mcbilder.com

Del 4 Dracula, Transfăgărașan og Transalpina…

Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Kyrre Hagen og Viggo Carlsen

Team Viggo hadde planlagt turen hele vinteren. Planen var klar: Karpatene skulle utforskes. Dracula, bjørner og «ville» villsvin sto forhåpentligvis på programmet – sammen med verdens beste motorsykkelveier. Siden Kenny hadde et brennende ønske om å se Moldova, hadde gutta kuska mil etter mil over flate sletter til Chisinau. Her slo de på stortromma med hotell og stappet seg mette på en av byens mest berømte restauranter.

Neste morgen var de tidlig oppe for å unngå den drepende varmen. Hotellvertinnen hadde motvillig gått med på å servere frokost kl. 07.30. Dagens etappe var 36 mil – det meste gjennom endeløst slettelandskap i stekende varme. Grenseovergangen gikk heldigvis raskt, mye takket være en medfølende vakt som forbarmet seg over to motorsyklister i varmt kjøreutstyr og vinket dem forbi den milelange bilkøen.

*Hest brukes fremdeles mye i Romania, og er en helt vanlig del av trafikkbildet.*

*Carlsen vel fremme i ReziPava. Et nydelig sted.*

*ReziPava er en sjarmerende oase.* Bygget opp og drevet av et østerisk par.

Utpå ettermiddagen var det på tide å finne overnatting. Budsjettet hadde fått seg en smell i Moldova, så nå lette de etter noe billig. Kenny var rask på avtrekkeren og bestilte ei hytte – men først etter at betalingen var gått gjennom oppdaget de at det var over tre timers kjøring dit. Pengene var tapt, og nye sengeplasser måtte finnes i nærheten.

De havnet på ReziPava ved Zabala, et nydelig sted drevet av et østerisk par (eller egentlig var han derfra, hun var østerriker og trengte tydeligvis nye samtalepartnere enn gubben). De fikk full omvisning, god prat og en trivelig kveld.

Dracula

Neste dag ventet Karpatene – og selvfølgelig Dracula. Man kan jo ikke være i Romania uten å besøke slottet hans. Problemet var bare at tusenvis av andre hadde fått samme idé. Køen var enorm, men fast-track reddet dagen.

*Kenny Dundee merket måtte opp på slottet til Dracula.*

Team Viggo finner de spennende rutene. Her på Vei til Sibiu.

*Rumenerne de traff underveis var alle hjelpsomme og hyggelige. Denne gjeteren ga oss tips.*

Slottet i Bran er i praksis en gigantisk turistfelle, og sannheten er at Dracula aldri bodde her. Figuren er inspirert av Vlad Țepeș, også kjent som Vlad Dracul eller Vlad III, fyrste i Valakia på 1400-tallet. Hans egentlige bosted var Târgoviște, men det bryr turistindustrien seg lite om.

Etter slottsbesøket gikk turen nordover mot MotoCamp Sibiu. Veiene var flotte, men milevis med veiarbeid og omtrent hundre lysreguleringer tok bort mye av flyten. De siste milene ble brukt til å ligge bak en gal slovaker som mestret «lane-splitting» på høyt nivå. Kenny, med brede sidevesker, hadde til tider hjertet i halsen.

MotoCamp Sibiu

På vei opp mot Sibiu fikk Kenny en veps i trynet i 100 km/t. Det var som å bli skutt med steinslynge, og smerten var uutholdelig. På MotoCamp Sibiu, ble de innlosjert i Yamaha hytta, til Kennys glede. Carlsen var litt mindre entusiastisk, men Honda rommet var jo selvsagt opptatt. Her var gutta ikke alene, og kom raskt i kontakt med tre nederlendere som bodde på campen. Det ble en hyggelig kveld, der Carlsen og Kenny skrøt uhemmet av Norge, og egne bravader på motorsykkel. Verten på campen. Loan Doru Dobrota som driver campen er forresten en usedvanlig hjelpsom og hyggelig fyr som ikke vet det beste han kan gjøre for deg, og campen er sjarmerende, med god og sikker parkering. Her er det hyggelige rom, og fine hytter bak i hagen. Alt i litt shabby pittoresk stil med kule motorsykkel detaljer over alt. Hovedhuset har kjøkken og koselige oppholdsarealer. Liker du best telt, er det også plass til dette bak i hagen. Hele stedet har en god atmosfære både inne og ute, og kan absolutt anbefales.

*God stemning på MotoCamp Sibiu, og katter over alt.*

*Loan Doru Dobrota* har bygget om feriestedet sitt til et nydelig sted for tilreisende motorsyklister.

*Team Viggo i godt slag sammen med en bereist nederlender.*

Transfăgărașan

Det var klart for ett av turens høydepunkter. Egentlig hadde de tenkt å kjøre Transfăgărașan og Transalpina hver sin dag, men siden værmeldingene meldte regn, endret de planen, og la opp ei rute på 400 km, som inkluderte begge de berømte passene.

Transfăgărașan er en spektakulær fjellvei i Romania, bygget på 1970-tallet som militærstrategisk rute over Făgăraș-fjellene i Karpatene. Veien slynger seg dramatisk opp fjellsidene med utallige hårnålssvinger, tunneler og utsiktspunkter. Å kjøre motorsykkel her er en uforglemmelig opplevelse. Svingene utfordrer både ferdigheter og mot, mens utsikten åpner seg til dramatiske daler og isbreinnsjøer. På toppen belønnes du med en følelse av mestring og frihet – som å ha erobret et av verdens mest ikoniske motorsykkelveier. Det hele er majestetisk, og det er vanskelig å få nok av den flotte utsikten mot dalen, og veiene som slynger seg som spagetti oppover fjellsidene. Naturen er vill og mektig, og har alle grønn-nyanser du kan tenke deg. Fargespillet er komplett. Eneste minuset er at dalen er overfylt av turister, og trafikken går sakte. Alle skal selvsagt stoppe for bilder på alle de fine utsiktspunktene, og dem er det mange av. Kjør dette passet på en ukedag, og helst tidlig på morgenen.

*Transfăgărașan* er bare helt spektakulært. Veien slynger seg som spagetti oppover fjellsiden.

*Alle Frankrikes gjenlevende Peugot´s 205er var på rally i området.*

Etter å ha fått igjen pusten satte de kursen mot Transapina, og på vei nedover fjellsiden passerte de bjørn to steder. Det kjentes i grunn litt rart ut å skulle passere bjørnen med bare et par meters klaring. De to var blitt tipset om en snarvei på grus mellom de to passene, og denne veien var adskillig røffere an grusveiene de var vant til hjemme. Minimalt med vedlikehold hadde ført til at veien var full av dype hull. Her var det vanskelig å holde høyere fart en 35 – 40 kmt. I tillegg hadde vepsestikket til Kenny fra dagen i forveien, forandret halvparten av fjeset hans, og han måtte hele tiden kjempe for å holde venstre øye oppe. Han så rett og slett rar ut, og trivdes best med hjelmen på.

Transalpina

Transalpina, også kjent som DN67C eller «Kongens vei», er den høyeste fjellveien i Romania og når 2 145 meter over havet i Parâng-fjellene. Veien har en lang historie – den ble først brukt av romerne som ferdselsåre, og ble senere utbedret på 1930-tallet under kong Carol II, derav navnet. Etter en periode med forfall ble den modernisert og åpnet for trafikk på nytt i nyere tid.

For motorsyklister er Transalpina en av Europas skjulte perler. Veien byr på brede og godt asfalterte svinger som gir perfekt flyt, kombinert med en spektakulær utsikt over grønne fjellsider, daler og alpine høyder. Opplevelsen skiller seg fra Transfăgărașan ved at den er mindre kjent og derfor langt roligere, med færre biler og turister. Her kan man virkelig kjenne på friheten ved å kjøre, med følelsen av å være alene på toppen av verden, omgitt av ren fjelluft og dramatisk natur. Kenny og Viggo fikk dessverre regnvær opp dette passet, men det ødela på ingen måte for opplevelsen som er mektig.

*Viggo og Mr. Nelson som nå er navnet på den legendariske Honda*én (med automat gir).

Skal man sammenligne de to passene må det bli at Transfăgărașan vinner på storslagenhet, mens Transalpina er den morsomste kjøreopplevelsen.

Snarveien tilbake

Mot kvelden prøvde de seg på nok en snarvei. Kortere i kilometer, men bratt, løs og steinete. «Nå er det motorsykkelen som er på tur med meg», pustet Kenny underveis. Mirakuløst kom de seg gjennom de 40 kilometerne uten ulykker, og rakk ut av skogen akkurat idet mørket senket seg.

Neste – og siste – del av eventyret tar Team Viggo videre nordover.

Del 3: «Verdens» beste asfaltvei…

Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Kyrre Hagen og Viggo Carlsen

Team Viggo hadde planlagt turen hele vinteren. Planen var klar: Karpatene skulle utforskes. Dracula, Bjørner og «ville» Villsvin sto forhåpentlig vis på programmet, sammen med verdens beste motorsykkelveier. Det hadde blitt en «omvei» opp i fjellene mellom Polen og Slovakia. Deretter hadde de satt kursen rett inn i Ukraina.

Kenny Dundee var ikke klar for å feige unna Ukraina. Putin var jo i den andre enden. Carlsen var enig, og dermed hadde det blitt et par flotte kjøredager i de Ukrainske Karpatene. Grønne trenge daler, kuer over alt, og de dårligste asfaltveiene de noen gang hadde kjørt. Det hadde fektisk vært en lettelse når de kom over på grusveiene. Etter grensepassering itil Romania hadde de funnet seg en camping, og slått opp teltene for første gang på turen. Det hadde vært fint. Hadde jo på en måte blitt litt for komfortabelt de siste dagene.

*Akkurat dette kjører du gjennom i Romania. Er det ikke fantastisk vakkert?*

NB. Litt alvor innimellom her: Vi har fått noen kommentarer på at vi har vært i Ukraina, og la det være helt klart, at dersom du reiser inn hit er det ikke uten risiko, selv om det høres kult ut. Regjeringens reiseråd sier at du ikke bør reise hit, samtidig som de oppfordrer normenn til å reise ut. Vi gjorde grundige vurderinger før vi reiste inn, og holdt oss kun i Karpatene, i den helt vestlige delen. Det er så langt unna krigshandlingene du kommer. Du får kjøpt forsikring som dekker tredjepart, men reiseforsikringen din gjelder ikke her, ei heller skade på eget kjøretøy. Vi kjørte i forhold til dette, og tok ingen risikoer, men bare så du vet det, dette er ting du må vurdere, og vi oppfordrer på ingen måte til å reise inn hit.

Tilbake til historien: Mens Kenny skrev reisebrev nr. 2, som du forhåpentligvis har lest, hadde Viggo lagt opp en spektakulær rute inn i de Rumenske Karpater. Han gledet seg til å se tryne på Kenny når de etter hvert kom frem til det som blant rumenere betraktes som den beste motorsykkel veien i Romania. Glem Transfragarsan og Transalpina. Det er Trans Raraul som gjelder. De tok inn på veien ved Chiril Rarau. Veinummer 175A, husk det. Etter noen få kilometer danset veien oppover fjellsida. Den gikk for det meste inne i skogen, så bilder er vanskelig å få tatt. Kenny lå i front, med Viggo heseblesende etter. Bredden på veien er stort sett et kjørefelt, men med akkurat plass til en motorsykkel ved siden av. Det svingte så mye at gutta til slutt bare satt å lo inne i hjelmene. Her tar du nesten igjen baklyset ditt gjennom svingene. Ikke et sekunds kjedsomhet. De stoppet for å ta noen bilder, men ble raskt oppmerksomme på skiltet ved siden av veien. Her ble de gjort oppmerksom på at det var bjørn i området. Romania har nemlig den tettest populasjon av bjørner i Europa, og bamse brakar vil du ikke komme ut for. Det ble nylig drept en motorsyklist langs Tranfagarasan. Men de fleste ulykkene skjer fordi folk er uforsiktige.

*Skal du kjøre verdens råeste motorsykkel-vei?? Ikke kjør forbi dette skiltet.*

*Gutta humrer å ler inne i hjelmene på vei til toppen, og det blir ikke dårligere ned på endre siden. Dette er helt rått.*

Det ble lunsj på toppen, og gode å mette satt gutta nedfor fjellet igjen. Her må du passe på å holde deg på 175A, og vi kan love at du ikke blir skuffet. Viggo i front, og Kenny hakk i hel. Gutta satt å lo hele veien ned. Gutta var helt enige i at dette var den råeste motorsykkelveien de noen gang hadde kjørt. Dette får Passo de Stelvio som E-18 til sammenligning mente Kenny. Viggo på sin side mente veien over gikk Mac-quarie pass i Australia med god margin. Her hadde også Kenny kjørt, så han var helt enig. Det ble ikke så mye dårligere etter dette, og gutta kjørte et par pass til før de til slutt endte i Suceava. Her booket de inn på et helt supert hotell, og fikk servert øl og middag på terrassen.

Moldova

Dagen etter var de klare for en lang transportetappe inn til Chisinau, hovedstaden i Moldova. Dette var nemlig et av Kannys mål med reisen. Han samler på land, og dette ble hans 61 i rekken. Carlsen som er gammel sjømann slår hen langt nedi støvlene. Han hadde jo i sin tid ei jente i hver en havn. Veiene gjennom Romania, gikk gjennom alle de småbyene du kan tenke deg, og temperaturen steg opp til 35 grader denne dagen. Etter at de passerte den Moldovske grensen, var asfalten som det råeste lappeteppet du kan tenke deg. Kennys Pernille, som var satt opp for racing, var ikke spesielt komfortabel å kjøre, og Kenny måtte justere til soft, for å overleve riste-helvete.

Utpå ettermiddagen ankom de den moldovske hovedstaden, og svingte rett inn på hotellet de hadde bestilt seg i gamlebyen. Det vil si, de svingte inn hver for seg, for gutta mista hverandre i den tette trafikken. Utmerket tenkte Kenny som lå bakerst. Nå får jeg endelig navigere litt aleine. Det funka fint, og snart sto en hotelldirektør midt i veien, og vinka han inn.

Her manglet ingenting. Carlsen velta seg uti det deilige badebassenget som lø i bakgården, og direktøren kom løpende med kald øl. Det blir ikke mer perfekt enn dette var gutta enige om.

Nydelig landskap, men ikke særlig utfordrende. Bortsett fra lappeteppet av en asfaltvei.

Etter å ha dubba i bassenget noen timer, startet jakten på det Moldovske kjøkken. Nå skulle de jammen se hva denne byen hadde å by på. Taifas, scorte høyt på Tripadvaiser, og etter å ha tråle bakgatene i sentrum var de fremme. En ting du kan huske på først som sist: Ikke bruk telefonen din for mye i Moldova. Teleselskapene der flår nemlig grønnskollinger som Kenny og Viggo for penger. Derfor må du satse på tilfeldige åpne wifi-nett, eller kjøpe lokalt sim-kort. Vel fremme på restauranten ble de først blankt avvist, da de ikke hadde forhånds booket, men etter to minutters tenkepause klarte allikevel hovmesteren å få skviset de to inn i en krok. Sergej, som man nesten skulle tro var en av skikkelsene i Radio Utslagsnes, kom med anbefalinger, og snart sto de lekreste retter på bordet. Gutta spiste til magan sto rett ut, og enda ville Viggo ha dessert. En ting kan slås fast. Skal du til Chisinau, så dra på Tajpas. Mens musikerne spiller vil du bli stapp mett. En herlig gastronomisk opplevelse.

Selv om det moldovske landskapet var vakkert, lengta gutta tilbake til Romania igjen. Derfor satte de kursen ditover allerede neste morgen. Men dette leser du mer om i neste artikkel om Kenny Dundee og Team Viggo på tur.

Team Viggo i Karpatene

Team Viggo i Karpatene

På tur med Kyrre