Del 4 Dracula, Transfăgărașan og Transalpina…

Tekst: Kyrre Hagen – Foto: Kyrre Hagen og Viggo Carlsen

Team Viggo hadde planlagt turen hele vinteren. Planen var klar: Karpatene skulle utforskes. Dracula, bjørner og «ville» villsvin sto forhåpentligvis på programmet – sammen med verdens beste motorsykkelveier. Siden Kenny hadde et brennende ønske om å se Moldova, hadde gutta kuska mil etter mil over flate sletter til Chisinau. Her slo de på stortromma med hotell og stappet seg mette på en av byens mest berømte restauranter.

Neste morgen var de tidlig oppe for å unngå den drepende varmen. Hotellvertinnen hadde motvillig gått med på å servere frokost kl. 07.30. Dagens etappe var 36 mil – det meste gjennom endeløst slettelandskap i stekende varme. Grenseovergangen gikk heldigvis raskt, mye takket være en medfølende vakt som forbarmet seg over to motorsyklister i varmt kjøreutstyr og vinket dem forbi den milelange bilkøen.

Utpå ettermiddagen var det på tide å finne overnatting. Budsjettet hadde fått seg en smell i Moldova, så nå lette de etter noe billig. Kenny var rask på avtrekkeren og bestilte ei hytte – men først etter at betalingen var gått gjennom oppdaget de at det var over tre timers kjøring dit. Pengene var tapt, og nye sengeplasser måtte finnes i nærheten.

De havnet på ReziPava ved Zabala, et nydelig sted drevet av et østerisk par (eller egentlig var han derfra, hun var østerriker og trengte tydeligvis nye samtalepartnere enn gubben). De fikk full omvisning, god prat og en trivelig kveld.

Dracula

Neste dag ventet Karpatene – og selvfølgelig Dracula. Man kan jo ikke være i Romania uten å besøke slottet hans. Problemet var bare at tusenvis av andre hadde fått samme idé. Køen var enorm, men fast-track reddet dagen.

Slottet i Bran er i praksis en gigantisk turistfelle, og sannheten er at Dracula aldri bodde her. Figuren er inspirert av Vlad Țepeș, også kjent som Vlad Dracul eller Vlad III, fyrste i Valakia på 1400-tallet. Hans egentlige bosted var Târgoviște, men det bryr turistindustrien seg lite om.

Etter slottsbesøket gikk turen nordover mot MotoCamp Sibiu. Veiene var flotte, men milevis med veiarbeid og omtrent hundre lysreguleringer tok bort mye av flyten. De siste milene ble brukt til å ligge bak en gal slovaker som mestret «lane-splitting» på høyt nivå. Kenny, med brede sidevesker, hadde til tider hjertet i halsen.

MotoCamp Sibiu

På vei opp mot Sibiu fikk Kenny en veps i trynet i 100 km/t. Det var som å bli skutt med steinslynge, og smerten var uutholdelig. På MotoCamp Sibiu, ble de innlosjert i Yamaha hytta, til Kennys glede. Carlsen var litt mindre entusiastisk, men Honda rommet var jo selvsagt opptatt. Her var gutta ikke alene, og kom raskt i kontakt med tre nederlendere som bodde på campen. Det ble en hyggelig kveld, der Carlsen og Kenny skrøt uhemmet av Norge, og egne bravader på motorsykkel. Verten på campen. Loan Doru Dobrota som driver campen er forresten en usedvanlig hjelpsom og hyggelig fyr som ikke vet det beste han kan gjøre for deg, og campen er sjarmerende, med god og sikker parkering. Her er det hyggelige rom, og fine hytter bak i hagen. Alt i litt shabby pittoresk stil med kule motorsykkel detaljer over alt. Hovedhuset har kjøkken og koselige oppholdsarealer. Liker du best telt, er det også plass til dette bak i hagen. Hele stedet har en god atmosfære både inne og ute, og kan absolutt anbefales.

Transfăgărașan

Det var klart for ett av turens høydepunkter. Egentlig hadde de tenkt å kjøre Transfăgărașan og Transalpina hver sin dag, men siden værmeldingene meldte regn, endret de planen, og la opp ei rute på 400 km, som inkluderte begge de berømte passene.

Transfăgărașan er en spektakulær fjellvei i Romania, bygget på 1970-tallet som militærstrategisk rute over Făgăraș-fjellene i Karpatene. Veien slynger seg dramatisk opp fjellsidene med utallige hårnålssvinger, tunneler og utsiktspunkter. Å kjøre motorsykkel her er en uforglemmelig opplevelse. Svingene utfordrer både ferdigheter og mot, mens utsikten åpner seg til dramatiske daler og isbreinnsjøer. På toppen belønnes du med en følelse av mestring og frihet – som å ha erobret et av verdens mest ikoniske motorsykkelveier. Det hele er majestetisk, og det er vanskelig å få nok av den flotte utsikten mot dalen, og veiene som slynger seg som spagetti oppover fjellsidene. Naturen er vill og mektig, og har alle grønn-nyanser du kan tenke deg. Fargespillet er komplett. Eneste minuset er at dalen er overfylt av turister, og trafikken går sakte. Alle skal selvsagt stoppe for bilder på alle de fine utsiktspunktene, og dem er det mange av. Kjør dette passet på en ukedag, og helst tidlig på morgenen.

Etter å ha fått igjen pusten satte de kursen mot Transapina, og på vei nedover fjellsiden passerte de bjørn to steder. Det kjentes i grunn litt rart ut å skulle passere bjørnen med bare et par meters klaring. De to var blitt tipset om en snarvei på grus mellom de to passene, og denne veien var adskillig røffere an grusveiene de var vant til hjemme. Minimalt med vedlikehold hadde ført til at veien var full av dype hull. Her var det vanskelig å holde høyere fart en 35 – 40 kmt. I tillegg hadde vepsestikket til Kenny fra dagen i forveien, forandret halvparten av fjeset hans, og han måtte hele tiden kjempe for å holde venstre øye oppe. Han så rett og slett rar ut, og trivdes best med hjelmen på.

Transalpina

Transalpina, også kjent som DN67C eller «Kongens vei», er den høyeste fjellveien i Romania og når 2 145 meter over havet i Parâng-fjellene. Veien har en lang historie – den ble først brukt av romerne som ferdselsåre, og ble senere utbedret på 1930-tallet under kong Carol II, derav navnet. Etter en periode med forfall ble den modernisert og åpnet for trafikk på nytt i nyere tid.

For motorsyklister er Transalpina en av Europas skjulte perler. Veien byr på brede og godt asfalterte svinger som gir perfekt flyt, kombinert med en spektakulær utsikt over grønne fjellsider, daler og alpine høyder. Opplevelsen skiller seg fra Transfăgărașan ved at den er mindre kjent og derfor langt roligere, med færre biler og turister. Her kan man virkelig kjenne på friheten ved å kjøre, med følelsen av å være alene på toppen av verden, omgitt av ren fjelluft og dramatisk natur. Kenny og Viggo fikk dessverre regnvær opp dette passet, men det ødela på ingen måte for opplevelsen som er mektig.

Skal man sammenligne de to passene må det bli at Transfăgărașan vinner på storslagenhet, mens Transalpina er den morsomste kjøreopplevelsen.

Snarveien tilbake

Mot kvelden prøvde de seg på nok en snarvei. Kortere i kilometer, men bratt, løs og steinete. «Nå er det motorsykkelen som er på tur med meg», pustet Kenny underveis. Mirakuløst kom de seg gjennom de 40 kilometerne uten ulykker, og rakk ut av skogen akkurat idet mørket senket seg.

Neste – og siste – del av eventyret tar Team Viggo videre nordover.