Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova
Tenk å kjøre motorsykkel mellom giraffer og elefanter! Arkitekten hadde nølt, men nå hadde de faktisk kjørt mellom sebraer, elefanter, giraffer, bavianer og antiloper, og eventyret hadde bare så vidt begynt.
Til Betlehem
De hadde krysset Laikipia-platået og passert The Great African Rift. Etter å ha fått tilsendt et imponerende antall papirer fra utleieren, hadde de endelig fått både seg selv og syklene inn i Uganda. De hadde lovet hverandre én ting på forhånd: ingen mørkekjøring i Afrika. Etter 2,5 timer på grenseovergangen hadde de imidlertid ikke lenger noe valg. De neste 15 kilometerene ble tilbrakt i bekmørke på vei mot hotellet.
Der fikk de rommet kalt «Betlehem», tildelt av en resepsjonist som snakket så lavt at de måtte be henne gjenta seg tre ganger. Det passet egentlig greit – stemningen var allerede bibelsk.
Arkitekten og Dundee var mer enn klare for Uganda, og etter frokost satte de kursen mot Sipi Falls. Turen gikk inn i Elgon nasjonalpark, gjennom områder dominert av bananplantasjer i full innhøstingssesong. Overalt suste tohjulinger forbi, lastet langt over evne med bananklaser. Langs jordveiene lå små landsbyer med jordhytter, og det var helt tydelig at store adventure-sykler ikke var hverdagskost her.
I en liten landsby tok de igjen en moped som kunne minne mistenkelig om isbilen hjemme. En stor kasse med iskrem bakpå, og en høyttaler som leverte minst like håpløs lyd som den vi kjenner fra norske boligfelt. Kenny vinket den inn, fikk sjåføren til å skru av spetakkelet og bestilte is til alle barna som kom løpende. Et øyeblikk var de usikre på om beholdningen ville holde, men det gjorde den – akkurat. Tretten is senere var barna i ekstase, og totalprisen kom på under 20 kroner, inkludert tips. Verdens beste investering.
Ved et utsiktspunkt ble de kapret av noen unge gutter som ville vise dem fossene området er kjent for. Fossene var flotte, men på vei til den siste fossen takket motorsykkelen til guiden for seg. Det passet egentlig helt greit – de hadde brukt mer enn nok tid allerede.Kursen ble deretter satt mot Pian Upe Wildlife Reserve. Veien besto av grov grus og bratte partier.– Jeg skal skrive takkebrev til Honda, utbrøt Arkitekten. Hun kjører samme sykkel som hjemme, og med CRF-en har hun virkelig utviklet seg som motorsyklist. For bare noen få år siden ville denne veien vært helt utenkelig for henne. Det ble lengre mellom jordhyttene, og veiene ned fra høydene var stupbratte.– Nå vet vi hvordan Itchy Boots har det på turene sine, konstaterte Kenny.
De kom ut på savannen og fikk øye på waterbucks langs veien. Overnattingen ble i en rund stråhytte. Standarden var svært enkel, men betjeningen hyggelig og maten overraskende bra.
Safari på motorsykkel
De møtte opp ved Pian Upe Wildlife Reserve tidlig om morgenen, i den tro at de skulle bli med i en av jeepene. I stedet fikk de kjøre sine egne sykler inn i reservatet – riktignok med væpnet guide. De så en god del dyr, men reservatet er stort, og det var vanskelig å komme tett på dyrelivet. I tillegg var de litt sent ute.– Vi burde vært her mye tidligere, ble de enige om.
Kurs mot Nilen
Etter safarien satte de kursen mot Viktoriasjøen og Jinja, hvor Nilen har sitt utspring. Trafikken var ekstrem. Etter julehøytiden var mange på vei tilbake til Kampala etter feiring i landsbyene rundt. Overalt presset overfylte minibusser seg frem. At enkelte Toyota Hiace-er rommet opptil 25 mennesker pluss bagasje, var ikke utenkelig. Andre valgte enda rimeligere transport og sto tett i tett på planet av lastebiler.
Dette var uten tvil den verste trafikken de to eventyrerne hadde opplevd. På kvelden ankom de Home on the Nile og tok inn på Hemingway-suiten, med utsikt over Viktoriasjøen. Middagen ble inntatt ved vannkanten på The Jinja Sailing Club, mens fiskerne kastet garn rett utenfor restauranten. Det eneste som trakk ned, var at volumet på musikken minnet mer om et diskotek enn en elvebredd.
Hva som skjer i Del 5, er foreløpig høyst usikkert – også for Kenny Dundee selv.