Stikkordarkiv: Kenny Dundee

GOING DOWN UNDER 3. På tur med Kenny og Arkitekten.

24. oktober 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Touring Australia. Del 3

Tekst og foto: Kyrre Hagen

Australia er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet, på kloden. I flere uker har Kenny Dundee vært på reise. Han har boltra seg på alskens Australske drittveier, siden slutten av november. Dundee har møtt mange interessante aussiér og levd livet i bushen. Totalt har han tilbakelagt tusenvis av km. på dårlige grusveier, men snart blir hverdagen annerledes for i Sydney venter Arkitekten.

Pass deg for disse! I burschen i Australia treffer du både kenguru, wombats, koalaer og emuer.

Kenny hadde tatt ut motorsykkel hos utleieren www.bikeroundoz.com. En litt tilårskommen BMW GS800F, som har fått navnet «Guffen». Han hadde kjørt nordover fra Sydney, men snudde i Bundaberg. Den opprinnelige planen hadde vært å kjøre helt opp til Townsville, for å se krokodiller. Den stekende temperaturen og det flate landskapet hadde imidlertid gjort at han satte kursen sørover og vestover i stedet. Områdene på den sørøstlige delen av Australia er på mange måter det mest varierte og interessante for oss motorsyklister. Kenny hadde allikevel fått kjent på outpacken og den intense varmen på vei til Broken Hills, og senere ut til Walls of China. Her hadde det vært forholdsvis lunt, med temperaturer opp i 45 grader, og endeløse sletter uten noen ting. Etter utmattende varme hadde det vært nydelig å komme ned til kysten øst for Melbourne.

Jeg følger sporene fra GS – Safari 2023

Australieren Jamie, som jeg møtte en av de første dagene, ga meg sporene fra årets GS-safari og nå vil jeg inn på disse rutene. Fra åsene ved Inverloch går terrenget over til å bli mere fjell med flotte asfaltveier, lengre inn i landet. Jeg stopper i en fjellskråning for å teste dronen jeg har med meg. Fire motorsyklister kjører forbi og jeg treffer dem igjen noen kilometer lengre nede i dalen. Dette er karer fra Melbourne på overnattingstur. De spør om jeg vil slå følge siden vi skal samme veien, og det vil jeg. I Jeamison vil gutta ha seg en øl før de kjører de siste kilometerne opp til Mansfield. Det blir både en og to øl, før de kommer seg av gårde, mens jeg tar et rom på kroa i stedet. Her serverer de meg den beste spareribs én jeg noen gang har smakt.

*Jeg treffer Robert og gjengen hans inne på GS-safari rutene. Vi slår følge til Jameson*

I Mansfield kommer jeg inn på GS-safari spora. Dette er virkelig morsomme og spektakulære ruter som tar meg over noen flotte åser, der jeg får god utsikt. Terrenget er bratt i disse områdene, vi nærmer oss jo Snowy Mountains. Jeg kommer inn på Goldie Spor Track, som er en anleggsvei bygget i forbindelse med høyspentmastene som går over fjellet. Fjellsidene er steilbratte og underlaget pukk og kult. Det blir en tøff tur for “Guffen” men han klarer brasene. Når jeg nærmer meg slutten, ser jeg en avstikker som går opp på en ås. Her må det være fint å ta bilder. Veien ser fin ut, men synet bedrar. Den er steilbratt og med innlagte kuler som skal hindre regnet å ta veien under kraftige regnskyll. Jeg kommer opp med et skrik og er lykkelig helt til jeg kommer på at jeg skal ned igjen. Dette er min mest krevende etappe så langt.

Mitt inne i bushen møter jeg igjen Jamie og Susie. Tenk etter 14 møtes vi helt tilfeldig inne i en av Australias nasjonalparker.

Brigth er en vakker by oppe i fjellet, og her vrimler det av turister. Jeg fyller bensin og spiser en is, før jeg tar fatt på neste etappe av GS-Safari 2023. Denne tar meg opp på 1845 meter på Great Alpin Road. Det er kjølig på toppen, så jeg sikter meg inn på en camp litt lengre nede i dalen. Jeg rekker akkurat å få i meg maten før uværet begynner. Det lyner og tordner gjennom natta, noe som gir et spektakulært lysshow inne i teltet.

*Jeg kommer inn på rutene fra BMW Safari 2023, og kommer opp på flotte utsiktspunkt.*

Fra Danny´s Lockout i Snowy Mountains er det flott utsikt. Asfaltveiene som slynger seg oppover fjellsidene er herlige, og jeg storkoser meg.

Jeg følger Snowy River Road og plutselig møter jeg en GSA 1250. Det viser seg å være Jamie og Susie som jeg tok farvel med i Noosa Head. Dette er to uker og mange tusen kilometer siden. Det er veldig hyggelig, og vi blir enige om å møtes i Tasmania i julen. Veien langs Snowy River er vakker men lang. Jeg har akkurat bensin nok til å komme meg gjennom, og tilbake til mer siviliserte strøk. Jeg har vel sagt det før, men er det noe du må følge med på her nede, er det at du har nok bensin og vann. I Jindabyne starter GS-Safaries fjerde spor opp til Canberra. Det er fremdeles litt igjen av dagen, så jeg fortsetter ruta noen mil til. Til nå har jeg kjørt ca. 7.500 kilometer, noe som betyr gjennomsnittlig 35 mil om dagen. Tatt i betraktning at mesteparten av dette er på grusveier, og at sykkelen er en søkklasta GS 800 på slitte 20/80 dekk, er ikke dette så verst. I St Adamina er det på tide å gi seg. Det er blitt en lang etappe, og på denne tiden av kvelden er kenguruene på det mest aktive.

*Guffen blir liten under dette kjempe treet.*

*Flotte høyfjellssletter på 1200 meter over havet. Slike spor er akkurat det en adventurefører drømmer om.*

Fjellområdene i Tatangara er aldeles nydelige. Her oppe er det som å være på en åpen grønn vidde. Veiene er underholdende der de svinger seg gjennom landskapet. Jeg kjører forbi en Brown Snake som ligger og soler seg i veien. Etter viddene kommer jeg inn i en vanvittig jungel i Goobaragandra nasjonalpark. Her blir det sporet utfordrende. Underlaget er uforutsigbart, så jeg må ta det rolig. Gaffelen bunner så det smeller i et hull i veien. Jeg tør ikke stoppe, bare fortsetter og håper på det beste. På mirakuløst vis har både dekk og felg klart seg. Jeg tar igjen en pickup, som har stoppet for et tre som ligger over veien. Sjåføren drar frem en batteridrevet kjedesag, og ordner opp. For han er dette hverdagen. På 1200 meters høyde blir det kjølig i teltet om natta.

*Siste etappe på BMW GS-Safari 2023 blir med Stephen fra Canberra. En hyggelig kar som til og med spanderer lunsj på meg.*

Siste seksjon på BMW GS Safari ruta går gjennom Warborogh, som er en del av Blue Mountain. Jeg møter Stephen, en politimann som kjører en Suzuki DR 650. Vi slår følge opp til Bathurst. Den siste etappen ender med en runde på Great Mountain Racing Ciruit, som er navnet på den berømte racerbanen her oppe. Dette er en spesiell bane med hele 174 høydeforskjell innenfor de 6,2 kilometerne. Deler av banen går opp på en åskam, i bratte svinger. Den har ingen sikkerhetssoner, men trange sjikaner og høye autovern helt inntil kjørebanen. Banen er åpen for vanlig trafikk når ikke det er løp her, men fartsgrensen er 60 kmt. Ved banen ligger også et flott museum med både motorsykler og biler, som har konkurrert på banen. Nå har jeg fullført hele BMW GS Safari 2023, og Stephen spanderer lunsj på meg før våre veier skilles.

*På museet ved Mount Panorama Racing Cicuit i Bathurst*

*Lekre årganger som alle har konkurrert på banen*

The Bridle Track

Under lunsjen har Stephen fortalt meg om The Bridle Track. Navnet Bridle kommer av at du måtte leie hestene på de mest ufremkommelige stedene. Jeg tenker at dette kan være en flott avslutning før jeg skal tilbake til Sydney, og bestemmer meg for en overnatting oppe langs denne veien. Etter noen krøllete asfaltveier kommer jeg over på grusen og er snart fremme der selve ruta begynner. Et stort advarselsskilt ved innkjøringen gjør det veldig klart at ikke dette er ei rute beregnet for vanlige kjøretøy. Her er det kun lov med firehjulstrekkere, ikke tilhengere og ikke campingvogner. Det er ikke anbefalt kjøring når det regner. Det er løst underlag, løse kanter, osv. osv. Med andre ord virket dette lovende, selv med gatedekk der bakdekket nå er fullstendig oppbrukt.

Store deler av The Bridle Track går langs Toren River. Noen steder helt nede ved elva, andre steder høyt opp i åssidene. Tidligere var det en rekke slike ruter i Australia, men i dag er de fleste enten gjengrodd, elle utbedret til vanlig vei. I en sving møter jeg et pinnsvin, som er på et farefullt oppdrag over veien. Litt senere hopper et par kenguruer over veien, og enda litt lengre oppe svever en diger ørn i lufta. Joda; dette er skikkelig villmark. Jeg finner en liten camp for meg selv og setter opp teltet mitt, før jeg går ned til elva for å ta meg en dukkert. Vannet er nydelig. Dette er siste kvelden alene, for i morgen skal jeg tilbake til Sydney der Arkitekten har ankommet. Jeg må i grunn si at jeg har kost meg på tur alene. Jeg har fått mine egne rutiner, og trenger aldri å vente på noen. Jeg kan kjøre så langt jeg vil, og dit jeg vil når jeg vil. Nå nyter jeg denne siste kvelden, selv om jeg gleder meg til selskapet som venter.

*Det ble en mildt sagt spennende natt i teltet.*

Villhunder i leiren

Kenny vet at arkitekten har ankommet, men han viste at det ikke var noe vits i å stå på flyplassen i Sydney når hun ankom. Han viste at hun ville være et vrak etter den lange flyreisen, og lot henne få tid til å akklimatisere seg, før han forlot bushen og satte nesa mot Sydney. Ukene alene på tur hadde gått strålende. Kenny hadde møtt mye morsomme mennesker, og utfordret den tilårskomne BMWén «Guffen», på veier sykkelen neppe hadde vært tidligere. Denne siste kvelden alene, holdt han nærmest en liten avskjedsfest for seg selv. I det det mørkner blir det liv rundt leiren. Gresshoppene spiller først, så fuglene. Jeg ser mange kenguruer fra teltet mitt der ute i skumringen. Av en eller annen grunn løsnes det mange børseskudd i området, uten at jeg forstår hvorfor. Når det har blitt helt mørkt og hører jeg lyder rundt meg, som jeg ikke har hørt tidligere. En slags knurring. Ved innkjøringen til The Bridle Track sto det et skilt om at du skulle melde fra dersom du observerte villhunder. I Australia er det ikke mange dyr som med hensikt vil forsøke å ta livet av deg, andre en krokodiller, men en flokk villhunder har jeg ikke lyst til å møte. Når du ligger sånn helt alene, er det lett at tankene begynner å løpe løpsk. Jeg sier til meg selv at dette sikkert er en wombat, men trampingen og knurringen er ganske nære teltet mitt, og kommer fra flere retninger. Jeg finner fram lommelykta og kniven. Dersom noe nærmer seg teltet mitt, skal jeg skremme det med lyset og hjelper ikke det har jeg kniven. På mirakuløst vis sovner jeg allikevel, og dagen etter er det ikke spor av noe som helst på utsiden av teltet mitt.

*Et pinnsvin på et farefult oppdrag over The Bridle Track*

*Joda, de pynter til jul i Australia også.*

Gjenforening med Arkitekten

Etter frokost bryter jeg leir, og fortsetter den morsomme veien, opp til endepunktet, som faktisk heter The End. Veien tilbake til Sydney går på fine asfaltveier gjennom Blue Mountains. Jeg smiler fra øre til øre, og kaster den søkklasta sykkelen gjennom svingene. Dette er herlig. Svingene ligger tett i tett, men bare noen få steder er det autovern. Tilbake hos Jules og Andy er huset og hage fult av gjester, men Arkitekten er ikke å se noe sted. Hun har reist til sentrum på morgenen, og bruker halve dagen på den fantastiske Operaen. Når hun til slutt ankommer, har vi ikke sett hverandre på en måned. Nå blir det koselig å være to på resten av turen, og det skal jeg fortelle mer om i neste artikkel.

*Jules og Andy Buckland er vertskapet vårt i Sydney, og tar oss med til Bike Round OZ, der Arkitekten plukker opp sykkelen sin.*

Arkitekten på sin side hadde ankommet Sydney tidlig på morgenen. Som det urbane menneske hun er, tok hun seg til Jules og Andy (vertskapet vårt) som om hun skulle ha bodd i Australia i årevis. Hun hadde forsøkt å riste av seg jetlegsen, men var mere klar for å utforske Sydney en å møte Kenny. Derfor dro hun inn til Sydney, der hun tilbragte det meste av dagen på operaen. Om du ikke leste første artikkel fra denne serien, kan jeg raskt oppsummere at operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet.

*Arkitekten er endelig i Australia, og på vei til Wombeyan Caves*

Når Kenny ankommer huset til Jules og Andy er hagen fylt til randen med venner og naboer. Barn og bikkjer plasker i bassenget, og det er mat og kalde drikkevarer i overflod. Vertskapet syns nemlig det er stas å ha «Overlanders» på besøk, og ville gjerne vise meg frem. Dermed måtte jeg ta meg en øl i fult kjøreutstyr sammen med gjestene, selv om det er over 30 varmegrader. Utpå kvelden ankommer Arkitekten selskapet akkurat i det de fleste er på vei hjemover. Det er fint å se henne igjen, og fra nå av blir vi to.

*På vei mot Wombeyan Caves. Den fine grusveien slynger seg langs elva.*

Kursen settes vestover

Dagen etter reiser vi tidlig til utleieren «Bike Round Oz». Oz står for Ozeania, som igjen er verdensdelen som Australia er en del av. (En øygruppe i det sørvestlige Stillehavet.) Sykkelen Arkitekten skal ha er imidlertid ikke klar. Bremselyset virker ikke og to mekanikere har skrudd fra hverandre hele bakparten, uten å finne ut hva som er galt. Derfor blir hun tilbudt en splitter ny BMW GS 750 F, noe hun høflig takker nei til. Hun vil ha den gamle DRén, for hun vet at sjansene for at sykkelen skal i bakken i løpet av de neste tre ukene er over 300%. Mens mekanikerne holder på, får Kenny nytt bakdekk på «Guffen». Til slutt er syklene klare og del to av eventyret kan begynne. Dette begynner med at Arkitekten kjører rett ut i galt kjørefelt.

*Landsbygda i Australia kan være ganske glissen. Her er det skikkelig bonderomantisk.*

Det viser seg raskt at den gamle DRen er virkelig godt brukt. Speilene henger rett ned, uten at Arkitekten ser noe i dem. Halvveis ut av Sydney må vi derfor stoppe å forsøke å reparere. Teorien om at: «dersom du ikke får reparert det med Gaffa-tape, har du brukt for lite Gaffa-tape» benyttes, og snart ser Arkitekten i speilene, selv om alt hun ser i dem er dobbelt, på grunn av vibrasjonene i den gamle sykkelen. Endelig er vi på tur, og Arkitekten får fint flyt på venstre side av veien. I kryssene derimot, dobbeltsjekker hun all trafikk fire ganger før hun forsiktig slipper kløtsjen.

*Du møter mange av de lokale langs veien. Disse tre er ganske nysgjerrige. De sitter i veikanten å kikker på meg.*

Nå setter vi kursen mot Great Ocean Road, og senere mot Tasmania, der vi skal feire jul, men alt dette får du lese mer om i neste nummer.

Sykkelen i Australia er leid av https//bikeroundoz.com

Kjøreutstyr fra Scott, TCX og Nolan er levert av Ruco Scandinavia

Hilsen Kenny Dundee, Australia.

Going Down Under, Reisebrev

GOING DOWN UNDER 1. med Kenny Dundee..

13. februar 2024 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Del 1. Touring Australia.

Det var på tide med en motorsykkeltur skikkelig langt av gårde. Hvorfor ikke dra på den andre siden av kloden tenkte jeg. Australia virket forlokkende, lengere unna kommer du ikke. Dette annerledeslandet er kjent for Kylie Minogue, emuer, kenguruer, Crocodile Dundee, koalaer, surfebrett, bumeranger, giftige dyr, dingoer, og serien Bananer i pyjamas. Det er det tørreste og flateste bebodde kontinentet på kloden. Eksotisk og noe helt annet enn en trist norsk vinter. Perfekt tenkte jeg, dette må sjekkes ut…

Dette er ruta som jeg fulgte på denne delen av turen

Turen har vært planlagt lenge, og de siste ukene før avreise har gått sakte. Alle har spurt meg om når jeg skal dra, men nå er endelig dagen her. Jeg sleper den nøyaktig 25 kg tunge kofferten over dørterskelen. Tar på meg kjørestøvler, kjørejakke og sekken. Så slenger Touratech baggen min over skulderen. Denne skal visst nok ikke veie mer enn 7 kg, så det er bare å håpe at ingen veier den. I de neste månedene skal jeg skal se Australia, Tasmania og New Zeeland. En tur jeg har drømt om lenge. En tur som er så lang at jeg ikke ser slutten på den når jeg begynner. En tur som gjør at jeg er så langt unna jobben at jeg glemmer den. De første fire ukene skal jeg være helt alene og utforske de varmere delene av landet, men litt før jul kommer “Arkitekten” og sammen skal vi besøke Tasmania og New Zeeland.

Pakket og klar. Med dette utstyret skal jeg klare meg i to måneder.

Singapore Sling

Det tar lang tid å komme seg til Australia, og flyet mitt mellomlander i Singapore, derfor har jeg bestemt meg for å se byen i noen dager. Singapore er en spennende by, men besøket blir kun en byferie. Er du her vil jeg anbefale at du tar deg en tur til Garden By The Bay. Her er det et fantastisk lysshow i de gedigne kunstige trærne hver kveld. Disse skifter farger i alle slags mønstre. Jeg drar også innom Raffels, og bestiller meg en Singapore Sling. Drinken som kommer herfra koster NOK 385,- men da følger det med peanøtter, som du kan skrelle å la skallet falle på gulvet. Det er faktisk ganske så kult.

Garden by the bay er et flott skue om kvelden. Når det mørkner tennes lysene i de kunstige trærne.

Ankomst Australia

På flyplassen i Sydney blir jeg hentet av Jules Buckland. Hun og mannen er motorsyklister, og syns det er stas å ta imot “Outlanders”. Det er kjekt å skaffe seg noen kontakter om du skal til Australia. Det gjør alt lettere, og du har noen som kan hjelpe deg om noe skulle skje. Jules tar meg rett inn til sentrum, så noe av det aller første jeg får se er operaen, Sydney Harbour Bridge og skyskraperne her inne. Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er et av de mest berømte byggverk fra 1900 tallet. Jørn deltok i en konkurranse om dette prosjektet som helt nyutdannet. Han hadde ingen ambisjoner, men ønsket å imponere den kjente finske arkitekten Eero Saarinen som var juryformann i den prestisjefylte konkurransen. Sarinen ble imponert og forlangte at det var dette konseptet skulle bygges. Operabygget ble imidlertid like mye Utzons skjebne, som suksess. Det spektakulære og helt egenartede bygget ligger nede på havnen med utsikt mot den gedigne broen Sydney Harbour Bridge. Operahuset i Sydney har omtrent 1000 rom, inkludert fem teatersaler, fem øvelsesstudioer, to hovedsaler, fire restauranter, seks barer og tallrike suvenirbutikker. Taket er dekket av 1 056 000 hvit-glaserte keramiske fliser, som faktisk er importert fra Sverige. Jeg blir fascinert av det flotte bygget.

Operaen i Sydney er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon, og er et av 1900 tallets mest berømte byggverk.

Det blir et par late dager i Sydney mens jeg blir kvitt jet-legsen. Jeg reiser innom utleieren Bike Round Oz, https//bikeroundoz.com, der jeg har leid sykkel, og får med meg sykkelen selv om jeg ikke har leid den før dagen etter. Det blir er ettermiddagstur nord for Sydney med «kjørelærer» Andy i front. Venstrekjøring er uvant. Jeg har gjort det før, men det tar litt tid å venne seg til.

Uvante farger. Her på en av de første turene med Guffen.

Kenny Dundee

Det viser seg raskt at navnet mitt; Kyrre, er komplett umulig å uttale for Australiere. Andy mener derfor at jeg må velge mellom Kerry eller Kenny. Dette er navn som er enklere for aussiene, som er navnet for Australierne bruker på seg selv. Valget blir Kenny, og Andy mener jeg kan henge på Dundee, for å få litt sving over det.

Etter dagene hos Jules og Andy er jeg rastløs etter å komme meg av gårde. Sykkelen lastes opp med alt utstyr, og endelig er jeg på vei. Ruta går rett inn i vakre Blue Mountains. Jeg får god utsikt mot den digre canyonen på baksiden, og finner den svingete “Paddy Road” som jeg følger nordover. Når det begynner å skumre møter jeg min første kenguru. Den sitter stille i veikanten. Jeg vet det er mange av dem, og at det er på denne tiden av døgnet de er mest aktive, derfor svinger jeg inn på en cafe, der jeg får lov å sette opp teltet mitt. Cafeen er stengt, men eieren kommer med et par øl til meg. Han sier; -Welcome to Australia.

Første overnatting. Langs Route 69, Paddy road.

Å våkne opp i telt i Australia er ikke helt som hjemme. Fuglene lager mange rare lyder utover morgenen. De rareste kommer fra den lille skjærelignende svarte og hvite magpien. Lydene er omtrent som når du stilte inn radioen på den gamle langbølgefrekvensen. Mens jeg sitter og nyter morgenkaffen min kommer en kenguru hoppende forbi, bare noen meter unna. Etter havregrøt og kaffe, fortsetter jeg på Patty Road. Jeg finner noen fine grus-strekninger og tar meg gjennom Hunter Vally, som er et av vindistriktene i New South Wales. Her ligger vingårdene på rekke og rad, og vinrankene dekker alt land mellom gårdene. Det er grønt og frodig i disse områdene, vi er jo i den østlige delen av Australia, og vinter hjemme er midt på sommeren her.

The Nasjonal Motorcycle Museum i Nabiac har en enorm samling på hele 1050 kjøretøy

På ettermiddagen rekker jeg en tur innom The Nasjonal Motorcycle Museum i Nabiac. En enorm samling på hele 1050 kjøretøy. Samlingen som eies av Brian og Margareth Kelleher, skal være Australias største. Dessverre er lokalene alt for små for så mange sykler. De skulle vært fire ganger så store. Her står syklene som sardiner i boks og er stablet fra gulv til tak i tillegg. Uansett er det en imponerende samling med alle merker er representert. Pauline holder oppe litt ekstra for meg, og tilbyr meg gratis inngang dagen etter, om jeg vil overnatte på utsiden. Jeg føler imidlertid at jeg må videre, og for å unngå motorvei legger jeg opp ei rute gjennom en av Australias utallige nasjonalparker. En flott vei med skarpe svinger og stupbratte skråninger. Dette er jungel, og jeg kjenner lukten av eukalyptus når jeg kjører gjennom skogen. Jeg setter opp teltet mitt i Comboyne, der jeg har hele teltplassen for meg selv. På døra til kontoret finner jeg et telefonnummer, og får beskjed om at jeg kan legge 10 dollar i en konvolutt på butikken.

Tredje kjøredag begynner med motorvei. Jeg klarer det i 15 minutter før jeg får krampe. I stedet legger jeg i vei på Kempsey road. Her blir jeg stoppet av ei diger lystavle som forteller meg at veien er stengt. Jeg kjører tilbake til nærmeste pub, og spør om veien er kjørbar. Det er den, men jeg blir rådet til å fylle tanken, det er nemlig langt til neste bensinfylling. Dette er en vakker strekning på flotte grusveier, og jeg ser mye vilt langs veien. Rundt en sving sitter to iguanaer, som løper ut av veien i det jeg kjører forbi. Rundt en annen sving letter en diger ørn fra et kengurukadaver. Mens jeg lager lunsj, dukker annen adventurekjører opp. Her blir jeg kjent med Jamie Wearburton. (Vi møtes igjen flere ganger under turen).

Vi bestemmer oss for å kjøre sammen, men skiller lag etter Kempsey Road. Jeg følger en flott asfaltvei opp til Coutts Crossing, og slår opp teltet utenfor puben. Etter å ha bestilt pizza, er det klart for “Bear-line”. Det betyr at alle ølkranene skal renses. Dermed blir ølet som står i rørene tappet i mugger og båret ut til gjestene. Det er gratis øl av alle slag, og mange hyggelige gjester.

Det klart for “Bear-line”. Ølkranene skal renses. og ølet som står i rørene tappet i mugger og båret ut til gjestene.

To eventyrere treffes. Begge med stor interesse for motorsykkelkjøring.

Jeg treffer igjen Jamie dagen etter. Han tar meg igjen i det jeg står og fotograferer et par døde kenguruer. Det er nemlig så utrolig mange av dem som blir drept i trafikken, og for meg er det veldig uvant å se så mange døde dyr bare ligge der. Ingen stopper for å avlive dem, eller drar dem ut av veibanen. De fleste bilene er utstyrt med digre stålrør i fronten som beskytter bilen i sammenstøtene. For oss motorsyklister kan sammenstøt bli fatale, både med levende og døde kenguruer. Etter hvert forstår jeg at det er så mange slike kollisjoner at det ikke går an å håndtere det. For assiéne er faktisk dette en del av hverdagen. Naturen tar seg imidlertid raskt av dem, og etter noen dager i sola kjenner du stanken fra dem på lang vei, når du kommer kjørende. Den river i nesa. Etter enda noen få dager er de imidlertid flate, og omtrent som kjeks, og snart ligger bare noen beinrester igjen i veikanten.

Det veldig uvant å se så mange døde dyr i veibanen. Ingen ser seg brydd med å stoppe for å avlive dem.

Jeg og Jamie slår følge nordover. Vi har stort sett planlagt samme rute, men Jamie vet om de beste veiene. Vi kjører i et veldig variert landskap denne dagen. I alt fra åpne flotte grønne områder med fine utsikter, til bratte trange veier langs elveleier. Det blir en lang kjøredag og plutselig, midt inne i en jungel, står vi på grenseovergangen til Qeensland. Vi kommer ut på asfalten litt sør for Ipswich. Det er i grunn merkelig med stedsnavnene her nede. Mange har navn fra England eller Amerika, mens mange har opprinnelige aboriginske navn. Temperaturen kommer opp i 35 grader denne dagen, noe som definitivt er for varmt for vanlig kjøreutstyr. Jeg får også testet rekkevidden på GSén. Når jeg fyller tanken etter 355km har jeg 0,3 liter igjen. Vi ender oppe i Noosa Head der Jamies kjæreste, Suzie, venter på han.

Midt inne i skogen krysser vi grensa mot Queensland.

Handlebar Haven er et fascinerende og godt sted å komme til .

Handlebare Haven

Jeg får mange gode tips og GPX-spor av Jamie før jeg setter kursen vestover mot Kikivan. Jeg har fått høre om Handlebare Haven, av Frode Aamodt som var her og kjørte i fjor, og dette er et av stedene jeg vil besøke. Det er en varm dag med 38 grader, og jeg bytter ut Dualride-dressen min med lettere crossklær. Jeg var usikker på kjøreutstyret før jeg dro, men endte opp med både vanlig kjøredress og crossklær. Under kjøreklærne har jeg teknisk kjølende superundertøy og løse beskyttere. Dette viser seg å være en god kombinasjon, som gjør det lett å tilpasse påkledningen etter temperaturen. Langs veien mot Kilkivan brennes det bråtebrann. Jeg har hørt om alle de store skogbrannene i Australia, og syns i grunnen dette virker ganske uansvarlig. Jeg får senere høre at dette er nødvendig for å fjerne brann-energi. Om ikke australierne gjør dette, vil en eventuell skogbrann bli mye større, og nærmest eksplosiv.

Den gamle Hondaen til Jock henger i taket i festlokalet

Jeg finner Handlebare Haven, og svinger inn mellom hus, garasjer og gamle campingvogner. Her dukker det en naken og skjeggete skapning opp. Det er Jock Adams som driver stedet sammen med samboeren Annie. – To hot fore clothes today, sier Jock, mens han drar på seg en shorts, sånn for syns skyld. Jock viser meg stedet, som i gamle dager var en butikk. Han og Annie har gjort mye, og alt er basert på gjenbruk. De er ikke tilknyttet hverken strøm eller vann, men er fullstendig selvforsynte. Vannet samles fra takene, og strømmen produserer de selv på gamle gjenbrukte solceller. Her står også flere motorsykler. Jock har en Suzuki DR 400, en Kawazaki 426 med sidevogn, en Kawasaki Vulcan og en Post-bike. Sistnevnte har han krysset Simpson Dessert med. Annie har en Harley V-rod trike. Dette sted er for bikere, og rundt huset står flere gamle campingvogner beregnet for gjester. Litt unna huset ligger festplassen, med bar, scene, kjøkken og toaletter. Her arrangeres jevnlig konserter, og her er det muligheter for å slå opp telt. Ofte kan være 60 – 70 som overnatter her på slike kvelder. Høyt oppe på veggen henger en Honda CB 900 Bol Dor, og i taket henger hjelmer.

Bundaberg kjent for ingefærøl og rom.

Etter omvisning drar vi på den lokale puben med den gamle pickupen. Kløtsjen skulle vært byttet, men han mener den holder til inn til Kilkivan. Puben ser ut som en gammel western saloon, og det virker som om det meste av stedets befolkning er her. Bygningen består av en pub-del, og en spisedel. Drikke bestiller du i baren, mens maten bestilles i en luke mot kjøkkenet. Dette er forresten helt vanlig på de Australske pubene. Gulvene er dekket med tykke vegg til vegg tepper, og lokalene er fylt opp med blide australiere. Maten på disse pubene er ofte veldig bra. Det blir en hyggelig kveld med Joke.

Jeg tar farvel med Handlebare Haven, og setter kursen nordover mot Bundaberg. Stedet som er kjent over hele verden for sin rom, og sitt ingefær-øl. Jeg skal besøke Debbie Wood, som også er en kontakt jeg har skaffet meg før jeg dro. 80 kilometer før jeg er fremme, mister sykkelen all elektronikk. Lys, speedometer, horn og blinklys, og alt annet slutter å virke. Jeg tenker det er best å sjekke om starteren virker før jeg stopper. Det gjør den ikke, men jeg er i fart og sykkelen tenner igjen på trillen. Jeg kalkulerer raskt at jeg har nok bensin til å komme frem. Dermed fortsetter jeg til Bundaberg uten å stoppe. Det viser seg heldigvis kun å være en sikring.

Debbie viser meg en imponerende samling motorsykler. En Harley med sidevogn, en Suzuki GSX 1400 med sidevogn, en Triumph Boneville, en Vespa og en Honda Post-bike. I tillegg står det en klassiker av en gammel Holden stasjonsvogn i garasjen. Det blir en hyggelig ettermiddag på stedets lokale pub. Det er fredag, og hit kommer alle byens beboere etter jobb. Stedet er verd en studie, og jeg koser meg der jeg sitter og betrakter det ukentlige pub-besøket til stedets befolkning.