Drømmen om Dakar

Tekst: Kyrre Hagen 

Foto:  Kyrre Hagen, Per Strømsæther og Alain Rossignol

OTCér Per Strømsæther fra Asker har tidligere gjennomført tre store rally. I år tok han steget opp i et av de virkelig store løpene, nemlig Africa Eco Race, for å få den ultimate utfordringen. Her gjennomførte han alle etapper av det 13 dager lange beinharde løpet fra Monaco til Dakar.  

Vi møter han hjemme på Vettere i Asker. Per er småbarnspappa til Leo og Mia og samboer med Nicole. Han er 46 år og jobber som lokomotivfører. Så langt er alt A4. Han liker all form for motorsykkelkjøring, ski, snowboard og løping. Han har nok imidlertid en større eventyrer i seg en de fleste av oss. Dette har resultert i deltakelse av flere rally løp.  

  • 2011 Raid Amite, Marocco, 10 dager 3500km Malle Moto 
  • 2014 Rally Albania 7 dager 2000km 
  • 2017 Raid Passion Desert, Marocco, 10 dager 3800km, Malle Moto 
  • 2020 Africa Eco Race, Monaco – Dakar, 13 dager, 6800km, Malle Moto 

Per innrømmer at han var helt uerfaren i rallykjøring når han stilte til start i sitt første rally. Han hadde aldri kjørt med roadbook tidligere. Han stiller i klassen Malle Moto. Dette er deltakerne som ikke har hele team bak seg, men sender utstyret sitt i to kasser som fraktes rundt av arrangøren. All rigging og skruing gjør de selv. De “virkelige “ deltakerene mad andre ord.  

Det finnes to store FIM Rally 

Det første Paris Dakar løpet gikk av stabelen i 1977. Av de 182 kjøretøyene som stilte til start, fullførte 74 løpet. Dakar Rally ble avlyst i 2008. På grunn av konflikter og krig, ble det etter hvert vanskelig for arrangøren å gjennomføre løpet i dette området og det ble flyttet til Sør-Amerika. Løpet er veldig kommersielt og det gir stor status blant de ulike motorsykkelmerkene å hevde seg. Mange fabrikkteam deltar og svært mange av kjørere er profesjonelle.  

I 2020 er igjen Dakar Rally tilbake på det Afrikanske kontinentet, men denne gangen i Saudi-Arabia. Sannheten er vel egentlig den at løpet flytter seg dit pengene finnes, og at det blir større og større. Landene langs den opprinnelige ruta har jo ikke mye å by på i så måte.  

Africa Eco Race oppstår 

Africa Eco Race, eller «The Race to Dakar» som de liker å kalle seg, oppsto nærmest som en følge av at Dakar Rallyet ble kansellert i 2008. En ny organisasjon oppsto, som trosset problemene Dakar organisasjonen hadde gitt opp mot. Løpet er på mange måter Back to the original Race, i fotsporene til Tierry Sabine, opphavsmannen som startet Paris Dakar etter å ha kjørt seg vill i Tenere ørkenen. I dette løpet har ikke de store fabrikkene og energidrikkene tatt over showet og fordyret det hele.  

Eco, som er en del av navnet, betyr at organisasjonen har som hensikt å ta vare på områdene der løpet går. Både deltakerne og organisasjon har forpliktet seg til å ikke etterlate spor etter seg. Alt av bestikk og lignende er laget av gjenvinnbare materialer. Noe av deltakeravgiftene brukes faktisk til veldedige formål som organisasjonen gjennomfører. Blant annet til prosjekter med kraftproduksjon, skoler, bibliotek og planting av eukalyptus.  

Løpet  

Årets Africa Eco Race startet med innsjekk og tekniske kontroller på stranda i Menton, rette ved Monaco. Deretter ferge til Tanger, med start på første etappe direkte fra kaia. Deretter fulgte fem dagers kjøring i Marocco, seks dager i Mauritania og en dag i Senegal.  

KTM 450 Rally Replica.  

Per tar oss med inn på verkstedet sitt. Her står sykkelen, en KTM 450 Rally Replica 2015 modell. Denne kjøpte han brukt for kr. 250.000,-. Da hadde den deltatt på to løp. I tillegg har han skaffet seg en ekstra motor. Dette er en av få sykler som duger til oppgaven uten at det blir for mye plunder forteller Per. Løpet har 12 kjøredager og går over 6.800 km. Da gjelder det å unngå plunder. Sykkelen ble skrudd i molykyler før 2019 sessongen, og samme prosess ble gjentatt i høst før løpet. Sykkelen har oppdateringer på dempere, roadbookholder, sete, og forsterkede felger. Under løpet hadde han ingen problemer med den. Olje ble byttet annenhver dag, småreparasjoner utført underveis og tre sett dekk ble brukt. Per hadde leid plass til en ekstra kasse med deler og reservemotor hos et av de andre teamene.  

Hvorfor 

Per hadde ifølge han selv ingen andre ambisjoner enn å bevise for seg selv at han kunne gjennomføre et slikt løp.  For å klare dette har han trent mye kondisjon og styrke. Før løpet gjennomført han også et treningsopphold i Portugal hos Mikael og Christina Berglund i Monte Ruvio Rally Team. Jeg kjører ikke sånn som de raskeste forteller Per. Det er nesten ufattelig å se hvor raskt Ullevållseter og Buttori kjører. Mange av førerene holder et høyt nivå og bortimot ti mann av de 80 startene, kan være med å kjempe om etappeseiere. Jeg hadde en plan om å ikke kjøre for fort. Holder meg innenfor 70-80% av det jeg kan klare og hadde bestemt meg for ikke å kjøre over 120kmt. Taktikken var å unngå stopp. Må du stoppe taper du masse tid. Det er mere lønnsomt å kjøre jevnt. En av dagene kjørte jeg i 16 timer. 5 av disse i mørke i sanddynene. Det var slitsomt og mildt sagt spennende.  

Bruker energi 

Du brenner en masse kalorier under et slikt løp, og klarer ikke å få i deg nok mat og drikke forteller Per. Løpet er et blodslit og mye tøffere en noe jeg har vært med på tidligere. De tre første dagene var de værste. Etter dette fikk jeg troa på at det kunne gå bra. Under en av etappene i Mauritania var han i bakken sikkert 50 ganger. Sykkelen måtte løftes opp mange ganger. Du glemmer imidlertid smerte, den er på en måte ikke vond lengere, forteller Per. Du må forsøker å spise så ofte du får mulighet. Han han hadde med egen havregrøt, en real turmat til hver dag, proteinbarer, mineraltabletter og sjokolader. I tillegg til dette ble det organisert felles frokost, middag og utdeling av lunsjpakke hver dag.   

Det var mange skader å se hver dag. Folk som hadde vært på trynet og ødelagt armer og bein. Organisasjonen hadde tre helikopter i lufta til enhver tid, som dekket løpet, samt bisto med transport av skadde førere. Dette løpet er på ingen måter ufarlig og jeg tenkte noen ganger at jeg hadde flaks. Blir du liggende i støvet ser du lite. På slutten av noen etapper ble jeg tatt igjen av biler som kjørte fortere. Dette varsles av “buzzeren” som er montert på styret. Når de passerer ser du ikke mye. Førerne som kjemper i toppen, ligger ofte i støvet etter hverandre. De satser hardt og da er det fort å kjøre på noe.  

En typisk konkurransedag 

Dette skjer typisk på en kuonkuransedag 

Før start: 

Står opp mellom klokken 04:00 og 07:00. Ørkenen er kald om natta og morgenen, med kuldegrader. Startene går mellom klokken 05:00 og 08:00. Før dette skal han pakke ned alt utstyr. Ta på kjøreutstyret. Spise frokost nr 1 som er min egen, og frokost nr 2 som er organisasjonens. Kassene skal leveres til lastebilene. Camelback må fylles sammen med lunsjpakker, powerbars og tabletter. Før avreise/start blir det en siste sjekk på sykkel og utstyr. Roadbooken settes inn og dagens kode programmeres i ertf enhet.  

Underveis på etappen: 

Starten går etter gårsdagens plassering. Det er et minutts mellomrom mellom førerne. I løpet av dag skal du innom 3-4 check points. I tillegg skall du ha passert 15 – 40 way points. Noen av disse kan du se, mens noen er skjulte. Bommer du gir dette tidsstraff. Straffen kan være fra 15 minutter til 4 timer. Kommer du ut av kurs har du to muligheter. Den ene er å kjøre tilbake til du er sikker at du er på sporet, den andre er å kjøre over til dit du tror du skal.  

Etter ca. 250 kilometer er det bensinfylling. Sykkelen til Per har tankkapasitet på 36 liter og på slik kjøring går det opp mot en liter pr mil. Nå har du tid til å spise og drikke samt få orden på utstyret. Per´s taktikk var å unngå å stoppe så mye som mulig og ofte ble disse stoppene dagens eneste. Treffer du førere som har problemer må du imidlertid stoppe å hjelpe. Alle hjelper alle. Neste gang kan det være deg som trenger hjelp.  

De fleste av spesialetappene er rundt 500 kilometer. Som regel er det transport etapper både før og etter spesialetappene, men disse kan også være krevende etapper.   

Etter ankomst biuvac (leir) 

Sette på plass sykkel i Malle Moto campen. Hente kassene. Lage seg en real turmat middag og få i seg drikke. Sette opp telt og hvile om det er tid. Få oversikt over sykkel og reparasjoner, utbedre de og fylle bensin. Hver kveld er det brifing om neste dags etappe kl 20:00, om du har kommet i mål da. Så spise middag nr. 2 som er organisasjonens. Deretter må du ordne og fikse kjøreutstyr og planlegge det som må gjøres neste morgen, før det er leggetid. 

Koster å delta 

Det går med nesten kr. 250.000,- til startkontingenter, deler reise osv. Dette er ikke summer som passer inn i familie økonomien så alt for ofte, derfor har det tatt noen år mellom hvert løp. Per har allikevel lykkes å få inn 80.000,- av sponsorer. I tillegg til dette har han fått noe av utstyret. Han har også fått mekanikerkjelp fra Vladimir Kusnier. Per er vel ikke akkurat brautende og frampå, så de fleste sponsorene har kommet til han. Per er medlem av OTC (Offroad Touring Club) som også har gitt sponsormidler. Pengene fra OTC har han tenkt å gi videre dersom en ny OTCér tenker å stille til start at annat år. 

Fullførte alle etappene 

Per Strømsæther endte på en 32 plass i sammendraget og fikk åttende plass i MotoMalle klassen. Alle fikk medaljer forteller han, men over 40 fullførte ikke alle etappene. Vi som fullførte alt har et eget merke bak på medaljen der det står «Finisher». Av de 16 som stilte i Malle Moto klassen kom 10 stk i mål.  

Hva blir neste utfordring?  

Jeg har ingen planer forteller Per. Dette er ikke et løp jeg ikke trenger å gjenta. Jeg har kjørt andre rally, som ikke går på tid, der navigasjon og way point gir poengene og resultatet. Dette er løp der du har mer tid til å nyte turen. Dette er mer adventure og passer nok meg best, forteller Per. 

Så får vi se da! I følge hans egen statistikk befinner han seg nok på startlista i et rally igjen i 2023. Vi ønsker han uansett lykke til!  

Team HH på Gøteborgmessa.

Det er en tidlig fredags kveld ultimo januar.  Team HH har samlet seg rundt kjøkkenbordet sammen med selveste Brynje-Birgitte for å detaljplanlegge morgendagens utflukt til Gøteborgmessa. 

Da: Ring – ring.-” Ja hallo? “  “Hei, det er Ed Larsen her. Ville bare si at jeg er i Gøteborg nå. Kjørte nerover med den piggskodde Jawaen. Helt unødvendig veit du, det er jo full sommer her nede! Opptil flere varmegrader! Kommer dere snart eller?” 

Vi, nå på høyttalende kjøkkenbordliggende telefon: – “Jada, jada,  vi kommer imorra!”

Ed, sarkastisk på klingende kyst-telemarksdialekt: “ Ja, jæ  hører atte dere er flere enn en der oppe , jeg regnær med at dere alle sammen  er sånne såkalte mottorsyklistær, som komme nerrover i bil! Enda det er sommær – i jannuar!” 

Nye car 1000 RR-R Fireblade SP. 217 hk. 201 kg.

Motorsyklister du liksom…

Ed hadde jo rett han. Teamet, som nå også hadde tilknyttet seg selveste Graver’n fra Andebu, planla feigt nok, å bile til messa. Så da lørdag morgen opprant, la vi i vei. Våre eneste forberedelser utenom å planlegge hvilken bil og hvem som skulle være med, var å bite i seg fornærmelsene til den enarmede banditt og helårskjører Ed Larsen. For de uinnvidde: Ed kjører alltid en tilfeldig utvalgt av sine i alt elleve motorsykler ca 40 000 kilometer i året, og det at en bil kjørte ham ned for tretten år siden slik at høyre arm ble lam, har ikke sinket ham nevneverdig. Han flytter simpelthen alt på styret over på venstresida, og gasser, clutcher og bremser med den ene hånda han har som fortsatt virker. Og på tross av at han eier både Triumph og Yamaha, mener han fortsatt at Jawa er verdens beste motorsykkel. Eneste konkurrent er visstnok russiske Minsk, som han også eier et par stykker av.  

Ingen tør si ham imot på dette. Ikke fordi han er så farlig, men fordi han aldri gir seg uansett. Ed må  nok sies å være blant de utvalgte – som fast medlem av det nokså ukjente kirkesamfunnet “Jawas Vitner.” 

Messevis av nyheter? 

Fordelen ved at vi var uforberedt var jo at vi hadde null forventninger til selve messa. Ulempen skulle vise seg å være at å leite etter bestemte ting uten verken messekart eller forhåndskunnskaper medførte en mils ekstra vandring denne dagen. Og vi mistet hverandre hele tiden, noe som ble tidvis løst ved at vi sendte spørrende SMS’er hele tida: “Hvor er du!” De ble besvart med korte imperativer av typen: “Gå til kafeen”. Med 21 000 besøkende denne dagen klarte ingen av oss å holde kontakten med hverandre, så det ble en del solorunder på oss alle sammen. En god ting da en selv kan velge hva som er interessant. Vi gjorde en stygg vurderingsfeil, og det var at vi bestemte at BMW-standen kunne vi like gjerne droppe, for den “kunne vi utenat”. Målet var å spare tid. Dermed ble det bare Huseby som ved et feilskjær oppdaget den nye 1800-motoren festlig illuminert oppå en diger pall, samt den nye F 850 GS Adventure, som han påsto aldri hadde sett før, til tross for at Hagen parkerte et eksemplar under testkjøring, en hel helg utenfor hans egen bolig sommeren 2019.   Godt humør og dårlig hukommelse er det som gir et rikt liv, trøster Huseby seg med. 

Nyskapelsen Ducati Panigale V4 ble litt i minste laget for Huseby. Men fin er den!

Ducati: 

Den nye V4 Panigale måtte vi jo se på. Hagen holdt på å daue av latter da Huseby prøvesatt vidunderet, og det var ikke så rart, for sykkelen var minst seks nummer for liten for ham. Huseby liker å glede sine omgivelser, også når det går ut over ham selv, så opptrinnet skapte ingen vonde følelser hos noen. Snarere tvert i mot – enda det var mange som lo! 

Det som imponerte Huseby mest hos Ducati var dette: En strøken 1995 modell Ducati 916 sto utstilt, og den sykkelen, som var et sjokk da den kom, ser fortsatt ut som en helt moderne motorsykkel, hele tjuefem år seinere. Det er utrolig!  Kun baklysene, som ser ut som de koster 12,50 på Shell-stasjonens laveste hylle, skjemmer ut sykkelen. Ellers er den vakrere i dag enn da den kom, fordi vi kunder i mellomtida har vennet oss til slike futuristiske MC-design. 

Brynje-Birgitte fant faktisk en fant(ic) hun likte!

Fantic Caballero: 

En sykkel ingen av oss kjente til var 500 kubikkeren Fantic Caballero. Fantic husket Huseby som kjappe mopeder fra mange år tilbake, men 500 cc?  Sykkelen var spennende, 150 kilo lett og med 40 HK. 500 er litt skryt, den er på 449cc. Og motoren produsert i Kina, selv om Fantic påstår det er deres egen motor.  Arrow dobbelt eksosanlegg og oppnedgaffel, samt kvalitet i alle detaljer forøvrig lover imidlertid svært godt. Og sykkelen selges i Norge for 89 000 kroner, det er faktisk billigere enn i Sverige, der den koster 95 000! 

Møte mellom to originaler: 

Vi fant vår enarmede banditt, Ed Larsen takket være mobiltelefoni, en teknologi som Larsen heldigvis har akseptert av nymotens sludder. Han og Graver’n, en motorsykkelmann fra Andebu, altså indre Vestfold, han fikk økenavnet sitt da han hadde arbeidsuke på kirkegården i sin pure ungdom, begynte raskt å mimre om gamle dager.  

Ed kjørte den gang racing med en Honda CX 500, med forbausende gode resultater, antakelig fordi ingen hadde fortalt ham at dette ikke var en racingsykkel. Den var utstyrt slik at han hadde et avtakbart bagasjerack der det satt fast to sidevesker og en diger toppkoffert. Alt dette kunne han fjerne ved å løsne et par vingemuttere, og så trekke hele arrangementet bakover til det falt av. Synlige ble da nummerplatene der racingnummeret hans var påmalt! .

Ingen andre hadde makan løsning som Ed! Han hadde heller ingen bil, så konkurransesykkelen var også det daglige framkomstmiddelet. Et opplegg han nok var helt aleine om på den tidens racerbaner. 

Klassisk er lekkert Kawasaki W800 bringer tankene tilbake til 60 tallet.

Trond, altså Graver’n, kunne på sin side glede Ed med en litt annen historie. Førti og et par år  år tilbake i tid var han på vei til jobben som motorsykkelmekaniker på Speed Motorcenter i Sandefjord. Det var like før jul og han kjørte på sin Tempo-Lett moped, hvorpå det var plassert en meget omfattende verktøykasse i tre  fulle etasjer, tronende både tungt og høyt oppå bagasjebrettet. Det hele var faretruende dårlig festet med sykkelstrikker, vekta tatt i betraktning.

På den tida måtte nemlig motorsykkelmekanikerne holde seg med sitt eget verktøy. Og Graver’n skrudde både hjemme og på jobb, så verktøyet hadde fast plass på mopeden. 

Føret var såpeglatt og plutselig så hendte det at både verktøyet, mopeden og Graver’n skilte lag bortetter blåholka, til munter juleklang fra alt verktøyet som i nokså mange sekunder slo kollbøtter bortetter veien. Dette “absolutte pling- plong” -spetakkelet ville nok fått selveste samtidskomponist Arne Nordheim grønn av misunnelse.  

Til slutt ble det da endelig stille og det ble det en god del å rydde opp, før Graver’n kom seg videre og veien igjen var klar for øvrige trafikanter. 

Men Trond rakk visst jobben den dagen likevel, etter å ha satt alt sammen sammen igjen, og ved å kjøre litt forsiktigere resten av veien til jobben. 

Det er slike historier og minner som bringer gledestårene fram hos oss gamle motorsyklister…

Harley Davidson: 

Huseby hoppet sin vane tro over HD-standen, da dette er framkomstmidler han ikke kan noe om og heller ikke er spesielt interessert i. Også Hagen hoppet over Harleystanden, og satsa på at Huseby tok hånd om det amerikanske merket. 

Huseby hadde jo tross alt hatt en nær døden opplevelse på det dyreste CVO eksemplaret som ble solgt på det norske markedet i 2019 sesongen. Årsaken var en litauisk trailermann som trodde det var klar bane da han vrengte ut i venstrefila på E18 etter å ha irritert seg i lengre tid over en saktekjørende elbil. Akkurat ved siden av der der, tre meter bak førerhuset, var da Huseby oppå Harleyen, og det ble tidenes bremsetest da venstrefila brått smalnet til godt under en meters bredde, Minimumsbredden til en Harley Streetglide er tilfeldigvis akkurat en meter.

Huseby har også framført en HD tvers gjennom Finnskogens nesten ufarbare veisystem for noen år tilbake, en bedrift som ga den verste vegstumpen der nynavnet “Husebys Vei” av lokalbefolkningen. Det var visst første gang en HD var sett på de kanter. 

Vel vel. Slik ignoranse kan fort straffe seg: Det er nemlig interessant at HD har snekra sammen en skikkelig elektrisk sykkel, LiweWire. 

Etter litt innkjøringsvansker produksjonsmessig, kan dette fort bli nok en suksess for merket, og i så fall fullstendig uventet. Ingen hadde vel drømt om at HD skulle gå foran og vise vei teknologisk i motorsykkelverdenen. 

Dataene på sykkelen er supre, og de foreløpige testene lover godt! 

Vi har et godt øye til Moto Guzzi i Team HH. En rød italienere som dette, vekker oppmerksomhet. Lekker…

Yamaha: 

Yamaha Tenere 700 er noe så gøy som en pålitelig, bra og billig motorsykkel du kan kjøre overalt med – både på og ved siden av veien. Når en i tillegg allerede nå kan pimpe den med alskens “jordomseilingsutstyr” så vil svært mange ha den.  Og det er ikke rart. Mer velkjørende chassis skal man leite lenge etter. Hagen brukte derfor mye tid på de ulike eksemplarene som var utstilt på både Yamaha standen, men også på flere utstyrs-stander. 

Hagen testkjørte som første nordmann sykkelen i Spania i mai 2019, og går  nå og venter ivrig på å få utlevert sitt eget eksemplar. Da passer det jo glitrende å kjøpe inn alle tilbehørsdupeditter på forhånd, mens man venter på våren, som jo på en måte har både vært og vart her sørpå hele vinteren. 

Med litt flaks kan det hende at alt tilbehøret som Hagen bestilte seg er billigere enn selve sykkelen, noe Huseby riktignok tviler sterkt på. 

Å vente er nemlig ikke Hagens sterkeste side – han skal ha alt med en gang. Sånn for sikkerhets skyld.  

Kawasaki ZH2 er årets største nyhet for det japanske merket. En kompressormatet nakensykkel på 1000 cc er ikke å kimse av. På papiret står det 200 hk.

Kawasaki: 

Vi prøvesatt Versys 300, en spennende motorsykkel med hele 40 HK, kun slått av KTM  390 i denne klassen, den har 43 HK. Team HH har en foreløpig kun gryende plan om å teste disse to modellene mot hverandre i 2020 sesongen, om noen tar sjansen på å låne oss disse en helg. Søknad er herved avsendt. 

Suzuki

Suzuki hadde to modeller på standen som vakte teamets interesse. Begge med tilnavnet DL, eller V-Strom. Den trauste 1000 kubikkeren er nå erstattet med er nå erstattet med en 1050, selv om både ny og gammel modell er en 1036 kubikker. Fint skal det være!  I tillegg til modellnavnet, har sykkelen fått oppgradert utseendet, motor og all elektronikk. Vår kollega Isdahl skal visstnok til pers som testpilot med det første. Da kan du lese alt om den nye modellen i MC-Avisa.. 

Siden Team HH også har et øye for de mindre adventuresyklene, registrerte vi også en V-Strom 250 på messa. Modellen har kan hende ikke de mest skremmende data, med en vekt på 178 kg, og en effekt på 24,7 hk. Men den burde absolutt vært med da vi testet Himalayan mot BMW 310 GS primo januar 2020. 

Men da visste vi ikke om den…

Nye Duke 890

KTM:

Dette østerrikske merket med det fulle navn Kronreif, Trunkenpolz, Mattighofen, hadde en av messas aller største stander. Her var alle cross-, racing- og veisykler utstilt. Midt blant disse sto også løpssykkelen til Toby Price, som tok annenplass i årets Dakar Rally!

Blant øvrige nyheter fra KTM fant vi en ny 1290 Super Duke R. Modellen har oppgradert motor, elektronikk og ramme. 890 Duke er også ny. her er det jo en ny motor, som fort kan komme i flere chassis etterhvert.   390 Adventure har mange ventet på. 

Nye 390 Adventure

Denne ble vist på messa, og ser svært lovende ut. Vi gleder oss til å teste den i sesongen som kommer, og er nokså sikre på at den vil selge bra. 

Husqvarna: 

701 og 401, som begge har motorer fra KTM  (690/390) er stilsikre publikumsfavoritter.  Mange liker å se på dem, ikke fullt så mange kjøper dem. Sammen med disse sto det meste merket kan by på av ekte cross/enduromaskiner, og alle sammen er nydelige,synes Huseby. Bor man i Sverige år etter år blir man nok påvirket av lokale forhold. 

Vi noterte at all hvitfargen ispedt litt blått her og der på syklene kledde merket og skapte en tydelig profil – like tydelig som KTM sin veivesen-orange. Norge hadde kledd flere slike blåhvite vidundere, de pynter rett og slett opp i naturen, noe KTM ikke klarer helt i samme grad i følge Huseby. Hagen mener at vel er Huseby en vis mann, men det forhindrer ikke at han i blant trekker idiotiske slutninger – KTM er i følge Hagen penere enn amerikanske filmstjerner, uansett modell. Her unnlater Huseby av respekt for minoriteter å ikke drøfte Hagen legning ytterligere, det kan fort bære galt avsted. 

Hagen måtte bort å klå på Triump`s nyeste tilskudd i adventure segmentet. Denne skal snart testes i Marokko.

Triumph

Brynje.Birgitte eier en Triumph Tiger 800 på tredje året, som nå i år har vokst hundre kubikk og blitt bedre på alle måter. Trodde vi. Men da hun prøvesatt vidunderet, kom hun raskt til at den nye var dårligere enn den gamle på alle måter. For tung, for dyr, for bred, for høy,for stygg og så videre.  

Det sto klart for temet at hun led av sterkt framskreden bytteangst!  Vi har vondt for å tro at Triumph videreutvikler syklene sine baklengs, så her er det nok Brynje.Birgitte som befinner seg på syltynn og sterkt subjektiv is… Så for folk flest vil nok overgang fra Tiger 800 til Tiger 900 oppleves som en forbedring. 

Dessverre ble Brynje-Birgitte dessuten smittet av Hagens tilbøyeligheter da hun også smeltet totalt for en KTM 390 Rally. Som hun heldigvis ikke kjøpte. Det er nok orange raketter i skauen som det er, synes Huseby. 

Spesialbygg

Er det noe svenskene kan så er det å hjemmesnekre motorsykler. Å virkelig studere alle detaljer tar timevis, men vi falt for en Yamaha VMax fra 2009, pimpet til 220 HK og med CNC-freste alufelger, der bakhjulet var 28 cm bredt, De fire åpne innsugene varslet om at her kom lufta lett inn og eksossystemet sa klart ifra at det heller ikke var mye motstand i prompeapparatet når lufta skulle ut igjen. 

Den eneste ulempen med slike sykler er vel at en aldri kan forlate dem et eneste øyeblikk, for da blir de stjålet. Og om det er mulig å forsikre seg mot tusenvis av timers hjemmearbeide tviler vi sterkt på. Å se en sykkel utelukkende konstruert og forbedret for å kjøre om kapp rett fram, bringer fortiden tilbake til nåtiden for de fleste med mesteparten av livet levd på to hjul. Primitivt, men også kjempetøft. Å vite at man kan vinne rødlyskonkurransene verden over, gjør nok noe med selvtilliten hos eieren av vidunderet.  

Det var ikke bare sykler som frister på messa. I tillegg til Husebys nyinnkjøpte bukseseler, kom vi over disse lekre hjelmene. Det var bare på håret at ikke nye teamhjelmer ble innkjøpt.





Kort tid – mye å se. 

Å reise på messe bare for en dag er krevende, man går glipp av mye. Kanskje for mye. Men alt koster, og effektivitet er tidens løsen. 

Vi koste oss uansett og vi kan ikke si annet enn at dette var en drømmedag – selv om Huseby nøyde seg med å bruke svenske kroner 160,- i form at par solide bukseseler. Hagen handlet til gjengjeld så det holdt – og det blir nok ikke lenge til vi ser en grundig brukt Yamaha T 7 i skogene. Og det aller beste med den, er at den er hvit og rød, ikke orange!

På tur med Kyrre