svingete, med flotte utsikter. Landsbyene vi passerer er svært pittoreske. Gatene mellom husene er ikke bredere enn de akkurat må være, og trær henger inn fra sidene. Her er det ingen turister og så få biler at vi blir mindre overrasket av å møte en geiteflokk enn en bil. Her gjetes de med moped, og geitene går midt i veien.

Julebåter: I en av landsbyene får Arkitekten øye på en båt langs veien. Dette har vi sett etter en stund. Fra gammelt av har det nemlig vært en skikk i Hellas, at man pyntet båter på St Nikolaus dag (6. desember), som et ønske om lykkelig hjemkomst av sjøfolket til jul. Disse båtene sto pynta helt til nyttår, var vanligere enn juletrær. Nå er tradisjonen nærmest borte, så selv om båten er ganske shabby, er Arkitekten glad for at vi endelig klarte å finne en.

Like før julekvelden senker seg når vi Monemvasia, en kjent turistby på en øy utenfor fastlandet. Byen ligger bak en borg og gatene er så smale og bratte at de ikke tillates kjøretøy her ute. Vi finner oss en veldig koselig restaurant drevet av en gammel dame, som lager gresk julemiddag til oss; fargerik salat, ovnsstekt svineskuldre, poteter og en slags innbakt ost.

Hellas sydkapp.

På vei ut på den nest vestligste fingeren av Peloponnese, følger vi de smale veiene på østsiden av fingeren. Igjen snor de seg ut og inn mellom bratte klipper, i tillegg til at de snirkler seg like mye opp og ned i heftige serpentinersvinger. Selv om vestsiden av denne fingeren er den som vanligvis anbefales, er faktisk den østlige minst like bra for oss motorsyklister. Vi får en flott utsikt ut mot kapp-punktet. Veiene ned hit er stupbratte, uten noen form for autovern eller annen sikring. Den høyderedde Arkitekten snegler seg nedover bakkene og plasserer seg hele tiden i kjørefeltet lengst unna kanten.

Vi kjører så langt ut mot kapp-punktet som mulig. Dette er faktisk det nest sydligste i Europa. Vi treffer to greske motorsyklister her, begge på Kawasaki KLE 650ér. De er pratsomme og hyggelige og kommer med masse anbefalinger om hvor vi bør kjøre. Gutta har vært så oppslukt av turen hit, at de helt har glemt å følge med på hvor mye bensin de har. På vei ut til kapp-punktet har de begge kjørt på reserven. Jeg hjelper dem litt med bensin ved å fylle opp ei flaske med slangen jeg har med meg. Dette har de aldri sett før og blir veldig imponerte.

Nordover igjen følger vi vestsiden av fingeren. Det er virkelig vakkert og etter hvert som sola står lavere på himmelen blir det bare vakrere og vakrere. Kvelden nærmer seg raskere enn vi nærmer oss Kalamata, så vi tar en «last minute booking» i nærmeste landsbyen – Kardamili. På vei hit får vi en fantastisk solnedgang. Den lave sola farger alle fjellene rosa, det er helt spektakulært. Vi stopper og ser den røde sola forsvinne i havet. Fremme ved hotellet, må vi vente litt mens rommet gjøres i stand. Vi kjøper en øl i kiosken som vi deler nede på stranda. Her er himmelen fremdeles rød mot horisonten, samtidig som en smal nymåne og noen stjerner har kommet til syne på den mørkere delen av himmelen.

Den siste fingeren.

Veien slynger seg opp i fjellene med spektakulær utsikt på veien mot byen Kalamata. Vi er midt i et gigantisk olivendistrikt. Overalt risikerer du at en gammel traktor eller pickup, med sekker fylt til randen av oliven, kommer ut i veien rett foran deg. Vi har sett hvordan innhøstingen foregår. Bøndene legger nett ut på bakken under trærne. Deretter bruker de noen stenger med roterende hoder, der små utstikkende pinner løsner olivenene. I dette område ligger det mange presserier som lager olivenolje langs veien. En slags tobakk-aktig lukt sprer seg fra haugene med utpressede olivenrester.

Veien på østsiden av fingeren er fin og svingete. Landsbyene er små med mange fine hus. Alt preges av innhøsting av oliven i kombinasjon med jul. Vi når det sydligste punktet, der veien dreier nordover igjen. Her blir landskapet flatere og kjedeligere. Vi konkluderer med at den vestligste fingeren på Peloponnese er den minst interessante. Det ligger imidlertid en masse flotte strender her. En av de som er virkelig verdt å besøke er den over 700m lange Voidokilias som ligger i en nesten lukket sirkelform. Lokale folk sier at dette er et ideelt sted for å se på solnedgang. Dette er også et naturreservat til den sterk truede Glattkarett skilpadden.

Mygg og Olympiske leker.

Olympia er byen der de olympiske lekene oppsto. Vi ankommer i det solen går ned. Arkitekten vil prøve å fange noen bilder mens det enda er lyst, jeg venter ved syklene. I det sola forsvinner våkner hele byens myggbesetning til live. De vil ha en Normann, nemlig meg, og mens Arkitekten er helt oppslukt av å ta bilder, blir jeg helt oppslukt av mygg.

Olympiske lekene er 2700 år gamle og ble avholdt her hvert fjerde år i 1160 år! Det er flere sagn om hvordan lekene ble til, men de ble gjennomført som et ritual for å hedre gudene. De øverste gudene i Gresk mytologi var Zeus og Hera. Begge barn av Kronos og Rhea. Søsken altså. Zeus fikk allikevel lurt Hera til å gifte seg med han, for å kunne bli enda mektigere. Bryllupsnatta varte angivelig i 300 år og resulterte i tre barn. Men Zeus var notorisk utro og satte mange halvguder ut i livet, med kvinner på jorda, noe Hera naturligvis ble både sur og sjalu for. Dette gjorde også at greinene på heltenes slektstrær gikk i de merkeligste retninger. Zeus var far til Herkules, mens moren hans var en jordisk kvinne som var barnebarn til Perseus, sønnen til Zeus og en annen kvinne, som betyr at Zeus er både far og tippoldefar til Hercules. Akkurat som i sangen til Øystein Sunde altså. Skal du lese noe mer skandaløst enn Se og Hør, er det bare å finne frem Greske eposer.

Inn i Arcadiafjellene.

Vi setter kursen innover halvøya, i retning de høye fjellene. Arkitekten har et par klare mål for dagen. Det første er tempelet Apollo Epicurius som ligger høyt oppe i fjellet, og på vei dit har vi lagt opp ei rute som bare går på småveier. Veiene spreller seg som sølvglinsende høvelspon, de nærmest danser gjennom landskapet i de villeste kruseduller. Det går opp og ned, og hit og dit. Den ene svingen tar den andre. Overalt vokser oliventrær. Det føles som å kjøre i et renessansemaleri. Veien stiger raskt oppover i fjellet, på det høyeste er vi på 1160 moh. På denne årstiden skulle det ikke vært mulig å kjøre motorsykkel her. Disse fjellene skulle vært dekket av snø. I stedet viser det 17 grader i displayet på motorsykkelen. Det 2450 år gamle Apollotempelet står høyt oppe på en fjelltopp 1130 moh. Selve tempelet var i ferd med å rase helt sammen da man i 1987 bygde et telt over konstruksjonen og støttet opp søylene som var i ferd med å rase sammen. Apollo var forresten solguden som hadde helbredende evner.

Moni Timiou Prodromou klosteret´s sinte esel.

I Arcadiafjellene kjører vi gjennom stemningsfulle fjellandsbyer. Den første er Stemnitsa, hvor det vrimler av folk. Men vi har et mål igjen før vi tar kvelden. Det er Moni Timiou Prodromou klosteret. Veien ned til klosteret går i skarpe serpentinene i en bratt fjellside. Selvsagt har de ikke satt opp noen form for autovern, noe som igjen fører til at Arkitekten kjører i kjørefeltet lengst unna stupet. Det siste stykke ned til klosteret må vi gå til fots. Her innunder ei fjellhylle, i det steile fjelllandskapet, har munkene funnet ut at de vil bo. For å komme ned hit, går stien zikk-zakk ned fjellskråningen. Det er stupbratt og man lurer virkelig på hvordan noen har funnet ut at et kloster skal ligge akkurat her. Stien flater ut, og så får man øye på det – over seg, under et overheng av fjellet. En liten hovedbygning fikk plass på ‘flata’, og selve munkeboligene ser rett og slett ut som måkereir, klistra inn i fjellsida. Hvordan kan man sove her uten å være redd for at det hele skal rase ut.

Munkene bruker esler for å frakte ting opp og ned de bratte bakkene. På vei tilbake sperrer et av disse veien for alle som vil forbi. Ikke kan du gå bak det, for da sparker det, og ikke kan du gå foran det, for da biter det. Og det viker ikke en centimeter. Det bygger seg opp en kø på stien. Jeg tar til slutt hjelmen og bruker den for å presse eselet ut til siden. Det protesterer litt før det resignerer. Så kan jeg holde det tilbake mens alle på stien kommer forbi.

Den siste etappen til Dimitsana kjører vi på grusvei. Her er det spektakulært å kjøre, fordi det er så bratt på utsiden av veien. Vel fremme tar vi inn på koselig gjestehus med ekte fjellstemning. Det tusser av grekere på juleferie her, og prisene er mye høyere enn ute ved kysten. Grekerne drar nemlig til fjells i jula. Det blir nok en hyggelig kveld med god gresk mat.

Gjennom fjellene.

Vi er tidlig oppe og avsted. Temperaturen er lav og vi kommer inn i skyggepartier med rim på veiene. Her er det bare å ta det med ro. Vi kommer opp til innsjøen Ladona, et praktfullt område med fin utsikt. Videre blir veiene smalere og smalere før vi tar inn på en grusvei, som viser seg å bli ganske utfordrende. Belønningen blir en fantastisk utsikt mot Aroania-fjellene med flere fjelltopper på over 2300 meter. Dette er nok den mest betagende utsikten på turen så langt. Vi stopper opp og nyter den.

I Kleitoria finner vi ut at vi like så godt vil overnatte. Her er det nærmest ingen utenlandske turister, noe som byr på litt språkutfordringer på den lille restauranten vi besøker. Vi er de eneste gjestene, men snart fylles lokalene opp med greske familier som skravler i vei. Dette er nok så nærme den ekte greske folkesjela vi kommer.

Neste dag setter vi kursen mot de 2000 meters høye toppene i Killyni fjellet. Det blir en flott dag med fin utsikt mot tinder som rager høyt over tregrensa. Landskapet byr på mange variasjoner. Fra fjellserpentiner, gjennom flate våtmarksområder omgitt av høyder og vingårder. Landsbyene har litt annen karakter enn de vi har passert i syd og i fjellene. Det er i det hele tatt spennende hvor stor variasjon vi har opplevd gjennom denne turen på Peloponnes.

Arkitekten er enda ikke helt ferdig med gamle bygg, så vi besøker ruinene i Archaia Nemea. Byen hadde på samme måte som Sparta og flere andre byer her nede, tilsvarende idrettsanlegg med konkurranser som Olympia. Sånn sett kunne det like godt blitt nemeiske leker i stedet for olympiske leker, om historien tok en annen retning.

Siste overnattingen blir på samme hotell, som den første. Det litt slitne Hotel Sea View i Elenis, med den fantastiske morgensolen, og den flotte utsikten over Middelhavet. Den gamle dama kjenner oss igjen, og smiler bredt til oss. Nå har vi faktisk rundet Peloponnese.

Retur Athen

Siste kjøredag preges alltid av at man må tilbake og levere syklene til et spesielt klokkeslett. Dette gir ikke rom for den største kreativiteten, men etter Korint følger vi veiene langs kysten som blir smalere og smalere, og til slutt går over til å bli grusveier. Dette er noe vi har opplevd mange ganger før på turen. Den flotteste hovedvei kan gå over til å bli de trangeste gater gjennom små landsbyer. Med en halvtimes margin ruller vi inn i lokalene til Andeli Mototouring der Kostas venter på oss.

Til deg som ble nysgjerrig på å besøke denne delen av Hellas, kan vi bare si at Peloponnese er en fantastisk halvøy som gir en god smakebit av hele Hellas. På denne halvøya har du alt. En fantastisk kystlinje, små og store byer. Spisse landskap med høye fjell, og flate landskap med flotte strender som strekker seg ut i havet. Noen steder preges naturen av tørke, mens andre områder er svært så frodige. Som motorsyklister har vi stortrivdes i denne variasjonen, og det har virkelig vært mye å se.

Takk for følge!

Fakta:

Når på året:

Den beste tiden å kjøre motorsykkel i Hellas er på våren og høsten. Mars til mai og september til og med oktober er perfekt.

Reise til Athen:

I sesongen mars til oktober er det enkelt med flybilletter. Utenom dette må du belage deg på mellomlanding. Vi betalte kr 3.550,- t/r med SAS.

Motorsykler:

Vi leide sykler hos www.anderlimotortouring.gr. Dette firmaet var utrolig serviceinnstilte og seriøse, og kan anbefales. Pris på Africa Twin 1100 Adventure Sport 130 euro pr. dag, mens en CB 500 X kostet 62 euro.

Veistandardard og trafikk:

Veiene i Hellas er svært varierende. Hovedveiene er i veldig god kvalitet. Vi ønsket å finne småveier, og de er det veldig mange av. Liker du grusveier har Hellas virkelig mye å by på, og det er ingen forbud mot å kjøre på disse. Vær oppmerksom på at forsikringen ikke dekker kjøring på grus. Pass deg for villsvin i skumringen.

Steder å besøke:

Vår liste er på ingen måte fullstendig, for på denne halvøya er det virkelig mye å se. Noen utvalgte: Korint, Olympia, Epidaurus og Mycenae er en selvfølge. Litt mindre kjent er havnebyene Nafplio, Monemvasia og Methoni festningen. De autentiske landsbyene i fjellene, Dimitsana, Stemnitsa, Vytina og Karytaina i Arcadia, Kosmas og Leonidio i Parnon-fjellet, med gater i stein og lokale matprodukter, bare må oppleves.

Utbredt ortodoks eremit-kultur ga halvøya mange klostere med de utroligste plasseringene, som er morsomme å besøke.

Man bør også få med seg den sørligste fingeren Mani og serpentinveiene i fjellene i Arkadia.

Overnattinger:

Dobbeltrom kr. 500 – 1.200,-. De eneste nettene vi hadde bestilt på forhånd, var første og siste overnatting.

Spis lokalt

Gresk mat er variert og spennende. Ta sjansen og spis lokal gresk mat. Bestill gjerne flere retter, og del. Da får du smake på mye. Spør om anbefalinger. Frokost på kafe ca. kr. 100,- . Lunsj ca. kr 150,-, og middag fra kr. 2-300,-.