Tekst og foto: Kyrre Hagen

Fra Budapest til Karpatene, via snødekte fjellpass og serbiske tidslommer – Kenny og gutta fikk en påsketur som ingen kommer til å glemme. Ikke minst Morten, som gikk fra «aldri kjørt over Svinesund» til «fullblods Balkan‑eventyrer» på under ti dager. Det er nesten så man mistenker at han kommer til å begynne å røyke sigarer og si «my friend» til alle han møter.

Påsketuren som tok litt av

Det hele startet i Budapest, og derfra hadde Kenny og kompisene Olsen og Veaas rukket å krysse Ungarn, Kroatia, Bosnia, Montenegro, Albania – og tilbake til Montenegro igjen. Været hadde vært kaldere enn beregnet, og trioen hadde måttet gjøre vendereis over fjellpass der vinteren fortsatt hang igjen. Planen var nå å kjøre opp gjennom Serbia og Romania, men det var et sjansespill. Sist Kenny var her hadde det vært 38 varmegrader. Nå var de milevis unna sommervarmen. Faktisk helt ned mot null. Kenny likte å fremstille det som «ekstreme forhold», men gutta visste at det bare var Kenny som frøys som en våt katt.

Etter mange dager på tur var konklusjonen klar: tre mann på tur er perfekt. Lett å bli enige om ruter, lett å finne innkvartering, og ikke minst – lett å holde styr på egoene. Kenny hadde stålkontroll på overnattingene. Han styrte unna store byer og satset heller på små landsbyer langs ruta. Veivalgene var enkle: hold dere unna hovedveiene, finn de svingete småveiene. Det hadde vært en suksess så langt, og gutta var storfornøyde. Kenny tok naturligvis æren for alt.

Fra Montenegro til Serbia

De våknet i den lille landsbyen Gusinje, der hotellet minnet mer om en bunkers enn et hotell – metertykke steinvegger og glugger til vinduer. Kvelden før hadde de tilbrakt på en fotballpub, og frokosten ble servert av en vert som var svært så bedagelig. De var ikke alene heller – to amerikanske unggutter hadde sjekket inn etter mørkets frembrudd, trolig etter å ha kjørt seg vill i minst tre land.

Kursen ble satt mot Serbia. Kenny hadde kjørt her før og dro dem med på småveier opp gjennom skogene mot grensa. Sist hadde han stukket innom Kosovo, men det rakk de ikke nå. Det var bitende kaldt, og Kenny fikk igjen bruk for både varmejakke og varmehansker. Han påsto at han «hadde kontroll», men ingen trodde på det.

Grensepasseringen gikk greit, selv om serberne var nøye og skulle se absolutt alt av dokumenter – inkludert førerkort, blodtype og sikkert skostørrelse om de hadde fått sjansen. Veiene i Serbia var fine, men Kenny ble overrasket i et par svinger da forhjulet plutselig glapp. Han stoppet dramatisk for å melde fra, og det viste seg at både Olsen og Veaas hadde samme problem. Et tykt lag med veistøv gjorde veiene såpeglatte. Her var det bare å kjøre som om man hadde lånt sykkelen av svigerfar.

Landskapet bølget småkupert og vakkert foran dem. Små landsbyer, jorder, blomstrende frukttrær og blå himmel. Kaldt, men vakkert.

Kolossene fra Jugoslavia – og et serbisk museum

Ved Donja Mutnica stoppet de ved en rekke gamle BelAZ 540/548‑dumpere som sto parkert langs veien – enorme sovjetiske mastodonter som trolig hadde stått der siden tidlig 2000‑tall. Typisk Balkan: maskiner så tunge at det er billigere å la dem ruste enn å flytte dem. Kenny tok bilder som om han hadde oppdaget et nytt verdensunder.

Etter 40 mil var dagen brukt opp, og det var tid for å finne overnatting. Kenny holdt som vanlig et strengt regime, men denne dagen hadde de flaks. I den lille byen Boljevac fant de Serbia Etno Selo Stanojevic – et sted som så ut som en tidsreise tilbake til 1800‑tallet.

Stedet var en rekonstruksjon av serbisk landsbyliv, komplett med museum, gamle gjenstander og rustikk arkitektur. De små husene var koselig innredet, og uteområdet var fylt med alt fra gamle kanoner til brønnpumper og vintønner. Mellom alt dette: små lysthus og en plen så strøken at Kenny mistenkte at Žika klippet den med neglesaks.

De fikk et lite hus for seg selv og nøt lokal øl med utsikt mot Rtani‑fjellet – kjent for sin perfekte pyramideform. Kenny mente det «minnet om Machu Picchu». Det gjorde det ikke.

Utpå kvelden ble det servert middag på kjøkkenet, og Žika bar inn øl som om han hadde som mål å få nordmennene til å glemme morgendagen. Kenny fyrte opp i ovnen, og Morten danset til musikken som strømmet ut av høyttaleren Kenny hadde kjøpt i Slovakia. En kveld for historiebøkene – eller i hvert fall for gruppas interne humor.

Inn i Karpatene

Neste morgen fikk de servert serbisk burek før kursen ble satt mot Romania. Olsen nøyde seg med å kikke på den. De krysset inn ved Negotin og fulgte 67D inn i Karpatene – endelig fjell igjen.

Veien over til Băile Herculane var en svingete perle. Byen var en merkelig blanding av romersk historie, majestetiske 1800‑tallsbygg og gigantiske kommunistblokker. Kenny kalte det «arkitektonisk schizofreni». Byen er en av Europas eldste kurbyer, kjent for varme kilder og romerske historie. På 1800-tallet utviklet byen seg til et luksuriøst kursted under Austro-Hungarian Empire. I dag er byen en slags merkelig blanding av disse gamle majestetiske flotte bygningene og nyere enorme og høye hotellkomplekser fra kommunisttiden. De dopper både 1800 talls hoteller og komunistkompleksene, og finner seg en liten B&B for natten.

Dagen etter fikk Kenny øye på noen overdådige palasser i Hunedoara. Dette var de berømte rom‑palassene – enorme, fargerike bygg med tårn og buer, bygget av romfamilier etter 1990‑tallet for å vise status og identitet. Det var mange av dem. Veldig mange. Kenny vurderte å kjøpe et, men fant ut at han manglet både penger og familieklan.

Etter hvert kom de inn på rutene Kenny hadde kjørt året før. Den gangen i 30 varmegrader og sommerklær. Nå var situasjonen en helt annen. Snø dukket opp langs veien, temperaturen sank, og veien ble stengt. En lokal bilist kunne likevel fortelle at det var mulig å komme over. Kenny tolket dette som «grønt lys».

De fortsatte opp til 1350 meters høyde. To grader. Snø i veibanen. Og nå skulle de ned nordsiden – den som ligger i skygge hele dagen. Yr meldte minus fire grader til natta. De måtte over. Kenny hadde for lengst mistet følelsen i beina, men lot som om det var «en del av opplevelsen». Ved første mulighet tok han en vei ned til 600 meter, der de sakte tinte opp igjen. Lokale helter i en landsby tipset dem om et hotell et par mil unna. Redningen.

Siste kveld – og farvel til Balkan

Dette ble siste kveld sammen. Neste dag skulle Olsen og Veaas vestover mot Budapest, mens Kenny skulle nordover mot Slovakia og Košice. Etter en overdådig frokost skilte de lag. Mens gutta suste gjennom Ungarn på motorvei, la Kenny opp en langt mer spennende rute og nådde Košice utpå ettermiddagen, der han gjorde Pernille klar for neste eventyr.

En fantastisk tur var over. Gutta var strålende fornøyde, og Morten – som ikke en gang hadde krysset Svinesund på motorsykkel før – var nå blitt en fullblods eventyrer.

For deg som lurer på kostnadene:

• 8 overnattinger, middager, lunsjer og øl: ca. 15.000,- for tre personer
• Fly tur/retur Budapest: ca. 3.500,-
• Motorsykkelleie i 9 dager: 7–8.000,-

Ikke verst for et eventyr av denne størrelsen.