Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

På trolske veier til NordMøre

Tekst og foto: Kyrre Hagen. Mc-Avisa nr. 10-2016

Vi kjører grusveier gjennom Vassfaret, Liteldalen og Eikesdalen i trolsk stemning. Vi besøker Gaularfjellet, Trollstigen og fantastiske Møre. Les om en flott motorsykkeltur i vakre Norge…

Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss
Vi møter en buddistisk munk, og ikke en bjørn i Vassfaret. Han tar bilder for oss

Endelig skal jeg på tur med en av mine gode kompiser Kjetil. Værmeldingene er gode, og syklene lastes opp med telt og turutstyr. Det er deilig å kunne finne fram utstyr fra hyllene i motorsykkelbua. Søkklasta forlater vi Drammen i et nydelig vær. Tanken på å skulle være på veien noen dager er aldri feil, og forventningene kribler i magen. Vi liker oss begge både på asfalt og grus. Jeg må innrømme at Kjetil er en adskillig hvassere gruskjører en meg, eller er det bare KTM´en som er bedre på grus en Super Tenere´n. Jeg får prøve og ikke kompensere med for mye dumdristighet.

Vassfaret

Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret
Grusen er bløt under de søkklasta syklene på vei gjennom Vassfaret

Jeg venter på Kjetil på Sokna. Kjetil har så mange prikker i førerkortet at han konstant ligger 15km under fartsgrensa. Han ser politi under hver minste busk. Vi tar av fra riksvei 7, og følger veien opp gjennom Frank Rotors rike; -Strømsåsveien mot Valdres.  Strekningen er på drøye 60km, og det aller meste av denne er på herlige grusveier. Det er mange veier her inne, og lett å kjøre seg bort. Enkelte partier er svært bløte, og forhjulet truer med å ta andre retninger en vi først hadde tenkt. Det er ganske spennende med en søkklasta adventure-sykkel. En lett enduro ville vært helt perfekt på denne strekningen. Det er stående stilling med vekta bakover og gass som gjelder. I dette området skal det være bjørn. Naturene er så vakkert at vi må stoppe flere ganger for å ta den innover oss. Løv og gress er på sitt aller grønneste, og det er stor vannføringen i bekker og elver. Bjørn ser vi ikke, det nærmeste er en buddistisk munk som villig hjelper oss med å ta bilder når vi passerer Urula i Hedalen. Han ser ganske bortkommen ut forresten.

Valdresflya er enda snøkledd
Valdresflya er enda snøkledd

Vi passerer Fagernes, og Beitostølen på vei mot ei snøkledd Valdresfly. Lufta er klar, og himmelen blå. Jeg stopper opp og nyter et fantastisk skue, mens jeg venter på Kjetil. Han er sulten og trøtt.

Valdresflya
Valdresflya

_DSC5707Dagen ender opp ved Gjendesheim. Vi slår lavvoen opp helt nede i vannkanten. Utpå kvelden nyter vi konsert på fjellstua. «Julie and her new favorite´s» spiller opp. I samme sekund er Kjetil forelska. Det er vakkert å høre på. Omgivelsene kan ikke bli flottere, i det sola går ned bakom vokalisten. Turen har fått akkurat den starten vi hadde håpet på.

Julie and her new favorite´s
Julie and her new favorite´s
Morgenstemning ved Gjende
Morgenstemning ved Gjende. Kjetil har drømt om Julie.

Tenk å våkne opp nederst i strandkanten ved Gjende i et strålende vær, og nærmest vindstille. De første fotturistene venter utålmodig på brygga i det vi fyrer primusen, og koker kaffe. Kjetil har drømt hele natten om vokalisten fra i går. Ikke greit å være singel middelaldrende motorsyklist. Han drar opp engangs traktekaffe-pakker fra Etiopia. _DSC5790Kaffelukta blander seg inn i den gode morgenstemningen. En av teltnaboene, er en ung gutt på 17år. Han er på fottur alene, og har deltatt i Besseggløpet dagen i forveien. Han har tatt 3 plass, kun slått av to etiopere, vi er imponerte. Jeg tenker på mine egne unge gutter, som enda nærmest henger i skjørtene mor. Egg og bacon er aldri feil. Særlig ikke i omgivelser som dette.

Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen
Båten frakter fotturister som skal gå over Besseggen

Ridderspranget

Ridderspranget
Ridderspranget

Vi fortsetter mot Lom, og jeg stopper ved Ridderspranget, som går over Sjoa, mens jeg venter på Kjetil. Han er varm. Den sorte Ktm-dressen til tusenvis av kroner har kun spart på en ting;  ventilasjon. Selve har jeg en lys kjøredress som kan åpnes alle veier.  Jeg har aldri tidligere tatt meg tid til å stoppe her. Vannføringen er enorm, og bakken nærmest vibrerer under mc-støvlene. Detter du uti her, er sannsynligheten stor for at din siste time har kommet. I følge sagnet rømte jenta som blei kalt Skårvangs-sole, sammen med Sigvat, som hun var glad i. Jenta var lovt bort til ridderen Iva Gjæsling som var den mektigste i Gudbransdalen på den tiden. Sigvat og jenta hoppa over spranget, og Sigvat dytta første forfølger ned i juvet. Da torde ikke flere å komme etter. Kjetil er urolig når jeg beveger meg på kanten av elva under spranget for å ta bilder. Han frykter at jeg skal ta samme vei som forfølgerne.

Dalsnibba

Ved Djupvasshytta tar vi avstikkeren opp på Dalsnibba. Veien opp er et ambisiøst prosjekt, og gir deg en smakebit av hva som venter på toppen.

På vei opp til Dalsnibba
På vei opp til Dalsnibba

Selv om dette nærmest er en turistfelle, er utsikten spektakulær og variert. Den er vel verd turen, og pengene. Fra 1500 meters høyde ser vi turistbåtene i Geirangerfjorden som små lekebåter lengt der nede. Andre veien ser du snødekte fjelltopper.

Spektakulær utsikt fra Dalsnibba
Spektakulær utsikt fra Dalsnibba

Vi snakker med et ferierende ungt Rumensk par, som bor i London. De har satt av fem uker til å reise med bil i Europa, og hadde nesten ikke hørt noe om Norge før de dro. Til nå har de brukt over 2 uker, kun i Norge. De er henrykt over landet vårt. Tydeligvis har reiselivsnæringen i Norge et stort potensiale enda.

Geiranger
Geiranger med Ørneveien i bakgrunnen

Jeg venter på Kjetil i Geiranger. Han er sulten. Vi inntar lunsj, men for å få bestilt mat her må du enten kunne polsk eller engelsk. Hamburger er ganske internasjonalt. Vi kommer i prat med motorsyklister fra Oppdal. De gir oss noen gode tips om reiseruter på veien. Dette området er noe av det beste du kan tenke deg med tanke på svingete veier. Etter Ørneveien venter ferge over til Valldal, og vi slår følge med oppdølingene langs Valldøla til toppen av Trollstigen. Trollstigen er vel repetert så mange ganger at det i denne artikkelen synes helt unødvendig. Vi morer oss imidlertid med å kutte noen svinger utenom veien på de nederste partiene._DSC5972

 

_DSC5976Værmeldingen er litt gråere, så vi tar inn hos Mette Kroken på Åndalsnes vandrerhjem.  Bygningene representerer et av de eldste vandrerhjemmene i Norge, og ligger idyllisk til med utsikt utover Romsdalsfjorden.  Et vandrerhjem er ofte et hyggelig sted å komme i kontakt med andre reisende, og vi er ikke de eneste motorsyklistene her.

Atlanterhavsveien

_DSC6026
En på KTM drar bakhjulet på atlanterhavsveien

Vi setter kurs mot Molde, og videre på 664 til Bud, før vi kommer til Atlanterhavsveien.  Vært holder vegetasjonen nede her ute ved kysten. Lave grantrær klorer seg fast klynegevis. Bergene er runde, og ikke alt for høye. Veistrekningen er fantastisk, der den snirkler seg mellom holmene. Byggingen startet i 1983, og var ferdigstilt i 1989. Anlegget består av åtte broer på til sammen 891 meter. Om du ikke selv har kjent på storhavets råskap og lune, kan dette være en ypperlig strekning, om været står på. Byggearbeiderne måtte gjennom hele tolv orkaner når moderne ingeniørkunst skulle forenes med disse ville elementene. Resultatet er en estetisk nytelse. Turen tar deg fra frodig kystkulturlandskap ut på de mest nakne holmer. Har du med deg fiskestang kan du stoppe på en av flere fiskebruer. Du er bortimot garantert fangst. Verdens vakreste veistrekninger har den vært omtalt som.

Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden
Vi har fått egen mc-parkering i Bufjorden

Jeg venter på Kjetil på Averøya. Han er både trøtt og sulten, og vi spiser påsmurte brødskiver i veikanten. Har han forelsket seg i Julie fra Gjendesheim, og får henne ikke ut av tankene? Dagen ender opp innerst i Bøfjorden, med en fantastisk utsikt mot Trollheimen, fjellområdet mellom Møre og Romsdal, og Sør Trøndelag.

Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen
Solvor og Kjell har omadressert Aftenposten, for å få besøk av postmannen

Solvor og Kjell er kjenninger av meg, og har merket motorsykkelparkering spesielt for oss når vi ankommer. Dette blir dagens høydepunkt for pensjonistene, som har omadressert aftenposten, for i det minste å få postmannen på besøk noen ganger i uka.

Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Bra utvalg av sluker. Her ligger alt til rette for at storfisken skal tas
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges
Solvor viser oss hvordan fisken skal fanges

Vær av alle slag på samme dag, er helt vanlig her oppe. Det blir en koselig kveld med skravling og sladder.

Bringebær i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen
Bringebær og vaniljesaus i forgrunnen, Trollheimen i bakgrunnen

Liltedalen og Eikesdsalen

Vi setter kursen mot Sunndalsøra, og senere oppover Litledalen i sørlig retning. Vi kommer raskt inn på flotte grusveier, som tar oss opp hårnålene til fjellet. Snart er vi på 1800 meters høyde. Her passerer vi flere vann, før vi kommer til Aursjøen.

Aursjøen på vei mot Eikesdalen
Aursjøen på vei mot Eikesdalen
_DSC6129
Kjetil leker seg over knausnene. På dette underlaget et KTMèn overlegen.

Landskapet består av runde rolige topper, og områder med viddepreg. Et behagelig område om du liker å gå i fjellet. Det finnes også overnattingsmuligheter ved Aursjøhytta som er betjent på sommerhalvåret. Lunsjen vår består av nistepakke, og den fortæres på en fjellknaus mens vi skuer utover Torbuvatnet.

Lunsj ved Tobuvatnet
Lunsj ved Torbuvatnet

Etter Aursjøen dreier veien vestover og nord igjen. Jeg stopper og venter på Kjetil som både er mett og trøtt. Utsikten mot Eikesdalen og Eikesdalsvatnet er fantastisk. Små regnskyer henger stedvis fast i de bratte fjellsidene, som stuper ned i denne trange vestlandsdalen. Stemningen er trolsk. Denne fantastiske grusveien er langt bortimot 7 mil lang. Grusen er fast og fin, og tillater god fart. Veien ned til Eikesdalen er mer kronglete enn opp fra Sunndalsøra. Her ligger ganske mange hårnålsvinger, og jeg innbiller meg at turen opp herfra kan være vel så underholdende som veien vi har kjørt._DSC6173

Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene
Trolsk utsikt mot Eikesdalsvannet. Tåkedottene henger fast i de bratte fjellsidene

Dagen ender i Stranda. Etter å ha kjørt via Vistdal, Isfjorden og Åndalsnes, skader det ikke å ta Trollstigen en gang til. Oppover hårnålene denne gangen. Det er tid for overnatting i lavvo igjen. En rusletur i Stranda avslører at det skjer like lite her som inne i teltet vårt. Det gjør imidlertid ingenting, etter en sånn kjøredag. Jeg morer meg over Kjetil der han ligger på et tynt underlag i lavvoen. Selv her jeg rigget meg på ei god feltseng, og i tillegg med et oppblåsbart underlag. Det er som å sove i senga hjemme.

Gaularfjellet

_DSC6199Etter varm kakao i Nordfjordeid setter vi kursen mot Sandane og Skei, før vi spiser lunsj i Vassenden. (Kjetil var tørst og kald). Nå venter det flotte Gaularfjellet. På veien over kan du se mange fine fosser.  Jeg stopper ved Likholfossen mens jeg venter på Kjetil. Han er trøtt; har vel drømt om Julie igjen. Gangbrua over er fossen er solid, og det er godt. Vannføringen i fossen er enorm. Fra Gaularfjellet til Viksdalen kan du også følge Fossestien, om du liker å vandre til fots. Denne stien tar deg forbi 14 fosser, og syv større vann, og følger en av hovedgreinene i Gaularvassdraget.

Brua over Liksnesfossen er solid. Har du tid
Brua over Likholfossen er solid. Har du tid kan du vandre fossestien, og oppleve hele 14 fosser.

Jeg stopper og venter på Kjetil rett før nedstigningene til Balestrand. Han er sulten. Her på kanten balanserer et nytt enormt trekanta betongflak. Det er omtrent 800 kvadratmeter stort, og ligger på 700 meters høyde. Dette er en ny rasteplass, og ideen bak flaket skal være et enormt piknikteppe, med sitteplasser. Innvesteringen på over 20 millioner kroner er årets nye turistattraksjon, og vil forhåpentligvis trekke tusenvis av turister til Gaularfjellet. Utsikten mot Sognefjorden, og fjella er formidabel. Veien på Balestrandsida er kjent for sine 9 hårnålssvinger.  Dagen vår ender i Sogndal. Kjetil er både varm og sliten. Vi tar inn på et pensjonat i sentrum.

Lærdal, Hemsedalsfjellet, Eggedalsfjellet og Norefjell.

Dagen etter følger vi «Historic-rout» opp fra Lærdal mot Borgunn. Veien er morsom der den snirkler seg langs den kjente lakseelva. Lang elvebredden ser du rekkverk og gangbroer beregnet for laksefiskere. Veien snirkler seg inn under fjellet i denne trange dalen. Vi stopper så vidt ved Borgunn stavkirke. Viste du forresten at begrepet «Stinking rich» stammer fra stavkirkene. Velstående rike ble lagt under kirkegulvet, i stedet for å bli begravet. Her lå de å råtnet. Derav begrepet -stinking rich._DSC6285

Veien over Hemsedalsfjellet er transport for oss denne gangen, men her skulle det vært morsomt å forsøke å kjøre partier av den Gamle Kongevei en gang. Jeg stopper på vei over fjellet, og venter på Kjetil som er varm. Fra Bromma tar vi av mot Haglebu, og følger morsomme svinger opp på fjellet. Sauene ligger og soler seg i veikanten, så du skal være litt oppmerksom. Fra Eggedal tar vi veien opp over Norefjell, og koser oss på turens siste grusstrekk.

Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu
Se opp for sau. Det går unna opp mot Haglebu

Jeg venter på Kjetil i Drammen. Han er både varm sliten, sulten og trøtt. Men fornøyd. Vi takker for turen, og konkluderer med at Norge er et av de beste landene du kan kjøre motorsykkel i. Turen har tatt oss helt til Nordmøre og tilbake igjen. Områder vi vil tilbake til.

Thailand del 2

Thailand Nord og Det Gylne Triangel .

motorsykkellandet der ånder møtes. Del 2

Av Kyrre Hagen og Tore Huseby.

( Heretter kalt Team H/H)

Teamet har i løpet av forrige nummer forvillet seg opp i Chiang Rai-regionen og sikter mot Det Gylne Triangel. Men været er lumskt og dystert, og Yr.no har ødelagt mange motorsykkeldrømmer. Vår lille drøm om nå selveste Narkotikasmuglerlandet – vil det bli noe av?

Shiva og Buddha i store glassfiberutførelser.

Det blåser opp:

Vi sjekker værmeldingene på yr.no, og rammes umiddelbart av «værsyken». Denne oppstår ved å stadig å gå inn på www.yr.no for å sjekke hvor dårlig været skal bli. Overalt i Nord-Thailand var det meldt regn og iskaldt. Det ble uro i Team H/H, og en rekke alternativer ble vurdert. Det var i grunnen ikke annet å gjøre i lille Chiang Dao, enn å deppe, og grue seg. Regntøy hadde vi droppa å ta med, og det lille vi hadde av varmt tøy hadde vi lagt igjen hos utleier Tony, da temperaturen jo var over 30 grader da vi forlot Chiang Mai. Dessuten kjørte Tore med jakka åpen, da dennes glidelås hadde slått seg vrang, og blitt helt ødelagt første dagen av turen. Det er grenser for hva en kan holde ute med en bagasjetropp, og vann er ikke på den lista. Vi var med andre ord langt nede i en depresjon. Som skulle vise seg å bli av kortere varighet enn først fryktet.

Vi sikter mot det Gylne Triangel:

Men så: Vi våkner overrasket og brålykkelige til et strålende vær i Chiang Dao. Ingenting tyder på at det dårlige været som er meldt skal slå til. Ny plan: Vi drar på planlagt rute likavæl! Vi pakker på syklene, og blir enig om å sette kursen nordover til grenseområdene mot Burma. Vi har flere alternativer denne dagen. Et er raskeste veien til grensa, et annet er den opprinnelige ruta som Per og Susanne har lagt opp til oss. Per og Susanne er som før nevnt, et dansk ektepar med 15 års erfaring fra kjøring i Thailand.

Siden det flotte været gjør at gårsdagens værsyke, som vi pådro oss, er glemt. Vi bestemmer oss derfor for å sette nesa mot Det Gylne Triangel. Ikke engang den sprengte kjørejakka til Tore stopper oss. Vi velger noen flotte fjellveier på ferden opp mot Mae Sai.

Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.
Tore sjekker ut et par fjellhytter I 2000 meters høyde , men de er i litt for dårlig stand.

Kamikazetrafikk a la thai:

Vi har blitt godt vant til venstrekjøringen, og thailandsk kjørekultur de siste dagene. At trafikken kan gå i motsatt retning utenfor hvitstripa, og at det plutselig kan være opptil seks kjøretøy i bredden bryr oss ikke det minste lengre. Det er liksom blitt selvsagt, og en del av det som bare skjer. Minibussførere som kappkjører, fullstendig likegyldige til sine livredde passasjerer, der de foretar ville forbikjøringer i blinde venstresvinger. Kyrre var sikker på at han skulle få testa offroadferdighetene sine, når han kjørte forbi en diger tankbil. Veien var stupbratt, og den thailandske tankbilsjåføren fant plutselig ut han ville kjøre forbi en diger buss samtidig. Tore fikk testa bremsene, på den lille Kawa´n med en herlig stoppie foran en av landets millioner pickuper som helt overrumplende la seg ut. Her er det den sterkeste som overlever. Vi slapp unna med skrekken, og enda litt lærdom om at alt som kan skje på disse veiene – det skjer. Thaiene er ikke skvetne. Alt dette foregår på de mest svingete veiene du kan tenke deg, i disse grønnkledde fine fjellene som ligger her nord i Thailand. Hjulslipp har blitt dagligdags. Om dette skyldes dekk av thaikvalitet (laget for å kunne rulle «minst 50.000 km»), asfalten, eller nedfall fra alle løvtrærne som henger over veien alle steder, finner vi ikke helt ut av, men når dekkene sitter og adrenalinsøkende thaisjåfører er ute av syne, er det bare å nyte. Det er nemlig beskjedent med trafikk på de beste MC-veiene.

Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.
Bensin som fylles av pene damer som nøyer seg med Kr 7,49 pr liter gleder teamet jevnlig.

Race mot lokale helter:

Det er ikke sjelden Team H/H må stoppe i veikanten for å kikke på kartet, da ingen av oss eier evne til å memorere de lokale stedsnavn mer en 30 sekunder av gangen. Mens vi står der og forsøker å memorere de thailandske stedsnavnene, kommer en Repsol Honda CBR 1000 RR tett fulgt av en Hayabusa, og en rekke andre thailandskregistrerte motorsykler opp på siden av oss. Sykler på denne størrelsen er et sjeldent syn her, de fleste nøyer seg med 110 cc.  De tar av akkurat samme retning som vi skal. Fristelsen blir for stor, og vi legger oss på hjul. Om ikke de små syklene våre har fått kjørt seg før på turen, opplever de nå en tur de seint vil glemme. Gutta har skinndresser, og henger inn i svingene for å riste oss av seg. Kyrre ligger etter hvert oppe i rumpa på hayabusaen, og turtallet på den lille hondaen er hysterisk ut av svingene, for å ha krefter nok til å henge på.  Tore blir liggende litt lengre baki feltet. Fysiske lover gjør det rett og slett umulig å kompensere sykkelens manglende effekt, med 40 års kjøreerfaring, men det er ikke så mye om å gjøre.  Vi stopper i Doi Mae Salong, og får oss en liten prat. Gutta kommer fra Chiang Mai, og her møter vi nok thaier med litt flere penger enn gjennomsnittet for innbyggerne i dette landet. Disse folka er betydelig yngre enn oss og fikk seg nok en overraskelse ved at det norske gamlehjemmet på to personer hang sånn noenlunde med på halvville og halvglatte fjellveier. Halvdelen av team H/H (les Kyrre) var blidere enn noen gang og den andre halvdelen var ikke direkte grinete han heller, selv om alt han klarte å legge bak seg var en ung slyngel på Kawasaki 300. De gamle er fortsatt eldst. Så får det heller være at vi fortsatte i et adskillig mer sedat tempo etter at våre veier skiltes, noe vi mistenker at våre nyvunne venner ikke kom til å gjøre.

Thaiene dyrker te og ris i disse nordlige områdene. Vakrere jordbruksområder skal du vel lete lenge etter.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.
Longtailbåt på Mekongelva. Vi ba om den raskeste, og det gikk unna.

40 knop på Mekong floden:

Tilfeldig stopper vi langs Mekongfloden, akkurat i grensepunktet mellom Thailand, Burma og Laos. Kyrre foreslår en båttur, og om litt har vi leid Mekongflodens hurtigste «long tail boat» (med styrmann) og setter ut på floden i hinsides fart. Det dreier seg om en toliters Toyota  bilmotor som er påsatt et gir, en lang aksel  og en propell.  Det eneste som er sikkert er at om motorfestet ryker vil hele greia fly over oss og gi oss en sveis ingen av oss har hatt tidligere.   Tore er derfor litt skeptisk, men snart flyr vi lavt over vannflaten til nabolandet Laos. Etter en tur i land der på et noe sørgelig og fattigslig marked, fortsetter denne ville ferden på Mekongs bredder.  Vi glaner over til Burma også,  et land vi skal komme innom med motorsyklene seinere.  I disse områdene er ikke få kilo opium smuglet over opp gjennom årene. Vi er midt i det Gylne Triangel, opphavet til mye av stoffmisbruket i den moderne vestlige verden.

Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…
Elveskipper og Tore får bakoversveis på Mekongelva. Det vil si; Tore kunne hatt bakoversveis…

 

 

 

 

 

 

 

Nedkjølt i Myanmar:

Navigasjon og stedsnavn er som nevnt ikke vår største styrke, og en dag overnatter vi i helt feil by i forhold til planlagt. Ikke rart at vi ikke fant det nøye beskrevne hotellet, selv etter flere forsøk. Kvelden slår vi i hjel mens vi forsøker å forstå en kinesisk motorsyklist som vil bli venn med oss. Dagen etter våkner vi til overskyet vær, og ikke lenge etter regner det. Frokost er ikke inkludert, og vi kjører derfor på tom mage opp til grensebyen mot Burma og Mai Sai. Her inntas frokosten, mens betjeningen stadig ofrer til åndene på en liten hylle inne i kafeén. Åndene er tydeligvis glad i røkelse, rødbrus og all verdens annet snadder. Nå står en liten fjellvei langs den burmesiske grensen for tur. En lokal mopedist forbarmer seg over oss, og geleider oss på rett vei. Anvisningen fra de tidligere nevnte danskene er nemlig denne: -«Kjør til Mai Sai, sett så  nesa mot grensa til Burma, sving hardt babord rett før  –  og kjør deretter inn i en innelukket basar som blir trangere og trangere, og når du tror du ikke kommer lenger og folk begynner å bli passe grinete rundt deg, da kommer du ut på den andre siden og DER er veien dere skal kjøre.»  Sitat slutt. Den lokale mopedisten bekreftet at anvisningen stemte, og nå var vi jaggu i riktig by også.

På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.
På grensa til Burma var det kort stopp og så god tur videre.

Vi kommer raskt opp i høyden. Veien går i flere partier innom selve Burma, og det er ikke få militær-poster underveis. Når vi sier at vi er fra Norge, får vi hyggelige smil tilbake. Norsk tilstedeværelse har tydeligvis aldri utgjort noen reel trussel i disse områdene. Temperaturen faller ned mot pluss 2 grader, og tåka ligger tykk. De krappe hårnålssvingene avslører seg i det du er halvveis inne i dem. Heldigvis er møtende trafikk kun en eneste moped  – på hele grenseturen. Vi mistenker at denne ruta er fantastisk i bedre vær, der den slynger seg høyt opp i fjellene. Vi ser bare rett ut i tåka. Det er lett å se hvilke partier som er i Burma. Her er veien dårligere, og full av rusk og rask. Mens veien på thailandsk side er ordentlig og ryddig.  Kyrre er etterhvert så nedkjølt at hverken fingre eller tær fungerer. Baggen bakpå er tom. Alt tøy er på. Til og med Tore, som standby kjører med åpen jakke. er lettet når vi kommer ned i varmen igjen, til herlige fem plussgrader.

Alt har en ende:

Det er siste kjøredag og vi har rota oss ganske langt nordover, i en liten ekstrasløyfe som så forlokkende ut på kartet men siden, da vi våkner på et hotellrom, der ute- og innetemperatur til sammen holder ti grader (fem ute og fem inne), og det siler ned fra oven i store mengder, så blir det liksom til at en begynner å tenke på de sytten milene ned til der vi leide syklene som en liten påkjenning. Atten timer uten spise, siden vi tok inn på et pent sted som var uten matservering , men med rikelig drikke.  Vi har derfor livnært oss på lokalt øl og ei gammal kjekspakke, og via nabokjerringa til stedet, høytidelig bestilt frokost. Som viste seg å bestå av stekt egg samt en masse merkelig hermetikk som muligens besto av crabstick, tunfisk og mais.  Kyrre begynte å lure på å leie lastebil for å la oss og syklene frakte sørover, men her slo Tore fast at det kunne han bare glemme. Vi var på MC-tur, ikke lastebiltur.  Dessuten hadde jeg sett såpass mange lastebiler i aksjon at jeg anså dette som det mest risikable valget av alle trafikksikkerhetsmessig. Teamet samlet seg raskt om eneste mulige løsning: Vi kjører!

Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!
Blide gutter på tur. Team H/H delte rom, mat. øl og nesten tannbørste i to uker uten et eneste ukvemsord. Uten forhåndstrening!

Så vi gjorde som vi alltid pleier en dårlig norsk sommer: Vi salte på syklene og kjørte helt fram i plaske- og skitværet. Drøye tre timer seinere var syklene levert og vi fikk oss skikkelig mat ( Mc-Donalds), skikkelig kaffe ( Starbucks) og tørre og reine klær ( egen ullgarderobe tidligere gjensatt i utleielokalene) .  Vel vitende om at vi hadde tusen inntrykk å fordøye etter ei uke i den mest fantastiske motorsykkelnatur du kan tenke deg.  Og omsider tørre og varme.  Nå skulle vi fly videre ned til Thailands sydlige strender for å ta ei ny uke der. Men det, er en helt annen historie.

Kyrre ønskes velkommen til Laos.
Kyrre ønskes velkommen til Laos.

 

Kjekt å vite om motorsykkeltur i Thailand:

Fly: Norwegian flyr direkte fra Gardermoen til Bangkok for drøye 5.000,- kroner, tur – retur. Bestill med mat inkludert, du skal nemlig fly en god stund. Ca. 12 timer. Fra Bangkok flyr du videre til Chiang Mai. Vi fløy med Thai Air til helt overkommelige priser. Flytid ca. 50min.

Motorsykkelleie: Det myldrer av utleiebutikker i Chiang Mai. For 600 – 1500 bath pr dag, har butikkene et godt utvalg opp til ca. 650ccm. 1 Nok =  ca. 4 Bath.

Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.
Etter atten timer er all mat god. Også sukret loff med egg crabstick og annen tilfeldig hermetikk.

Mat og drikke: Stopper du og spiser langs veien, er dette latterlig billig, og godt. Spis det du får, det er nemlig dønn umulig å forklare hva du vil ha. For under en norsk tier kan du kjøre mett og god videre.

Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa
Slange på flaske er en gammel god kjenning i turistsjappa

Byer: Thailand har en befolkning på ca. 66 millioner mennesker. Du finner allikevel få store byer i Nord Thailand.  Chiang Mai med ca. 200.000 innbyggere var den største byen vi var innom. Byer på 5 – 6.000 innbyggere er langt mere vanlig.

Overnatting: Hoteller er stort sett enkle å finne. Vi fikk tips fra utleieren, om hvilke byer vi kunne overnatte i. Vi betalte fra 600 – 1500 Bath for dobbeltrom. Frokost er stort sett inkludert.

En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.
En kineser på ferie ville bli vår venn bade på fjasboka og ellers. Han greidde å lure en av oss, så kanskje det kan bli en fremtidig tur til Tibet.

Bekledning: Vi fikk erfare at Thailand kan by på kjølig og bløtt vær også. Utstyret du har med bør tåle fra 2 – 35 grader. Selv om regntøy som oftest er overflødig vil det havne i bagasjen vår neste gang.  Ja, det kan til og med hende vi tar med vinterhanskene!

Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.
Bønn, høflighet og ydmykhet er prisverdige saker I Thailand.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mc-avisa nr. 4 – 2016