Stikkordarkiv: mctur

Norge mitt Norge Del 1

Tekst og foto: Tem HH

Helan og Halvan, tar seg en strekk, og nyter utsikten utover den flotte Aurlandsdalen.
Duoen Huseby og Hagen skremmes ikke av varmen. Vestlandet skal utforskes.

Vi var midt i sommeren, som bare varte og varte. Luft så klar at du så nyklaska mygg halte langt oppe i fjellsida, været så varmt at du kunne speile egg oppå ei svart sideveske, og fjellvann belagt en kilometer over havet, som nesten putret og sydet av uvante temperaturer, så heite at abboren prøvde å svømme i lufta over vannflata.

I en slik sommer kan man ikke gjøre annet enn å måke i seg ølbokser uavlatelig splitter naken utpå en odde i en fjord der avstanden til å kjøle seg ned i pisselunka sjøvann, hver gang en kjenner baconsvorduften fra sin egen ryggtavle. Å kjøre motorsykkel er ikke engang å tenke på – ingen vil vel frivillig iføre seg verneutstyr som får kroppen til å overhetes så kvikt at en pådrar seg dykkersyke fordi blodet koker?

Joda.

Noen gjør det likevel. Team HH så ingen grunn til å la uvant sommervarme ødelegge en fin tur – og benyttet derfor anledningen til å kjøre de delene av Norge, som vi stort sett bare hadde sett i tåke, regn og yr tidligere.  Sogn og Fjordane for eksempel, er vakkert, men det hjelper ikke når en nesten aldri ser hvordan det ser ut der…

Når Hagens KTM tar i vei på grusen, er det bare å vente, til skodda legger seg. At han trives, er det liten tvil om.

Ikke så denne sommeren. Det var sol og varmt. Overalt!

Hvor skal vi?

Det går så støvføyka står på de knusktørre grusveiene. Her på Vestre Vidalsvegen fra Sokna til Hedalen.

Et reisemål må man ha. Huseby konstaterte at han hadde vært med motorsykkel i kun 99 av landets 104 byer.  Et urundt og dumt tall. Det som sto igjen var Fosnavåg, Hammerfest, Florø, Stjørdalshalsen og Verdalsøra.   Det ble Florø som gikk av med seieren denne gang.  Men korteste veien dit var uaktuelt å kjøre. Så veivalget ble fundert grundig over. Jo verre veier, jo bedre tur, tenkte teamet.

Vi visste at om vi kjørte Gamle Ringeriksvei fra Drammen så ville vi kunne putre opp til Norwegiansjef Kjos sitt hjemland, Sokna – og begynne veivalget derfra. Da Huseby kjørte denne veien sist var det faktisk femti grader kaldere enn denne dagen, det var under en test av BMW sin 310 GS på vei til Primustreffet i februar måned. Øst for Sokna finnes nemlig et annet kjent land, Strømsoddbygda, der bl.a. selveste Frank «Rotor» Banggren bor og regjerer, en av landets få motorsyklister med snart trekvart million kilometer på en og samme motorsykkel. Men det er en annen historie.

Videre derfra går det supre grusveier via østre delen av Vassfaret, over til Hedalen, via Bukollen og Nauskardfjellet.  Der er det ikke køer, ikke kiosker, ikke bensin, ikke noen ting egentlig – så en gjør klokt å medbringe det man trenger. Men naturopplevelser er det i rikt monn!  Og dauer en nesten av varme innimellom,  er det bare å velte seg i en pytt i den i år uttørka elva, eller i en dam.

Nød lærer naken mann å bade.

Seilbåt til fjells

Et gammelt visomsord forteller atden korteste vei er aldri noe å trakte etter, så vi putret nordover via de endeløse grusveiene oppe på Golsfjellet, og endte til slutt på Nøsen fjellstue, der vi møtte et for Huseby kjent og kjært par, ekvipert med Golsfjellets eneste seilbåt – de var på vei hjem fra høyfjellsøy-ferie, og inne på land sto deres skoggrønne Ural med sidevogn. Vi lurte fælt på hvordan de skulle få seilbåten med hjem på motorsykkelen, det var en «Askeladden» i full størrelse. Det viste seg at den bodde fast der hele sesongen og ble hentet med bil før vinterens komme. Kari og Tore heter paret, og det de ikke veit om Golsfjellet etter mange år med MC og hundesledefart i området er ikke verdt å vite, så vi fikk noen gode tips for veien videre, etter en påkrevet dukkert i det tusenmeteroverhavet liggende  vannet.   Vi fulgte så de flotte grusveiene fra Tisleia over til Lykkja. Deretter opp på fjellet igjen bak skiheisen i Hemsedal. 

Her går Fanitullvegen over til Leveld.  Et fantastisk område, med Skogshorn og Reineskarvet i horisonten. En kan bli kvalm av all denne velstanden og naturskjønnheten – det blir litt som å spise tre kilo med bløtkake og skylle den ned med to liter multelikør. Hodet sliter med å fordøye all skjønnheten som tilbys. Heldigvis har man en hel kommende vinter til den slags, og vi lagrer derfor opplevelsene digitalt uavlatelig.

En ås er ikke alltid en ås.

Vi skulle sove på Geilo, og hadde et kraftig avvik på ruta, men ikke verre enn at vi via Holsåsen fikk kjørt oss selv til seng, øl og mat, medbragt fra Kiwi på Geilo.  Det er forresten interessant at en ås i Hol er nesten dobbelt så høy som det høyeste fjellet i Vestfold.

Etter en lystig kveld på Geilo, pakker vår felles venn Nikola sykkelen, og setter atter kursen ut i det ukjente. For oss har turen så vidt startet.

Så det meste er relativt kfr. For eksempel det pretensiøse navnet på det høyeste danske fjellet; Himmelbjerget.  (147 m.o.h.)

Dag èn avsluttes:

Vi hadde trillet 360 kilometer denne dagen og hadde det utmerket på alle måter og bare gledet oss over veien videre kommende dag – som ble planlagt i det svinnende aftenlyset. En bonus var at vår felles kompis, Nikola, ventet på oss ved hytta. Han hadde kjørt sytti mil mutters aleine på alskens perfekte møkkaveier og var så blid som ei lerke.  Noe han understreket ved å spille svært fyrrig musikk fra hjemlandet sitt via moderne blåtannteknologi over på Husebyes medbragte lommestereo, mens han skjenket oss rikelig av brennevinet til Hagen. Med pølser, øl og fullt tilbehør ellers. Væskebalansen ble gjenopprettet, vi var gode venner og vel forlikt, og verken sultet eller tørstet.

Men frøs gjorde vi, ved midnatt krøp temperaturen ned i 21 pluss, og det faktisk kaldt etter en dag så varm at svetten råtnet på kroppen inni kjøredressen.

2: Morgenfisens venner er  på vei til Florø

Under den delvis felles frokosten, der bare to av tre var sultne av en eller annen mystisk grunn, så kom Nikola til å slippe en lang, ganske musikalsk, og frisksprakende morgenfjert. Husebys kommentar: -«Den var stram og fin gitt.»  Hagen repliserer øyeblikkelig, «Det er jo ikke så rart da Huseby. Må jo huske på at Niko fremdeles er en ung mann».  Med denne grimme sannheten i hu, Huseby har jo passert seksti og Hagen er heller ingen ungsau lenger, tok vi hverandre varmt farvel da Nikola skulle hjem og slå plenen, legge ungene, eller vaske opp.

Noe veldig viktig var det i hvert fall.

Når støtdemperolje blir til støtdempervann:

Den nye utkikksposten på Gaularfjellet er ingeniørkunst av klasse. Her på kanten balanserer et betongflak på omtrent 800 kvadratmeter. Ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe.

Team HH stirret etter  frokosten ut i denne evig tørre sommer og la  så i vei over både Aurlandsfjellet, Vikafjellet og Gaularfjellet, med en innlagt sideskru via gamle Stalheimskleiva og Myrkdalen.

Opp bakkene til Gaularfjellet testet vi forresten hvor fort det var mulig å kjøre gjennom svingene. Gjeldfrid, den gamle GS800’en til Huseby, ble piska det eieren var kar om.

Opp disse bakkene fra Balestrand til Gaularfjellet, tester teamet ut utstyret. Resultatet blir en rolig tur videre, da olja i framgaffelen til Huseby har nådd kokepunktet.

Vel oppe på toppen forsøkte vi å late som ingenting, men inni oss hoppa og spratt «guttungene» av fryd.  Olja på framgaffelen til Husebys motorsykkel, oppnådde imidlertid samme temperatur, som frityrgryta på Sydney Gatekjøkken i Drammen, så mer demping på denne sykkelen ble det ikke denne dagen før natta rakk å kjøle ned olja.

Utsikten fra Gaular var forresten formidabel, og det nye anlegget her er flott.  Absolutt severdig!

Stalheimskleivene, må selvsagt testes. Veien litt vest for Flom, er enveiskjørt. Vi skulle gjerne kjørt denne begge både opp og ned, men det er vel ikke lov????

I mellom (fjell) høydepunktene, med temperaturen fremdeles på trettitallet, stupte vi inn i temmelig mange av landets ca. 1300 tuneller – flere av dem lange nok til å kjøle oss forfriskende ned siden det der inne var bare ni grader. Vi kjørte mest stående for å bli så kalde som overhodet mulig.

Det slo Huseby at disse innvollene av Mor Norge har samme temperatur hele året, men på vinterturene framstår dagens duggfriske, pilsnerølaktige grotter, som mørke varmestuer, der en stakkar akkurat rekker å tine skjegget før kulda venter på utsida.

Så konsensus er viktig når en skal vurdere om noe er kaldt eller varmt.  Kan hende hadde vi synes at tretti grader var passe om vi bare hadde kommet fra selveste helvete. Men vi holdt til i motorsykkelhimmelen dag etter dag, og syntes derfor at det var småhett, ja direkte lummert – også i høyfjellet.

Ned til fjorden, og opp over fjellet. Team HH lar seg ikke stoppe, og er på vei mot Florø. Her med Haukedalsvatnet i bakgrunnen.

Heldigvis passerte vi stadig større og mindre vann, og med jevne mellomrom var det bare å hive habitten av og smyge seg ned i noenlunde avkjølende og våte omgivelser.

Midt i Norges beste skalldyrs og fiskeområder, kan du få kjøpt smakløse frossenreker, på denne flytende lekteren. Skuffelsen var stor, men servitørene gjorde så godt de kunne, og sjarmerte oss.

Da vi passerte Naustdal kjente Huseby seg ikke igjen – det var første gangs besøk i klarvær, og det skal sies at dette stedet var penere enn det pleier – for det pleier å være råtåke og døgnkontinuerlige regnskurer som herjer der- i hvert fall i fellesferien, som er da vi har besøkt destinasjonen tidligere.

Etter å ha ankommet hotellet i Florø, etter noen og førti mil på til dels krevende veier ble det særs påtrengende med mat og drikke.  Plassert midt i selveste Norges beste fisk og skalldyrområde ble det reker og øl.  Da vi oppdaget at rekene var tinte og ikke ferske var vi nesten på gråten, men alt for sultne til å ikke spise dem – og etter noen trøstens halvlitere på byens eneste flytende  etablissement gikk skuffelsen over i en heidundrende solnedgang der vestlandsk natur var bakt inn en middelhavsvarme som det vil gå gjetord om på de kanter lenge etter at våre triste reker er glemt. 

Vi avsluttet dagen med å gå «nattur»  i naturen, noe som er spennende all den tid ettersommerens nattemørke hadde begynt å innfinne seg. Vi snubla rundt skaulangs, med helt grei og dyrt betalt feriepromille .  Florø ligger kan hende avsides, men du verden for et fantastisk sted å rote seg bort! Det blir ikke verre av at den lokale dialekta er så myk, vakker og vennlig at to gamle griser som oss lurte på om de fagre ungjentene som tidligere på kvelden serverte oss, faktisk var bittelittegranne interesserte i eldre herrer.

Dialekter kan være skumle saker. Særlig sammen med godt øl og gamle reker.

Norge mitt Norge!

Touringtreffet på Beitostølen

Av Tore Huseby og Kyrre Hagen.

Forhandler av Yamaha og BMW motorsykler i Vestfold, Speed Motorcenter inviterer på Touringtreff, kan det være noe tro? Tenkte Team HH, MC-Avisas svar på Hugin og Munin.  

Mange sykler var allerede på plass når vi ankom Beitostølen

Som sagt, så kjørt:

Teamet besluttet fluksens å kjøre sammen opp til årets utgave av dette touringtreff – en ytterst interessant opplevelse da Hagen insisterte på å prøvekjøre Husebys gubberæser, en BMW 1100 S fra det herrens år 2003. Hagen er en lang mann og han måtte faktisk foldes sammen tre ganger før han var vel plassert i salen.  Huseby på 174 cm. fikk da det helt omvendte problem, Hagens motorsykkel er en meget høyt hevet KTM 1290, tilpasset eieren på beste måte. For Huseby ble det som å kjøre en femtrinns gardintrapp påmontert to hjul. Fordelen var muligheten for å dingle med beina både rett fram og i svingene uten noen sjanse for at tærne subbet bakken.  Ulempen er at man må hoppe av og på sykkelen i fart – ellers velter den bare. Så da Randsfjorden tok slutt bytta vi tilbake igjen, for da hadde begge beina til Hagen nesten daua av blodmangel. Vel plassert på egne sykler kom vi greit fram i godvær til hotellet Radisson Blu på Beitostølen. Det var lett å se hvor vi skulle, for Speed MC hadde tatt med seg halve butikken, nesten hele staben og alle reklameplakatene sine, og et par hundre motorsykler sto allerede utenfor hotellet da vi ankom.

Velkomst og suvenirbutikk i resepsjonen på Radison Blue
Yamaha er med

Velkomsten:

Terje Bredal fra Speed MC i Sandefjord ønsket de nesten to hundre gjestene, velkommen ved å fortelle at Speed arrangerer dette «Touringtreffet» for fjerde gang.  Da de begynte med dette tenkte de egentlig at alle forhandlere i Norge som ville kunne være med, men av femti skriftlig spurte svarte 49 ingenting, og den femtiende takket pent nei.  Gode erfaringer med Radisson Blu på Beitostølen, samt den fantastiske naturen på stedet, gjør at man velger Beito selv om det er langt og krevende å få fraktet femogtjue sykler fra Sandefjord og tilbake.

Også i 2019 og i 2020 blir det Touringtreff på Beito, og dette skjer i månedsskiftet August/September, Terje Bredal avsluttet velkomsten med å informere om helgens program, og det innbefattet både mat, kjørekurs, prøvekjøring av årets motorsykler, kulturinnslag og ymse kjøreturer på valgfritt underlag, så lenge en valgte mellom grus eller asfalt.  Team HH bestemte fluksens at vi skulle dele oss slik at vi fikk oppleve både grusgjengen og asfaltgjengen under lørdagens turer.  Huseby tok asfalten, Hagen tok grusen.

Espen Anders Sele instruerer i grusgruppa

Lørdagens fellesturer.

Etter en solid frokost var det bare å sale opp syklene og stille seg opp i riktig gruppe. Huseby oppdaget nokså raskt at han hadde kjørt over Valdresflya i langt raskere tempo ved tidligere anledninger – målet for de ca 35 syklene var Vågå og retur innom det kjente Ridderspranget.

Huseby er dessverre ingen god køkjører, og reddet derfor dagen ved å råkjøre litt foran og bak i feltet for å kunne ta noen bilder av øvrige deltakere. En dårlig unnskyldning, som fotograf er han ikke mye å skrive hjem om.

Gjermund Ruuds modifiserte Tracer 900, og i bakgrunnen ser du Edvard Fjæres FJR Adventure.

Da gikk det nok bedre for fotograf Hagen, som stilte i grusgruppa til verksmester og guide for dagen, Espen Andersen Sæle. En lang rekke råtøffe adventuresykler, samt en noe fremmed FJR «Adventure» tilhørende Edvard Fjære la ut på grusveiene fra Bygdin.  Fjære hadde kun modifisert FJR’en ved å plukke av sidekoffertene. Grusveiene var reneste parketten til å begynne med, og i likhet med Huseby, kom Hagen til akkurat samme løsning.

Med fotografering som unnskyldning var det fritt fram for å tømme girene for å få avstand til feltet. Siste del av grusturen, fram mot Ridderspranget, var i gjennom småskauen, og på adskillig dårligere vei. Her gjaldt det å passe på for det var mange kuer langs veien. I et lite skogholt hadde selveste julenissen sluppet alle reinsdyra sine på sommerbeite, og det var bare å vente til disse forlot veien. Reinsdyr er som kjent Norges svar på de indiske hellige kuer – ingen kødder med Rudolf ustraffet.

Vi kjører Jotunheimveien fr Bygdin til Ridderspranget
Herlige grusveier
På Ridderspranget ver det disket opp med mat for deltakerene.

Gruskurs for de interesserte.

Etter lunsj på Ridderspranget bestående av skikkelig motorsykkelmat; Hamburgere og pølser, bar det tilbake til Beitostølen i adskillig friskere tempo. Deretter gikk Huseby på hotellrommet for å grue seg til å holde dagens foredrag for motorsykkelforsamlingen, mens  Hagen fråtset i prøvekjøringer av nye Yamahaér og BMWér, og toppet det hele med å bli med Terje Bredal på en slags offroadskole for nybegynnere.  Er du en nybegynner og ikke har kjørt en moderne adventuresykkel, er nok dette en liten aha-opplevelse i positiv forstand, og Bredal var både tålmodig og pedagogisk. Nå er ikke Hagen en nybegynner i faget, så det ble at man spant og sladdet alle steder der dette var mulig.  Leik og moro kan man holde på med til helt til man dauer, samme hvor gammel en blir.

Team HH blir med Terje Bredal på gruskurs.

Kulturinnslaget:

Årets kulturinnslag var altså at Huseby, nå plutselig som representant for MC-Avisa, skulle holde et timelangt foredrag om «Den norske motorsyklisten, hvem er nå det?»  Dette er jo som kjent slett ingen ensartet gruppe, så det ble nødvendig å dele motorsyklistene opp i ymse undergrupper. Stinn brakke og mange som lo og ingen som slo – så da er konklusjonen at dette gikk tålelig bra, selv om kanskje noen følte seg litt utlevert.  Husebys fremste egenskap som motorsyklist er egentlig at alt som kan gå galt, har gjort det, mest på grunn av livslangt slurv, omfattende latskap og en evig trang til å måtte prøve «om ting går» – så historiene kan bli både mange og lange, etter femti år på to hjul. MC-Avisas «Ompe» var også på plass og delte ut så mange MC-Aviser han orket, til alle som ville ha.

Lørdagens koser var Tore Huseby. Kåserie om hans opplevelser på motorsykkelen fikk latteren til å strømme gjennom salen

Deretter var det en elegant treretters middag, og kvaliteten på denne avspeilte fullt ut at det her var snakk om motorsyklister i fast arbeid, med jevnt innkommende månedslønner. Men koster det, så smaker det og Speed skal ha kreditt for at de har greid å diskutere seg fram til en levelig pris for all moroa.

På kvelden var det løs snipp, litt tøysete allsang, et heidundrende stev fra treffets eneste sidevognsentusiast Benn Inge Velde i Karmøy MC-klubb, og mye annen moro. Ypperlig stemning, som inkluderte alle.

Mai-Britt Johansen tar sine første meter på grus denne helga.

Kvalitetsopplevelse:

Det må sies at vanligvis er vel ikke forhandlere de beste til å arrangere slike treffsamlinger. Det blir lett mye unødig reklamepreik og liknende mas.  Dette var et klart unntak i så måte.  I årenes løp har Speed MC vokst seg store i Vestfold, og er åpenbart godt likt av veldig mange kunder.  Rosen var skyhøy fra mange av deltakerne.  For eksempel fortalte et ektepar fra Rollag. Olav og Anne Traaen Hovda, at de hadde vært med flere år og koste seg glugg hver eneste gang.

Gjennomgangstonen som gikk igjen var at på Speed MC er alle hyggelige, hjelpsomme og kunnskapsrike. Det later til at Speed bruker dette arrangementet først og fremt for å gi noe tilbake til sine kunder – som en takk for lojaliteten som kundene viser.  Nå skal det sikkert erkjennes at de kundene som har noe å klage på, kommer vel neppe på dette treffet.

Team HH`s Hagen har aldri sittet på en motorsykkel med revers. Det er nå historie.

Et  heldig faktum er at da Speed en gang i tida endte opp med sine MC-merker, så har de så til de grader skutt gullfuglen – både Yamaha og BMW selger som hakka møkk i Norge, og har gjort det lenge.  Fordelen med dette er at en som kunde vet at firmaet du har kjøpt sykkel hos, ikke er vekk i morgen.

Maten på Beitostølen var det ingenting å utsette på.

Neste års treff.

Søndagen var det frokost og avgang i fri dressur og det var da klart at neste års treff blir i månedsskiftet august/september 2019 og Speed MC håper da at enda fler motorsyklister tar seg bryet og kommer. Om du er kunde på Speed spiller ingen rolle, heller ikke hva slags sykkel du kjører. Og skulle det være andre forhandlere som føler seg kallet har de her en gyllen anledning til å møte kundene sine i sosiale sammenhenger, der handel og vandel for en gangs skyld er underordnet litt hotell-liv, motorsykkelfellesskap, litt fest og mye moro.

Denne karen dro tidlig hjemover på søndagen. Han skulle «bare» til Kirkenes