Del 3: «Verdens» beste asfaltvei…

Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Kyrre Hagen og Viggo Carlsen

Team Viggo hadde planlagt turen hele vinteren. Planen var klar: Karpatene skulle utforskes. Dracula, Bjørner og «ville» Villsvin sto forhåpentlig vis på programmet, sammen med verdens beste motorsykkelveier. Det hadde blitt en «omvei» opp i fjellene mellom Polen og Slovakia. Deretter hadde de satt kursen rett inn i Ukraina.

Kenny Dundee var ikke klar for å feige unna Ukraina. Putin var jo i den andre enden. Carlsen var enig, og dermed hadde det blitt et par flotte kjøredager i de Ukrainske Karpatene. Grønne trenge daler, kuer over alt, og de dårligste asfaltveiene de noen gang hadde kjørt. Det hadde fektisk vært en lettelse når de kom over på grusveiene. Etter grensepassering itil Romania hadde de funnet seg en camping, og slått opp teltene for første gang på turen. Det hadde vært fint. Hadde jo på en måte blitt litt for komfortabelt de siste dagene.

NB. Litt alvor innimellom her: Vi har fått noen kommentarer på at vi har vært i Ukraina, og la det være helt klart, at dersom du reiser inn hit er det ikke uten risiko, selv om det høres kult ut. Regjeringens reiseråd sier at du ikke bør reise hit, samtidig som de oppfordrer normenn til å reise ut. Vi gjorde grundige vurderinger før vi reiste inn, og holdt oss kun i Karpatene, i den helt vestlige delen. Det er så langt unna krigshandlingene du kommer. Du får kjøpt forsikring som dekker tredjepart, men reiseforsikringen din gjelder ikke her, ei heller skade på eget kjøretøy. Vi kjørte i forhold til dette, og tok ingen risikoer, men bare så du vet det, dette er ting du må vurdere, og vi oppfordrer på ingen måte til å reise inn hit.

Tilbake til historien: Mens Kenny skrev reisebrev nr. 2, som du forhåpentligvis har lest, hadde Viggo lagt opp en spektakulær rute inn i de Rumenske Karpater. Han gledet seg til å se tryne på Kenny når de etter hvert kom frem til det som blant rumenere betraktes som den beste motorsykkel veien i Romania. Glem Transfragarsan og Transalpina. Det er Trans Raraul som gjelder. De tok inn på veien ved Chiril Rarau. Veinummer 175A, husk det. Etter noen få kilometer danset veien oppover fjellsida. Den gikk for det meste inne i skogen, så bilder er vanskelig å få tatt. Kenny  lå i front, med Viggo heseblesende etter. Bredden på veien er stort sett et kjørefelt, men med akkurat plass til en motorsykkel ved siden av. Det svingte så mye at gutta til slutt bare satt å lo inne i hjelmene. Her tar du nesten igjen baklyset ditt gjennom svingene. Ikke et sekunds kjedsomhet. De stoppet for å ta noen bilder, men ble raskt oppmerksomme på skiltet ved siden av veien. Her ble de gjort oppmerksom på at det var bjørn i området. Romania har nemlig den tettest populasjon av bjørner i Europa, og bamse brakar vil du ikke komme ut for. Det ble nylig drept en motorsyklist langs Tranfagarasan. Men de fleste ulykkene skjer fordi folk er uforsiktige.

Det ble lunsj på toppen, og gode å mette satt gutta nedfor fjellet igjen. Her må du passe på å holde deg på 175A, og vi kan love at du ikke blir skuffet. Viggo i front, og Kenny hakk i hel. Gutta satt å lo hele veien ned.  Gutta var helt enige i at dette var den råeste motorsykkelveien de noen gang hadde kjørt. Dette får Passo de Stelvio som E-18 til sammenligning mente Kenny. Viggo på sin side mente veien over gikk Mac-quarie pass i Australia med god margin. Her hadde også Kenny kjørt, så han var helt enig. Det ble ikke så mye dårligere etter dette, og gutta kjørte et par pass til før de til slutt endte i Suceava. Her booket de inn på et helt supert hotell, og fikk servert øl og middag på terrassen.

Moldova

Dagen etter var de klare for en lang transportetappe inn til Chisinau, hovedstaden i Moldova. Dette var nemlig et av Kannys mål med reisen. Han samler på land, og dette ble hans 61 i rekken. Carlsen som er gammel sjømann slår hen langt nedi støvlene. Han hadde jo i sin tid ei jente i hver en havn. Veiene gjennom Romania, gikk gjennom alle de småbyene du kan tenke deg, og temperaturen steg opp til 35 grader denne dagen. Etter at de passerte den Moldovske grensen, var asfalten som det råeste lappeteppet du kan tenke deg. Kennys Pernille, som var satt opp for racing, var ikke spesielt komfortabel å kjøre, og Kenny måtte justere til soft, for å overleve riste-helvete.

Utpå ettermiddagen ankom de den moldovske hovedstaden, og svingte rett inn på hotellet de hadde bestilt seg i gamlebyen. Det vil si, de svingte inn hver for seg, for gutta mista hverandre i den tette trafikken. Utmerket tenkte Kenny som lå bakerst. Nå får jeg endelig navigere litt aleine. Det funka fint, og snart sto en hotelldirektør midt i veien, og vinka han inn.

Her manglet ingenting. Carlsen velta seg uti det deilige badebassenget som lø i bakgården, og direktøren kom løpende med kald øl. Det blir ikke mer perfekt enn dette var gutta enige om.

Etter å ha dubba i bassenget noen timer, startet jakten på det Moldovske kjøkken. Nå skulle de jammen se hva denne byen hadde å by på. Taifas, scorte høyt på Tripadvaiser, og etter å ha tråle bakgatene i sentrum var de fremme. En ting du kan huske på først som sist: Ikke bruk telefonen din for mye i Moldova. Teleselskapene der flår nemlig grønnskollinger som Kenny og Viggo for penger. Derfor må du satse på tilfeldige åpne wifi-nett, eller kjøpe lokalt sim-kort. Vel fremme på restauranten ble de først blankt avvist, da de ikke hadde forhånds booket, men etter to minutters tenkepause klarte allikevel hovmesteren å få skviset de to inn i en krok. Sergej, som man nesten skulle tro var en av skikkelsene i Radio Utslagsnes, kom med anbefalinger, og snart sto de lekreste retter på bordet. Gutta spiste til magan sto rett ut, og enda ville Viggo ha dessert. En ting kan slås fast. Skal du til Chisinau, så dra på Tajpas. Mens musikerne spiller vil du bli stapp mett. En herlig gastronomisk opplevelse.

Selv om det moldovske landskapet var vakkert, lengta gutta tilbake til Romania igjen. Derfor satte de kursen ditover allerede neste morgen. Men dette leser du mer om i neste artikkel om Kenny Dundee og Team Viggo på tur.