Stikkordarkiv: mc-tur

CFMOTO 800 MT

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Lenka Leginova og Kyrre Hagen 

Det er noe kjent med denne motorsykkelen, akkurat som om jeg har hørt og kjørt den før. Jeg har ikke lest meg opp på modellen, og hodet er derfor fullstendig tomt for forventninger før testen. Jeg liker lyden av parallell-twinén som maler som en katt under meg. Den er turtallsvillig som bare det og når jeg tar 800 MT ut på veien og vi er venner fra første stund.  

Jeg ble introdusert for 800 MT på årets mc-messe. Sykkelen som var utstilt fikk meg umiddelbart til å ta kontakt med importøren. Den så rett og slett veldig bra ut, med klare adventure-linjer, oppreist sittestilling, vindskjerm, høy klaring under motoren, beskyttelsesplate i aluminium under, to kraftige “veltebøyler” på hver side og gullfarga eikefelger 19 tommer foran og 17 tommer bak. Et lite nebb som er blitt vanlig på mange slike modeller var på plass, og ekstralykter halvveis inntrukket i kåpa. I tillegg til dette sitter det tre aluminiums bokser på sykkelen, i solid utførelse. Alt dette du forbinder med en skikkelig eventyrsykkel med andre ord, og i et tiltalende design. Jeg må si at ingenting på denne motorsykkelen minner meg særlig mye om det jeg forbinder med «Kina-kvalitet». Motoren virker veldig kjent både i lyd og utførelse, og jeg må en tur innom den lokale KTM forhandleren min for å få mistanken min bekreftet. Det sitter en motor fra KTM i denne sykkelen. 800MT-serien drives av KTMs 799cc parallell-twin-motor som har vært en av deres beste motorer de siste fem årene.  

Fint utseende, komfortabel sittestilling, alu-kofferter av god kvalitet, gode kjøreegenskaper og en ivrig motor gjør sykkelen til en bra touringmaskin.

CFMOTO er et ganske ubeskrevet blad for norske motorsyklister, men på ATV er merke det tredje største i Norge. Motorsykler er heller ikke noe nytt for CM moto. De har produsert motorsykler i mange år, modellene er bare ikke tatt inn til Norge. Når KTM i år relanserte sin KTM 790 Adventure, viste det seg at modellen skulle produseres i Kina, og nettopp på en fabrikk i samarbeid med CFMOTO. Vi kjenner ikke bakgrunnen og omfanget av samarbeidet med KTM, men kan nevne at MT800, ikke er en ny modell. Den ble lansert andre steder i verden i 2021 så samarbeidet må ha vart en stund. Dette samarbeidet med KTM ser også ut til å ha fått sykkelen opp på et godt kvalitets nivå. Sykkelen tilfredsstiller nemlig det vi i Europa forventer av en motorsykkel i dette segmentet, og det er tydelig at CFMOTO, med denne modellen, vil inn i markeder over hele verden. På teknologisiden kan vi nevne at sykkelen er utstyrt med syv tommers TFT skjerm, opp/ned quickshifter, slipper kløtsj, kjøreprogrammer, tilkobling av telefon, navigasjon, varme i sete, varme i holker, cruisekontroll, dekktrykksensorer og kurve-ABS. Sykkelen har justerbar vindskjerm, håndtaksbeskyttere og hovedstøtte. Her er det med andre ord snakk om en ganske komplett pakke. I kåpa sitter også praktisk plasserte USB- og 12-voltsladere. En i hver side av kåpa foran.  

Fargene på sykkelen er sølv og en blåfarge som nesten går over i grønt. Kombinasjonen matcher bra med de sølvfargede veltebøyler og aluminiumsboksene (som er tilbehør). Boksene har god finish med solide låser og fester i hardplast, som er enkle å ta av. De har også bærehåndtak, og avtagbart for på innsiden, slik at man unngår at aluminiumen misfarger det som ligger i boksene. Sete på sykkelen ser bredt og komfortabelt ut, og passasjeren sitter et nivå høyere en føreren, med solide håndtak for å holde seg fast. Også på baksete er det god plass. Sykkelen har veldig fine lykter i front. En på hver side i kombinasjon med en tøff led-stripe over, som gir sykkelen et tøft litt rampet utseende. Baklyset er elegant, der det lyser helt jevnt rødt, over en stor flate.  

Sykkelen har ganske romslige mål. Førersete er bredt, og dette gjør at sykkelen føles ganske høy selv om den ikke en mer enn 825mm.  I det øyeblikket du tar sykkelen av støtta kjenner du at tyngdepunktet er forholdsvis høyt. Det er lett å sammenligne sykkelen med en KTM 790 Adventure, men det er ikke rettferdig, der er den lave tanken med på å senke tyngdepunktet. På denne sykkelen er en 19 liters tank plassert ganske høyt, over deg «i fanget». Tanken er dessuten ganske bred i toppen. Oversikten fremover er veldig bra. TFT displayet er stort og tydelig. Det har som flere andre skjermer en svakhet dersom du får lyset rett bakfra. Da ser du ingenting. Speilene er store og gir deg veldig god sikt bakover. 

Testkjøring: 

Jeg setter sykkelen i gir, og vi legger ut på veien. 800 MT er ingen lettvekter. Med sine 231 kg kjøreklar vekt, veier den mer enn en Arica Twin 1100, og det merkes. Denne motoren er jo opprinnelig konstruert for letter maskiner. Igjen blir sammenligningen litt urettferdig for 800 MT. Dette er jo faktisk en touring orientert sykkel på 799 cc. Når dette er sakt er ikke sykkelen på noen måte noen sinke. Den går absolutt veldig bra, og når du har fått turtallet litt opp, drar den virkelig bra. Selvsagt på et mye kortere turtallområde enn sykler med mere motorvolum. Drivstofføkonomien på KTM modellene har vært særdeles god, mens den på denne sykkelen er oppgitt til 5,6 liter per 100 km, som egentlig ikke er så imponerende.  

Instrumentet er stort og tydelig. Det er enkelt å bla i menyene, som betjenes med to brytere.

Jeg har lastet ned appen som CFMOTO har utviklet, og legger inn hjem adressen min. Nå kan jeg følge pil-navigasjonen hjem, og den fungerer greit, samtidig som jeg har oversikt over basis-informasjonen på sykkelen.   

For å forbedre kjøreposisjonen tar jeg av gummien på fothvilerne, som bygger forholdsvis mye. I tillegg tilpasser jeg sete med sitteunderlag tilsvarende det 25mm høyere sete du får kjøpt som ekstra tilbehør. Da sitter jeg veldig bra på sykkelen selv med mine lange bein. 

Komforten på sykkelen er det ikke så mye utsette på. Du sitter bra og ser godt både fremover og bakover. Instrumentet er ryddig, og bryterne er der du ønsker dem. Det er enkelt å komme inn i menyene, når du først har kommet inn i det. De fleste valgene gjær du ved hjelp av to brytere. Fartsholderen er enkel å betjene, og blinklysene er selvkansellerende, noe jeg syns er veldig deilig. Instrumentet gir deg tilgang til informasjon om motorsykkelen. Her kommer blant annet dekktrykket opp, men i tillegg får du temperaturen i dekkene oppgitt. Dette er en veldig nyttig informasjon som jeg syns flere burde oppgitt. Du må inn i menyene for å sette på varme i førersete og holkene, men dette er enkelt når du først har blitt vant til det. På både sete og holker kan man stille varmen inn i tre ulike styrker. Du har også mulighet til å velge informasjon i to av feltene. Sykkelen har to kjøremoduser; SPORT eller RAIN. I praksis er dette regn eller ikke regn. Regn-modus gir deg mykere gassrespons og sannsynligvis også innvirkning på kurve-ABC. En ting jeg savner er traction kontroll. Dette oppdager jeg når jeg kommer på grus. Da kaster sykkelen grus og sand langt bak meg når jeg gir på.   

KYB demperne på sykkelen er fullt justerbare både foran og bak. En fin detalj er at nøkkelen til sykkelen er laget slik at du kan justere retur og kompresjon, som sitter i toppen av gaffelbeina, og vanligvis justeres med en skrutrekker. Forspenningen på bakdemperen ser noe utfordrende ut å stille, mens returen her sitter lett tilgjengelig i bunnen på demperen. Standard oppsettet fungerer veldig godt for meg, uten at jeg trenger å stille noe som helst. Sykkelen beholder veigrepet godt i alle situasjoner jeg er oppe i, men slår litt igjennom når veien blir skikkelig humpete. Fronten har også en styredemper. Hvordan sykkelen hadde vært uten vet vi ikke, men 800 MT virker veldig nøytral og fin, samtidig som den er kvikkstyrt.  

La det være sagt med en gang. Selv om sykkelen gir inntrykk av å være en adventure, er dette i hovedsak en sykkel for asfalt. Selvsagt kan du kjøre grus med denne også. Den har god høyde under, med slangeløse 19 og 17 tommers hjul. Forholdsvis kort fjæringsvei sammen med ganske mye vekt gjør den imidlertid ikke til en offroader, og den vil tape når underlaget blir krevende. Jeg vil si at denne sykkelen konkurrerer med Triumph´s GT modeller, BMW F750GS eller Moto Guzzi V85TT. Sistnevnte med omtrent identisk vekt og slagvolum.  

Bremsene som CFMOTO bruker er produsert av spanske J.Juan (nå eid av Brembo) og er rimelige. På 800MT sitter det doble skiver foran. Disse virker bra, men mangler kanskje litt innledende bitt. Dette er ikke noe problem på grus, men kunne vært en fordel på asfalt. Hvis du trykker hardt på bremsen i et panikkstopp, blinker varselblinkene automatisk. Dette er en flott sikkerhetsfunksjon som burde være standard på alle sykler. Sving-ABS er også en god sikkerhetsanordning som forhindrer at fordekket sklir ut under deg i en sving. ABSén tillater mindre bakhjulslåsinger som kan være foruroligende for noen, men som er nyttige for å kjøre på grusveier der dekkmønsteret trenger å grave seg ned i grusen. På veier med dårlig asfalt trives sykkelen svært godt.   

Jeg er heldig å har fått låne denne sykkelen en hel uke. Dette gjør at jeg blir godt kjent med den, og får mange kilometer på veien i løpet av disse dagene. På den negative siden må nevnes at sete kjennes litt flatt ut, og at det gir tresmak relativt raskt. 800 MT har skarpe kjøreegenskaper, og kan kjøres sportslig. KYB fjæringene henger godt med i de aller fleste situasjoner og den dobbeltvirkende quickshifteren gjør at jeg girer raskt opp og ned, når jeg bestemmer meg for aktiv kjøring. Jeg finner imidlertid noen ekstra frigir ved et par anledninger. Muligens min egen feil! Slipperkløtsjen fungerer godt og hindrer bakhjulslåsing ved harde nedgiringer. Den hjelper meg godt i en situasjon der jeg har valgt fullstendig feil gir i en situasjon der jeg har bremset kraftig ned for å snu sykkelen.  


Fint utseende, komfortabel sittestilling, alu-kofferter av god kvalitet, gode kjøreegenskaper og en ivrig motor gjør sykkelen til en bra touringmaskin.

Testføreren mener:  

800 MT  ble en positiv overraskelse, og overgikk mine forventninger. Dette er en bra sykkel som trives veldig godt på svingete asfaltveier, og dessuten er den en god tursykkel. Sett i forhold til alt utstyret som er standard er sykkelen et gunstig valg. Den kjennes på mange måter ut som en KTM, men litt enklere utstyrt, og med rimeligere komponenter. Elektronikken er også forenklet i forhold til sine “brødrene”. Jeg mener at akkurat slektskapet til den østeriske “konkurrenten” har fått CFMOTO opp på et nivå som vil kunne appellere til mange. Sykkelen ser virkelig bra ut, på minussiden kommer vekten, samt et sete som raskt ble litt i flateste og hardeste laget.  

Spesifikasjoner:  

Pris: Fra Kr. 169.900,-  

Motortype2-syl 4-takt, 4 vent/syl, væskekjølt, DOHC 

Sylindervolum 799cc 

Boring x slag: 88 mm×65,7 mm 

Kompresjon 12.7:1 

Maks. effekt 67 kW/91 hk/9250 omdr. 

Maks dreiemoment: 75 Nm / 8000 omdr. 

Gir: 6 gir, slipper clutch 

Kraftoverføring: Kjede 

Ramme: Stål med Aluminum swingarm 

Foramgaffel: 43mm KYB opp-ned gaffel, fullt justerbar. 160 mm fjæringsvei 

Bakdemper: KYB monoshock, fullt justerbare. 150 mm fjæringsvei 

Frontbremser: Doble 320mm skiver med J.Juan fire-stempel radialkalipere, ABS 

Bakbrems: 260mm skive med J.Juan twin-stempel caliper, ABS 

ABS: Bosch kurve ABS 

Framhjul: Maxxis 110/80 R19 

Bakhjul: Maxxis 150/70 R17 

Akselavstand: 1531 mm 

Setehøyde: 825 mm 

Våt vekt: 231 kg  

Bensinkapasitet: 19 Liter 

Svinger og smaker på Sardinia

Tekst: Kyrre Hagen          Foto: Kyrre Hagen og Yamaha

Hvorfor er de fleste italienere tynne? Jeg tenkte at en tur til Sardinia ville kunne hjelpe meg med de siste kiloene for å komme inn i kjøreutstyret etter vinteren. Italienerne propper seg jo med pasta, pizza, kaker, croissanter, iskrem og alt annet fult av karbohydrater, allikevel holde de seg slanke. Dette måtte jeg finne ut av og i tillegg kunne jeg jo kjøre motorsykkel på fantastiske veier. 

På Sardinia venter en BMW F 850 GS på meg

Av denne grunnen var jeg derfor veldig fornøyd da Yamaha la presselanseringen av to nye modeller nettopp til Sardinia, og at jeg var invitert. Dette ga meg dessuten muligheten til å kombinere turen med egen motorsykkeltur og studie av italienske matvaner.

To ganger tidlige har jeg vært på Sardinia, den koselige grønne øya vest for fastlands Italia. To ganger tidligere har jeg latt meg fascinere av det runde rolige landskapet, den fine naturen, de koselige småbyene, den fantastiske kysten og de hyggelige menneskene. På Sardinia er det liksom på samme måte som i resten av Italia, bare at ting går i et roligere tempo. Alt er mere avslappet. 

Nydelig utsikt uinn i de Sardinske fjellene

På første tur var vi fire kompiser på tur. Fokuset var mer å jakte svinger etter en vinter i dvale, enn å se seg om. Sålene på motorsykkelstøvlene mine var borte på yttersiden, men minnene om de Sardinske svingete veiene var svidd inn i minnet mitt for alltid. Sardinia hadde rett og slett noen av de beste motorsykkelveiene jeg hadde kjørt.

På tur nummer to var det høst på Sardinia, men ikke slik høsten er hjemme. Blomster og annen vegetasjon var på sitt saftigste. Jeg var på tur alene og utforsket nye områder i mitt eget tempo. Det ble lange kjøredager for å rekke over alt. Jeg oppdaget øst og nordkysten, hyggelige småbyer, og hadde den beste avslutningen av sesongen du kan tenke deg. Sardinia kom meg på en måte enda nærmere.

Langs kysten finnes mange gamle forsvarsverk

Denne gangen skulle jeg kombinere jobb og fornøyelse en hel uke. Først noen dager på tur alene, så på presselounge med Yamaha og gode journalist kolleger fra Scandinavia.  De første dagene skulle jeg altså være mitt eget selskap. Jeg hadde bestemt meg for å ta ting i et tempo som ga meg tid til å stoppe og virkelig kjenne på følelsen av å være en del av øya. Ikke legge opp for lange dagsetapper, men kunne ha tid til avstikkere på impuls. Jeg skulle oppleve noe mer enn bare veiene. Jeg skulle se stedene og menneskene. Stå opp når det passet meg, og stoppe hvor som helst for hvilke som helst grunner.  Ja og så skulle jeg jo finne ut hvordan italienerne holder seg så slanke.

Det er vårpå Sardinia

Ruta

Etter en nydelig pizza og lokal øl, i en av Olbias bakgater, rusler jeg tilbake til hotellet for å legge opp ruta. Jeg har tatt flyet ned på formiddagen. Selvsagt har jeg allerede gjort meg noen tanker om ruta jeg skal kjøre. Sardinia er jo ikke så all verdens stor, så noen av veiene har jeg kjørt før. Etter et par timer er ruta klar. Den skal følge kysten nordover, før jeg dreier inn i landet på vei mot vestkysten. Deretter skal jeg kjøre en del midt på øya før jeg ender opp i Olbia igjen. Av erfaring fra tidligere turer vet jeg at man stort sett må til byer for å få mat og overnatting. Småstedene tilbyr lite. Jeg har valgt de minste veiene, for best mulig kjøreopplevelse. 900 km inkludert i leia de tre første dagene, jeg har derfor lagt opp ei rute på ca. 75 mil. Det gir meg muligheter til å ta avstikkere, og fremdeles være innenfor distansen 300 km pr. dag, som er forresten mer en nok, om du ikke bare skal se asfalt.

Leie av sykkel

Under frokosten som bugnet av italienske skinker, pølser, oster, modne tomater, bær, honning, croissanter og kaker av alle slag, kom panikken da jeg oppdaget at jeg ikke hadde avtalt utleveringstidspunkt på sykkelen. Jeg ville av gårde tidlig og det var søndag. Selvsagt svarte ingen på telefonen kl 7.30 søndagsmorgenen, men firmaet hadde en chat-tjeneste og ved et mirakel svarte Roberta meg kl. 08:05. Joda sykkelen skulle være klar kl. 09.10. Det viste seg at firmaet hadde åpent alle dager fra 09 – 17.  Jeg ruslet de 150 meterne ned til Motorentsardinia og der sto en splitter ny BMW F 850 GS og ventet på meg. Søte Roberta ordnet også et høyere sete slik at jeg fikk godt med beinplass. Dermed ventet landeveien og dager på loffen der lite var bestemt.

Motorentsardinia tilbyr faktisk ganske gode pakker der både motorsykkel og hotell er inkludert, med ruter lagt opp for deg. Prisene er ikke avskrekkene. Sjekk ut nettsidene deres om du er interessert. www.motorentsardinia.com

En vakker kyststrekning med mange flotte utsiktspunkt

Vakker kyst

Sardinia har en vakker kystlinje og min første etappe på denne turen ble langs det vakre Costa Smeralda på nordøst siden av Sardinia. Navnet «Smeralda» kommer fra den grønne skinnende fargen på havet langs kysten her. Dette er et eksklusivt reisemål for velstående turister og du ser de store yachtene som ligger side om side i marinaen i Porto Cervo.  Sardinia tiltrekker seg kongelige, idrettsstjerner – og ikke minst vanlige italienere og turister. Et sted for jet-setén. Costa Smeralda er billionærenes paradis. På motorsykkel finner du fine veier med flotte utsiktspunkter langs veien. Noen områder er forholdsvis åpne mens i andre områder slynger veien seg mellom klippene.

Billionærenes paradis

Jeg besøker festningen Monte Altura som ligger oppe på en høyde på nordkysten. Havets smaragdfarger forblir rammen for dette militære anlegget fra 1800-tallet. Noen mener dette er den vakreste festningen i Europa. Den ligger godt skjult inne i terrenget og er ikke så lett å oppdage der den sklir inn mellom det eviggrønne vegetasjonen og de månelignende steinformasjonene. I horisonten sees silhuettene av de imponerende fjellene på Korsika, som ligger bare 15 kilometer unna og som er godt synlig på klare dager. Festningen er en ekte befestet “citadell”, bygget i 1887 for å kontrollere og beskytte den nordøstlige kysten. Inne i festningen finnes hus for alle fasiliteter.

Monte Altura

Etter festningsbesøket finner jeg en passelig liten kafe, med bord i sola og utsikt over havna. Her inntar jeg en diger bagett fylt med tomater, skinke og mozzarella.

Vakre byer

Olbia: Sardinia er full av koselige byer, små og store. Som tidligere sagt landet jeg i Olbia og tok meg en rusletur i den travle transitt byen som ligger på den nordøstlige delen av øya. Byen preges av sitt travle havneområde med mange fergeanløp. Hit kan du komme om du ønsker å kjøre din egen motorsykkel på øya. Olbia har dessuten en stor småbåthavn og på samme måte som i Porto Cevro anløper mange luksus yachter.

Langs landeveien

Sassari: Etter en fin dag på sykkelen langs kysten og inne i landet, ender jeg opp på B&B i Sassari. Cafeen der nøkkelen utleveres er veldig lokal og hyggelig. Jeg er bestemmer meg derfor for middag her. På et slikt sted med så mye lokal befolkning må de ha god mat. Etter en lokal øl, med tilhørende raki, får jeg servert kaneloni for to. Servitøren ser på meg og sa at to porsjoner er; “no problem for you”. Maten er nydelig, og med et glass Sardinsk rødvin får jeg alt ned.

Lokale delikatesser hos P. Mangatia i Sassari

Dagen etter rusler jeg igjen ned på Cafe 2000, som er fylt med skravlende italienere. Alt av mennesker er innom, fra unge mennesker som sluker en espresso, til modne divaer pyntet med knalle farger, glitter og rosa leppestift. En herlig atmosfære som jeg tar meg tid til å nyte.  Gamlebyen i Sassari gjør inntrykk. De smale gatene med store brosteiner. De tre etasjes gule, beige, rosaaktige og hvite husene, med små butikkene og restauranter i først etasje, og små balkonger med klesvasken hengene over gata, i etasjene over. Scootere og biler som snirkler seg gjennom gatene. Det er fremdeles kjølig etter natten, da solen enda ikke har nådd ned i gatene. Folk er i en annen stemning nå på morgenen. De fleste ser på hverandre og hilser vennlig. Jeg stopper utenfor P.Mangatia som selger lokale delikatesser. Vinduene er fylt med oster, skinker brød og kaker. Betjeningen er hyggelig, og når jeg forteller at jeg er journalist i mc-avisa poserer de villig vekk. De lurer også på om jeg ikke vil ha en smaksprøve, og stikker til meg et ferskt rundstykke fylt med kokt skinke og rød pesto, som jeg nyter i solen på torget senere. Himmelsk…

Alghero: På formiddagen stopper jeg på kaia i Alghero. Dette er en sjarmerende by på nordvestkysten av Sardinia, kjent for sin ekte sardinske stil. Langs sjøen finner du en gigantisk bymur. Innenfor er det en maurtue med smale, sjarmerende og bratte gater fylt med butikker. I mange av butikkvinduene kan du se de blodrøde korallene som Alghero er så kjent for. Byen ble en gang bosatt av katalanske inntrengere, og en del av innbyggerne snakker fremdeles katalansk som var det offisielle språket her frem til 1600 tallet. Da overtok spanjolene, før det igjen ble italiensk. En nydelig liten perle som er vel verd et besøk.

Bosa ligger langs elva Temo. Her ligger husene i vakre farger

Bosa: Jeg har kjørt fine innlandsveier i et nydelig vær og tar meg ut til kysten. Her tar jeg lunsj på en strandkafe med utsikt mot festningen Torre di Bosa, som ligger ytterst på en odde. Jeg bestiller en fantastisk salat bestående av store modne tomatskiver, fersk mozzarella, kylling, mais og oliven. Jeg er helt u-vitende til den flotte middelalderbyen Bosa, som jeg tilfeldigvis oppdager fordi jeg trenger bensin. Denne byen står faktisk på lista over Italias vakreste småbyer. Byen ligger på en liten høyde ved elven Temo. Langs elven ligger fiskebåtene tett i tett, og husene har herlig variasjon av farger. På toppen av det hele troner festningen Castello de Malaspina. Dette er en by jeg definitivt skal utforske neste gang jeg besøker øya.

Må jo ha italiensk lunsj

Oristano: Jeg stopper i denne byen nærmest tilfeldig. Den lille byen skiller seg i grunn ikke så mye fra de andre småbyene jeg passerer, men når du først har parkert motorsykkelen og begynner å utforske den eldste delen av byen, oppdager jeg nok en gang sjarmerende gater og smug. Faktisk var denne byen en gang hovedstaden på denne delen av øya, og kjempet om makten på hele øya i en periode. Jeg finner en lokal restaurant, som serverer lokale retter, og inntar et herremåltid, bestående av reker, muslinger, blekksprut, tomater og risboller på “carte de musica” et slags flatbrød. Nydelig mat, som gjør at jeg må ta en liten kveldsvandring før jeg i det heletatt kan tenke på å legge meg. Oristano er et glimrende eksempel på hvor mange hyggelige byer du finner på Sardinia. Du må bare parkere sykkelen, ta beina fatt og se deg om.

Veiene på Sardinia er et eventyr for oss motorsyklister

Veiene

Veiene på Sardinia er svært varierte. Jo flere nummer i veinummeret, jo smalere og morsommere er de. Jeg holdt meg i hovedsak på veiene med tre til fire siffer, ute ved kysten og inne i de runde sardinske åsene. Øya er grønn og fin over det meste, med masse blomster i veikantene, og blomstrende frukttrær i byene. Temperaturen perfekt for motorsykkelkjøring, selv om det er noe kaldere i de høyeste områdene. 18-20 grader er Ikke for varmt og ikke for kaldt. Det fine på Sardinia er at veiene stort sett kun er lagd som en skjæring inn i åssidene og følger det opprinnelige terrenget. Dette betyr at nærmeste er en kontinuerlig serie med svinger. Om du hadde strukket dem ut hadde du nok oppdaget at strekningen er flere ganger luftlinjen mellom to punkter. Veidekke er stort sett godt, og mange steder føler du nesten at du er på en racerbane. Studerer du kartet og legger ruta di inne mellom åsene, sitter du og smiler kontinuerlig inne i hjelmen. Jeg stopper for lunsj langs veien der jeg ser det er mye lokale gjester og bestiller det samme som på nabobordet. Her blir jeg heller ikke her skuffet over det sardinske kjøkkenet.

Det er forholdsvis lite trafikk inne på øya, noe som gjør at du lett kan glemme møtende kjøretøy, men ikke la deg lure, du vil møte dem, og det kan fort være en gammel pickup eller traktor som tar det meste av veibanen. En annen ting du må være oppmerksom på er at det heller ikke bare er mennesker som bruker veien. På Sardinia møter jeg både kuer, sauer, geiter og griser midt i veibanen, gjerne i områder med mye svinger. Ofte får jeg et lite varsel når det ligger møkk i veien. Da er det bare å være oppmerksom, for i neste øyeblikk ser du å se Nasse Nøff rett i øya.

Husk at du ikke er alene på disse veiene.

Lounge med Yamaha

De siste to kjøredagene ble denne gangen på Yamahas sine oppgraderte versjoner av Niken og den mest påkosta Tracer modellen. Jeg møtte mine skandinaviske journalistkolleger på flyplassen i Olbia. De hadde brukt halve natta på reise for å få transportert seg frem i tide til loungen som hadde oppmøte kl. 11 på formiddagen. Snart var vi på veien på den nyeste versjonen av den transformerslignende Niken. En tur som endrer min oppfatning av denne sykkelen totalt. Selvsagt hadde Yamaha funnet et skikkelig flott sted for lunsj til oss i Agriturismo Ertila. Her var all mat produsert lokalt, og vi fikk nydelige skinker, pølser, ost, sylta løk, sopp og veldig mye annet. Rettene kom som perler på en snor, og det var bare å stå på for å rekke alt sammen. Kjøringen fortsatte og Niken viste seg å ha et fantastisk veigrep, noe som passet de svingete veiene godt. Kjøreturen ender på hotel Su Golgose. Et fantastisk sted, som ligger i en frodig skråning, innunder fjellkjeden Su Gurruttone. Dette er virkelig litt av et sted. Etter pressebrief er det klart for middag. Midt inne i restauranten er det full fyr i peisen, og ribba som skal spises senere er under steking. Det hele blir en gastronomisk opplevelse av de sjeldne. Nydelig lokal mat, med tilhørende sardinsk vin. At vi i det hele tatt får i oss noe av det velfylte frokostbordet dagen etter er en gåte, men det gjør vi.

Yamaha Niken er en Transformers av en motorsykkel

På siste kjøredagen er det klart for Yamaha´s mest avanserte sports-tourer noensinne; Tracer 9 GT+. En herlig sports-tourer velegnet for de mest svingete spagettiveiene Yamaha har klart å finne til oss. Inn i fjellene og senere med en lunsj ute ved østkysten på Ristorante La Capinnina . Nok en gang masse småretter, før en stor porsjon pasta med muslinger og reker kommer på bordet. Desserten er “sedas”, en slags kake fylt med ost med honning over, blir avslutningen på måltidet. Siste etappe til hotellet blir ikke noe dårligere og jeg må si jeg er imponert over Yamahaéns sportslige kjøreegenskaper.

På Su Gurruttone tilbredes ribba ved peisen

Avskjedsfesten med Yamaha topper det meste. Kalde forfriskninger blir inntatt med lokal fingermat som tilbehør, mens sola farger Su Gurruttone gule og rosa i et magisk lys rett før den forsvinner. Etter å ha fråtset i vin, skinke, pølser, oster og nøtter, er det tid for middag, selv om jeg allerede er stappmett. Ulike retter blir tilberedt på steinovn i restauranten, noe som gjør det umulig å ikke smake på det som blir servert, sammen med den lokale rødvinen Cannoau. Til slutt er det imidlertid ikke mulig å få i seg mer, og de tre fire siste rettene må jeg stå over.

Pasta av alle slag

Hvorfor er Italienerne tynne?

I en hel uke har jeg proppet meg med alt det italienerne spiser; pizza, skinker, oster kaker, croissanter, iskrem, tomater, oliven og pasta av alle slag. Alt med lokal øl, vin og espresso til, uten at vekta har gått ned. Mellom alle disse rettene har jeg kjørt motorsykkel på noen vidunderlige svingete veier. Hvordan er det så mulig at italienerne holder seg så tynne? Alle røyker, prater høyt, fort og gestikulerer i store bevegelser. Er det dette som er forskjellen? Italienerne blir både eldre, holder seg mer attraktive og er slankere enn oss, og de spiser bare gode saker hele tiden?

Jeg syns det er urettferdig. I mitt neste liv vil jeg bli en italiener og helst på Sardinia!