Kategoriarkiv: Reisebrev

Her har jeg samlet reisebrev

En tur i Baltikum, og ett snev av Sovjet…

Den snerpete frøkna på det Russiske konsulatet tok i mot papirene mine uten å trekke en mine. Det krøllete håret, og de strenge brillene gjorde henne til en bitch av en frøken type. Jeg fikk beskjed om at jeg nok måtte bestille ett hastevisum for å være sikker på å få papirene tilbake før avreise. Det kostet omtrent det dobbelte. Jeg hadde ikke noe valg, det var vår egen skyld og vente til siste liten. Uka etter var jeg tilbake for å hente passene, med russisk visum innklistret på ledig side.

Sov1

Klare for tur. Foruten å fylle sin egen koffert, har Annette lykkes å gjemme unne sko og kjoler i resten av bagasjen også.

Det er ikke bare å komme inn i Russland. Du må ha en invitasjon fra ett hvilket som helst autorisert Russisk reisebyrå som er registrert i Russlands utenriksministerium. Hvordan i huleste skaffer du deg dette???? Overnattingene må dessuten være betalt i sin helhet. Jeg fant ut at det enkleste må være å forholde seg til noen norske som er vant til å reise i Russland. Ett reisebyrå, som arrangerer turer i øst Europa må være perfekt. Jeg søkte på nettet, og Kallinka Tours kom opp. Jeg tok kontakt med det lille reisebyrået i Kragerø, og forklarte situasjonen. Vi var ikke interessert i pakkereise, men ett godt hotell med sikker parkering i Kaliningrad. Hotellet kunne jeg gjerne bestille via dem, og litt ekstra for å fikse dette var helt ok. Janne på Kallinka Tours ordnet dette, og snart hadde jeg en bekreftelse på overnattingen, sammen med en invitasjon fra hotellet. Akkurat det jeg trengte. Men det var ikke rom for noen slingring med datoene. Både innreisedato, og utreisedato skulle registreres.

Det nærmet seg tid for avreise. Vi hadde bestemt oss for kun en sykkel denne gangen. Vi antok at veiene i hovedsak var lite utfordrende. Det viktigste var å være på tur. Annette fikk overlevert en innerveske til den ene sideveska (den største av dem). Her skulle alt pakkes for 14 dager. Hun så vantro på meg. Annette har en formidabel samling med kjoler, sminke og sko, og liker godt å pynte seg. Toppboksen og tankveska var forbeholdt oppbevaring av regntøy, håndklær, badetøy osv. Jeg var selvsagt forberedt på at ett og annet par sko, og en og annen kjole nok ville finne veien ned i bagasjen min, eller i fellesbagasjen, sånn i all hemmelighet. Jeg fikk rett, men dette var en del av planen min, for at hun allikevel skulle føle at hun fikk med seg nok. Jeg lot som jeg ikke oppdaget det.

Sov2

Brandenburger Tor er et av Berlins og Tysklands viktigste landemerker. Den har blitt et symbol på både triumfer og tragedier.

Berlin

Dagen var kommet, og vi kjørte til Larvik for overfart med Superspeed på ettermiddagen. Vel i land i Danmark overnattet vi i nærheten av Hjørring, hos mc-venner. Vi er tidlig oppe, og legger de 80 milene på motorvei til Berlin effektivt bak oss. Berlin er en deilig by, som vi hadde bestemt oss for å utforske mer. Vi la oss inn på sjarmerende Pensjon Elephant. Pensjonatet eies og drives av ett homofilt par, der en av gutta er fra Norge. Pensjonatet ligger mitt i homodistriktet, og fargerike flagg smykker puber, pensjonater og restauranter i nærheten. Pensjonatet er svært så sjarmerende, og med sentral beliggenhet. Her treffer du dessuten alltid nordmenn til frokost, noe som jo alltid er hyggelig. Her går det definitivt an å overnatte, selv om du ikke er homo. Sist vi var her hadde vi fått låst syklene våre ned i en parkeringskjeller. Denne muligheten var dessverre ikke lengre til stede. Vi hentet nøkkelen til pensjonatet på ei lita kneipe vegg i vegg med pensjonatet. Når vi spurte bartenderen hvor vi kunne parkere sykkelen var svaret enkelt. Parker utenfor her, så skal vi holde øye med den. Kneipa hadde åpent 24 timer i døgnet, og bartenderen hadde utsikt til sykkelen rett fra tappetårnet sitt. Snakker om hyggelige hjelpsomme folk.

Sov3

Sjarmerende Trabi safari

Det var tid for å utforske Berlin. På tråsykkel, ikke på mc. Vi fikk en anbefaling av Reiner (pensjonatverten) under frokosten. Det å utforske en storby på tråsykkel er helt ideelt. Det er enkelt å ferdes over store deler av byen, uten å slite seg ut. Etter å ha sett muren, Under Den Linden, Brandenburger Tårn, Seiers søylen, Holocaust-minnesmerket og Chekpoint Charlie, var det tid for lunsj. Fordelen med tråsykkel da er jo at du kan unne deg en stor tysk øl, uten å måtte bekymre deg for å ferdes motorisert i trafikken etterpå. Trim får du også.

Sov4

Muren. Rester av muren ser du fremdeles i Berlin. Her kan vi se mye av historien fra tiden etter krigen, frem til muren falt.

Etter ett par dager i Berlin var det tid for oppbrudd, og vi setter kursen mot Polen retning Gdansk. Vi gjør unna 60 mil denne dagen, først på motorvei, senere på mindre landeveier. Vi kjørte gjennom småbyer, og inntar lunsj latterlig billig på kafe langs veien. En haug med tannløse halvfulle polakker, stimler rundt sykkelen når vi stopper, og er svært så interesserte. Arbeidsløsheten er stor i dette landet, men øl ser det ut til at de har råd til. Det koster da heller ingen ting i butikkene her. Byene vi passerer er fattigslige, og skitne.

Sov5

Strutsene er blant de som har det best i Polen. Ikke rart at befolkningen er stor, slik de legger forholdene til rette for strutsen.

Strutsene ser imidlertid ut til å ha det bra i dette landet. Mange steder ser vi stativer i toppen av telegrafstolper, tilrettelagt for at strutsen skal kunne bygge sine reder i dem. Halvveis til Gdansk overnatter vi i utkanten av den lille byen Pila. Hotellet er bra, og betjeningen er behjelpelig med å låse sykkelen inn i ett skur.  Vi koser oss, med god 3 retters middag med øl og rødvin, ja til og med likør unner vi oss til kaffen.  Dagen etter er direktøren tilkalt for å presentere den enorme regningen, som tilsvarer 600 norske kroner (dette var for alt, inkludert hotellrommet). Han puster lettet ut når vi betaler uten å blunke.

2013-07-01 19.21.40

Neste dag følger vi småveier nordover til kysten som ligger vest for Gdansk. Jeg oppdager at GPSèn min kommer utenfor kartene jeg har tilgjengelig. Dette bringer oss nok ut på enda mindre veier. Vi kjører nærmest på grusveier i partier, gjennom tykk granskog. Vi passerer flere idylliske småvann underveis, der polakkene bader. Vi når kysten i den Baltiske bukten, og det er heldigvis enkelt og orientere seg til Gdansk. Veiene har vært underholdende, men dagen har blitt lang. Vi er slitne, og finner første og beste hotell i sentrum, ikke spesielt billig.

Sov6

Gdansk er en positiv overraskelse. Bebyggelsen er gotisk, renessanse og barokk. Byen kom på Unescos liste over verdensarven i 2005.

En rusletur i denne gamle Hansabyen, avslører en svært så koselig bebyggelse, og ett travelt torg, fullt av restauranter og turister. Mange forbinder Polen som grått og trist. Dette har vi opplevd de siste dagene på landsbygda. Gdansk er noe helt annet. Selv om mye av byen lå i ruiner etter første verdenskrig, er bebyggelsen gjenoppreist slik den var. Byen som kom på Unescos liste over verdensarven i 2005, er en positiv overraskelse, og vel verdt ett besøk.

Problematisk grenseovergang

Dagen er kommet, og vi skal inn i Russland. Den lille delen av Russland som Kaliningrad ligger i.  Frem til krigen var byen visstnok en av Europas flotteste. Da tilhørte byen den Tyske delen Preussen. Det er ikke lange stykke mellom Gdansk og Kaliningrad; kun 18 mil. Varmen stiger opp av asfalten i den stekende sola. Langs veien ligger uendeligheter av modne kornåkere. Det tar ikke lang tid før vi kommer til grensen. Jeg kjører inn mot grensestasjonen, og ser ingen i bua der fremme. Jeg kjører helt frem. – Det skulle jeg ikke gjort. Ut kommer en Russisk grenseoffiser hastende, med den karakteristiske høye uniformslua. Han er ikke blid. Han kjefter meg opp og ned. Jeg har visst nok ikke stanset for stoppskilt. Her er det tydeligvis meningen at man skal stoppe foran boksene, og vente til det dukker opp en som aller nådigst vinker deg frem. Fyren er rett og slett i fyr og flamme. Det står visstnok ett stoppskilt der nede. Jeg stoppet først, men kjørte frem da jeg ikke ser noen. Jeg beklager, og tilbyr til slutt å trille sykkelen tilbake. Da blir han om mulig enda mer opphisset. Til slutt roer han seg litt, og tar med seg papirene våre inn i bua. Når han kommer ut igjen, og spør han; – Why are you going to Russa? Vi svarer så godt vi kan, at vi aldri har vært der, og at vi gleder oss til å se hvordan det er der. Han svarer; It´s nothing to see in Russa. Crazy country. Crazy people. Litt av en velkomst. Vi ser på hverandre, Annette er ikke lenger sikker på om hun vil inn i dette landet. Vi henvises til neste bu på grenseovergangen, og deretter til neste. Her må vi fylle inn skjemaer for å importere sykkelen midlertidig. Skjemaene er komplett uforståelig. Når vi kommer til luka har vi ikke forstått oppgaven, og må fylle inn skjemaene på nytt. Den unge jenta i uniform på innsiden er heldigvis ikke så sur som kollegaen sin. Vi fyller skjemaene gang på gang, og på fjerde forsøk er alt heldigvis OK. Det har tatt en evighet. Hver gang noe er feil, havner du bakerst i køen igjen. Veiene inn mot Kaliningrad består av gamle betongdekker, som ser ut til å ha ligget her fra 30 tallet. Langs veien, ligger små rønner i husklynger. Byen nærmer seg.  Jeg vet at hotellet vårt ligger sentralt, og vi sikter oss inn på sentrum.

Sov9

Brygge i Kaliningrad med fine bygninger fra hansatiden.

Kaliningrad

De neste 2 dagene utforsker vi Kaliningrad. Byens historie går tilbake til det 13 århundret, og har vært hovedstad i Preussen under tysk styre. Dette var en av hansabyene, og navnet den gang var Königsberg. Byen ble ødelagt under andre verdenskrig, og overtatt av Russerne. Den Tyske befolkningen ble drept, eller sendt til Sibir. Resten deportert til Tyskland. En grusom historie. Gatene er kaotiske, og lite tilrettelagt for gående. Det er gjerne 3 felt i hver retning, og ett virvar av ledninger for strøm til trollybusser og annet henger over alt. At du er fotgjenger og myk trafikant tar ingen hensyn til. Dyre biler og motorsykler gir bånn gass mellom lyskryssene. Ut stiger russere i mafia stil, som er arrogante brautende konger på restaurantene.

Sov10

The House of Soviets, eller Monsteret som lokalbefolkningen kaller det. Dette er vel heller en antiseverdighet, da bygget ble erklært som utrygt og ingen har flyttet inn i det. Bygget ble konstruert på ruinene av Köningsberg slott. Ryktene sier at en ukjent eier har nektet bygget å bli revet.

Vakker kan man på ingen måte kalle byen. Men det finnes noen penere områder. Ved Königsbergs katedral som er gjenreist etter krigen, og den gamle bebyggelsen nede ved elven med hansahus. Her spiser vi en bedre middag på uterestaurant, men også her preger rike arrogante russere en del av bordene.  Vi besøker den Russisk ortodokse kirken midt i byen, som har 7 gullbelagte spir. Vi tar en tur inn for å kikke, men klarer ikke helt å henge med i alle ritualene de besøkende foretar seg i det de går inn og ut av kirken.

Sov7

Den Russisk ortodoks kirke er det største kirkesamfunn i Russland. Over 80 millioner er tilknyttet kirken.

Sov12

Søpleproblemet løst, inntil balkongen er full. Utsikt fra hotellrommet i Kaliningrad.

Litt overaskende viser det seg at Kaliningrad definitivt har muligheter for shopping. Annette savner klesskapet hjemme, og ser sitt snitt til å kjøpe inn ett par ekstra kjoler. De tar jo ikke noe plass forklarer hun meg. Hun får det som hun vil.

Sov8

Klasseskillet er stort i Kaliningrad. Enten kjører du de feteste luxusbilene, eller så må du klare deg med for eksempel å selge bær.

To dager er akkurat passe i denne byen. Vi er lei av sure selvopptatte russere, og betjening som ikke klarer å presse frem så mye som ett lite smil. Ved frokosten, må du være lynkjapp for å sikre deg stekt egg. For å få til dette må du brøyte deg frem på russisk maner. Alt annet på frokostbordet er så godt som uspiselig.  Vi pakker sykkelen, og kjører ut av den bevoktede hotellparkeringen. Turen ut av byen går greit, og vi setter kursen mot Litauen. Vi passerer et nytt motorvegprosjekt. 40cm bærelag og asfalt, er alt som skal til for å forvandle dyrket mark til motorvei. Vi passerer områder med nikkepumper som henter opp olje, småsteder og militærforlegninger med hammer og sigd. I grunn er det ikke mye å se her.

Sov11

Vi pakker sykkelen, og kjører ut av den bevoktede hotellparkeringen. Turen ut av byen går greit, og vi setter kursen mot Litauen.

Sov13

Vi passerer områder med nikkepumper som henter opp olje. I grunn er det ikke mye å se her.

Sov15

Elven Nemunas danner grensen mellom Russland og Litauen. Her ser vi tilbake mot den Russiske siden. Godt å komme over til Litauen.

Snartur i Litauen

Etter episoden på grensa inn til Russland, har jeg kjørt plettfritt, og svært defensivt; Russland er ikke landet for å rote seg opp i trøbbel. Elven Nemunas danner grensen mellom Russland og Litauen. Vi har grensepasseringen to dager i forveien friskt i minne, og gjør ingen feil. Grensepasseringen går greit. Vi blir til og med geleidet forbi bilkøene. Alle russiske biler blir gjennomsøkt på vei inn i Litauen. Alle rom åpnes. Tollerne går med speil under bilene, og leter under alle matter og tepper i bilene. Også vi må opp med det meste av bagasje, og Annette får vist frem det meste av sko og kjoler. Det er deilig å være ute av Russland. Vi fortsetter de 30 milene opp til den lille byen Joniskis, som ligger rett ved grensen. Her tar vi inn på ett lite gasthof. Litauen blir bare en transportetappe for oss denne gangen. Atmosfæren i byen er god. Det er landsbyfest med konsert på torget, og servering i gatene. Parkeringen av motorsykkelen blir den dårligste under turen, og jeg sover litt urolig. Mat, drikke og overnatting er av det rimeligste på hele turen.

Sov16

Drosjesentralen i den lille byen Joniskis (Litauen), er av det manuelle slaget. Her er det bare å vente til noen ringer i boksen.

Jurmala i Latvia

Jeg har fått tips fra en på jobben, om å legge turen innom Jurmala i Latvia. Dagsetappen er ikke mer enn 9 mil, så vi får mye ut av dagen. Veiene er hyggelig.  Jurmala er en badeby like utenfor Riga. Byens historie veldig kort fortalt, handler om kurbad og overklasse: gammel, russisk overklasse. Siden byen hadde sin blomstringstid rett etter århundreskiftet er mange av husene i jugendstil. Jurmala bærer preg av utrolig rikdom. Det ene palasset etter det andre, med de feteste luksusbiler du kan tenke deg. De aller fleste husene er bygd i tre, men det har nok vært mer status med murhus forstår vi. Flere av trehusa er nemlig snekret og malt slik at det ser ut som murhus. Husene er fantasifulle eventyrhus, gjerne med spir og staffasje. Selv små hus er utstyrt med spir, noe som nesten gjør dem latterlige. Billige hotell fins ikke, men Annette er fornøyd da rommet er stort, og gir henne en mulighet til spre kjoler og sko utover store områder.

Sov17

Gågata i Jurmala vrimler av folk. Ta seg ut faktoren er stor.

Gågata vrimler av folk. Ta seg ut faktoren er stor. Vi nyter ett par dager på stranda, som er smekkfull. Strendene her er kilometer lange, og sanden så fin at den nesten er som støv. Jeg legger etter hvert merke til at mellom alle disse luksusvillaene, befinner det seg noen forfalne rønner. Etter hva jeg har hørt står husene slik fordi ingen vet hvem eierne er. Disse har ikke kommet tilbake etter krigen, og ingen vet hvem husene tilhører. Jeg har også hørt at eiendomsbesittere sitter på eiendommene og venter på høye priser. Ei rønne her får du fort et par millioner for. Solnedgangen på stranda, er praktfull. Sola som går ned i havet i vest, er noe du husker. Middag langs en av gågatas uterestauranter er underholdende.

Sov18

Solnedgangen på stranda, er praktfull. Sola som går ned i havet i vest, er noe du husker.

Sov19

Rast i Riga. Kjøreutstyret låses fast, mens vi tar en spasertur. 

Turen går videre opp i Latvia, etter en snartur innom hovedstaden Riga. Vi har for så vidt god tid, og dagsetappen er ikke mer enn 15 mil. Dette betyr at vi kan raste på en av de endeløse strendene underveis. Du kjører ikke direkte langs havet på denne ruten nordover. Kartet avslører imidlertid at veien går like inne i landet. Vi tar bare av en avkjøring, og følger denne ett stykke til vi kommer ut til endeløse strender. Her kan du være tilnærmet alene, og hvem trenger vel badetøy da.

Sov20

Vi raster og bader på tomme endeløse strender.  Hvem trenger vel badetøy da?

Vi ender tilfeldigvis opp på ett lite sted som heter Salacgriva. Her leier vi hytte med god standard. Det er så fint at vi velger å bli ett par dager. Det er jo tross alt sommerferien vår. Strender blir du bortskjemt med her, men det gjør vel ingenting i godt vær med gode badetemperaturer.

Tallinn

Etter Salacgriva setter vi kursen mot Tallinn i Estland, den minste av de 3 baltiske statene. Det er en merkbar forskjell å komme inn i dette landet. For det første er det euro, som gjelder. Det merkes på prisnivået, som er vesentlig dyrere en de andre Baltiske landene. For det andre virker folket her nesten å oppføre seg som skandinaver. For det tredje er det en langt høyere levestandard, enn de to foregående landene. Slik vi opplevde det virker Litauen som det fattigste landet. Det kan ha vært tilfeldig ut fra stedene vi besøkte.

Sov21

Tallinn har en sjarmerende bebyggelse, det meste bygget på 14oo tallet. Det er svært mange turister som besøker byen. 

Også Tallinn er en gammel hansaby, og har ligget under både Danmark, Sverige og Russland. Byen blomstret som handelsby på 14 hundretallet, og mye av byens historiske sentrum ble bygget på denne tiden. Vi parkerer sykkelen og låser fast kjøreutstyret, før vi rusler rundt i den gamle bydelen bak festningene. Sjarmerende bygninger er det. Mengden turister tar imidlertid litt av sjarmen vekk, da ivrige innkastere til stadighet bruker all verdens triks for å få deg inn på restauranten sin. På torget selges forskjellig til turistene, til kunstig høye priser. Men det kan vel kanskje være stas å komme hjem med ett overbetalt villsvinskinn.

Sov22

Må da være stas å komme hjem med ett villsvin, eller grevlingskinn fra Tallinn. Dette og mye mere kan du få kjøpt til stive priser på torvet i Tallinn.

Hjemturen har for alvor begynt. Vi kjører om bord i en av Baltic line sine båter, som skal ta oss til Stockholm. På havna treffer vi endelig andre motorsyklister. De har vi ikke truffet mange av under turen vår. Med unntak av i Jurmala, der det var Harley treff. Det er alltid trivelig å dele hverandres opplevelser, sånn mens du venter på båten. Innseilingen til Stockholm nyter vi på dekk, i deilig solskinn. Jeg skal ikke trette dere med å fortelle dere hvordan man transporterer seg gjennom Sverige, som er siste etappe på ferien. Men mange stopp på denne strekningen ble det ikke.

Turen dreide seg mer om å være på reise, enn å jakte på heftige motorsykkelveier. Prisnivået var svært hyggelig, ingen problemer med mat eller overnatting. Vi tok oss god tid, og hadde flere steder hvor vi overnattet mer enn en natt. Det gjør jo turen til en litt mer avslappende ferie. Bademuligheter var det plenty av, noe som passet godt med temperaturene og været vi hadde underveis. Folk vi møtte var stort sett hyggelige, med unntak av Kaliningrad da. Men jeg fikk da i vertfall klistret er «RUS» merke på toppboksen min, og vi fikk sett ett snev av gamle Sovjet.

Sov14

Jeg fikk da i vertfall klistret er «RUS» merke på toppboksen min.

Mc-avisa nr. 5 – 2015

Jakten på La Bonette

Tekst: Kyrre Hagen                                Foto: Kyrre Hagen og Jon Storheil

Dekkene ligger som klistret på veien. Asfalten er fantastisk, med doseringer slik du bare kan drømme om, sving etter sving. Sykkelen min er ny og på sin første langtur. Jeg mater på ut av svingene. Naturen er vill og stupbratt, fantastisk og vakker, alt på en gang.  Været er nydelig, ikke en sky på himmelen. Vi er i Frankrike, og kjører de beste motorsykkelveiene du kan tenke deg. Alle disse faktorene gjør at vi nyter hvert øyeblikk maksimalt, og oppdager ikke feil-navigeringen før det er for seint. Vi har bommet på et av høydepunktene, Col de la Bonette. Den høyeste asfalterte vei i Europa med sine 2802 moh. Vi har fulgt Grand Alpe Route fra Nice, og har lagt opp en fantastisk dag, der høydepunktet skulle være nettopp; La Bonette. En retur vil medføre 10 mils ekstra kjøring, noe som blir vanskelig, både fordi vi er slitne, og fordi vi har tidsmessig begrensning. Returen er bestilt med tog fra Lörrach. Jeg er oppriktig lei meg. Så snus skuffelsen til at dette kan bli en ny tur senere, med La Bonette som hovedmål. Dette er sommeren 2011.

Sommeren 2012 ble det en liten tur til Assen under Moto GP løpene, samt mc-tur på Kreta. I 2013 ble det tur til de Baltiske statene og Kaliningrad, en liten Russisk utpost. Fine turer, men langt fra en erstatning til en slik spennende alpetur. La Bonette ligger hele tiden i underbevisstheten. Sommeren 2014 er svangerskapet langt nok; -turen må realiseres. Jeg allierer meg med 2 gode turkamerater, Jon og Christian. Greie karer å være på tur med. Jon har ett ønske, det er å besøke Nice, der har han aldri vært. Christian er fornøyd bare det blir nok mat underveis. Han må ha middag minst to ganger hver dag. Tidspunktet blir bestemt til begynnelsen av september. Etter min mening er de beste tidspunktene for en tur i alpene midten av juni, eller i begynnelsen av september. Vi har et planleggingsmøte, og billetter til Kiel fergen bestilles. Mange forbinder vel alpeturer, med en hel gjeng på tur. Tre mann er imidlertid svært så smidig. Lite komplikasjoner, da det er få førere og sykler, og mange nok til at det kan bli ett flertall, dersom det skulle bli behov for demokrati.

14a0.JPG
To forventningsfulle reisekamerater Christian og Jon venter på Kielferga.
Dagen er kommet (4 september). Vi møtes på veikroa i Lier. Jeg finner Christian i det han fortærer en stor entrecote, og en haug med pommes frites. Vi er litt ulikt forberedt. Christian har funnet ut at han trenger ny sykkel. Han har byttet ut sin gamle Pan, med en nyere. Han har også plukket frem favorittskinndressen fra tidlig åttitallet. Denne bruker han alltid på turene våre. Skinndressen var forresten årsak til ett flere timer langt stopp på autobahn for noen år siden. Han gjennomgikk desperat all bagasje på leit etter passet sitt. Han fant det til slutt nede i foret på skinnbuksa. Jon har forberedt seg litt enklere, ved å ta en runde rundt sykkelen sin, kikket litt på den og funnet ut at – Joda, det kan jo tenkes at dekkene klarer denne turen også… Kanskje dette er like bra med tanke på at han glemte å sette boltene i kalipterene, forrige gang han skifta dekk. Jeg har nytt bakdekk og olje, og mener framdekket vil holde. Kielferga er ikke mye å dvele ved en torsdags ettermiddag i september. Halvfull av tyske pensjonister, en skoleklasse, og en og annen motorsyklist. Heller ikke autobahn er mye å skrive om der vi økonomisk sluker mil i avtalt hastighet; 150 kmt.

Christian har studert ”yr.no” hver time den siste uka, og er særdeles bekymret for været. Det er bare meldt regnvær i alpene mener han.  Vi finner ut at det beste vil være å holde mot vest på vei nedover. Da vil vi nå La Bonette allerede på tur nedover, samtidig som vi unngår det verste regnværet. Om været tillater det kan vi heller velge en mer østlig rute på tur opp igjen.

Det skjer i grunn svært så lite før vi tar av treeren litt nord for Limburg an der Lahn, og følger trivelige småveier vestover, inn i grønne skogsområder mot Rhindalen. Artig med trange hårnålsvinger etter timer på kjedelige motorveier. Noen steder er skogen så tett at du føler at du kjører inne i grønne tuneller. Andre steder sving på sving ned i en trang kløft, der høye trær sørger for minimalt med dagslys.

14a1.jpg
Vi tar ferge over Rhinen til den lille byen Boppard. Fergen over elven er noe spesiell, med innkjøring midtskips.
Vi når Rhindalen, og følger denne noen få km oppover til den lille byen Boppard. Fergen over elven er noe spesiell, med innkjøring midtskips. Vi sikter oss inn på hotellet 10 meter fra fergekanten. Ingen vits i å gjøre dette komplisert. En kveld på uterestaurant langs Rhinen`s bredder er både koselig og underholdende. Lange lektere trafikkerer elven. Dette området er i grunn verdt en helt egen tur. Ikke vanskelig å tilbringe flere dager her. Dette uvanlig vakre og frodige området langs Rhinen har siden romertiden vært kjent for sine viner, i hovedsak basert på Rieslingdruen. Byen Boppard var en gang ett romersk fort, og er hjertet i dette område. Romerne brakte deres kultur og, viktigst av alt, deres vin til Rhinen. Slottene i dalen gjør inntrykk. Rhindalen har også hatt en viktig rolle som transportrute, og er en reise i kunst, kultur og historie flere hundre år bakover i tid. På denne strekningen mellom utløpet av elvene Mosel og Nahe, kan du oppleve ytterst sjarmerende småbyer med bindingsverk-arkitektur. Byer nesten helt tilbake til svartedauden. Her er også mange mer eller mindre intakte middelalderborger, omgitt av stupbratte vinmarker og vakker urørt natur. Boppard ligger midt i dette lille dalføre Obere Mittelrhein, som ble oppført på Unescos liste over verdensarven i 2002.

14a1a.jpg

Morgendisen er i ferd med å slippe taket i Rhindalen. Vi er på vei mot Rüdesheim.

14a1b.jpg

Morgen stund har gull i munn. Her er ekspedisjonen på vei med ferge over Rhinen, i det morgentåka slipper taket.Fra venstre Jon Storheil, Kyrre Hagen og Christian Claudi.

Vi er tidlig oppe, og spiser frokost mens de første cruisefartøyene seiler oppover elven, eller er det nedover? De seiler i vertfall sørover, og det betyr oppover elven. Vi kjører sydover. Morgentåken klorer seg fremdeles fast enkelte steder, og når vi kommer ut av tåken dukker det opp flotte slott og stupbratte vinmarker. Cruisebåtene siger spøkelsesaktig ut av disen. Etter hvert passerer vi Rüdesheim, og den spennende delen av Rhindalen er over. Herfra er det bare å komme seg på motorveien og få unna mil. Vi kjører inn i Sveits ved Basel og betaler vegavgiften for å kunne kjøre lovlig på de sveitsiske motorveiene. Tidligere erfaringer gjør at vi ikke engang vurderer alternativet med småveier. Dette tar evigheter, noe vi ikke har tid til. Vi skal jo finne La Bonette.

14a3a.JPG
En flott gammel Ariel står parkert utenfor hotellet vårt i Luzern.
Utpå ettermiddagen ankommer vi Luzern. Dette er den største byen i Sentral-Sveits og ligger vakkert ned mot Vierwaldstättersjøen. Byen har ett praktfullt utsyn mot fjellheimen øst og sør for byen. Dette er alpene, og områdene vi endelig skal kjøre motorsykkel i. Vi finner ett svindyrt hotell. Ikke det at hotellet er så fint, men alle hotellene i sentrum her er dyre. Rommet, som viser seg å være en hel leilighet, med eget soverom til hver, prutes ned til 300 euro for en natt. Vi tar oss en pils utenfor hotellet, og har ikke før fått satt oss, før et klokkespill setter i gang. Dette kommer fra kirken som ligger vis a vis hotellet. Klokkespillet virker å vare i evigheter. Sveitserne er jo viden kjent for sine klokker, og denne konserten overgår det meste av det jeg har hørt noen gang. Vi gjør unna spasertur og middag i byen, rett ved Kapellbrücke. Dette er en gammel trebru midt i byen. Broen som er bygget i 1333 er hele 204 meter lang, og krysser elva Reuss. Den er overbygget, og utsmykket med en rekke malerier av ulike våpenskjold og krigere. Vi rusler over brua, som er flombelyst. Den tar seg praktfull ut med alle blomstene langs sidene. Luzern er på alle måter en svært koselig by å besøke. Og det vrimler av mennesker en lørdagskveld.
14a3.jpg
Kapellbrücke er en gammel trebru midt i Luzern. Den er 204 meter lang og bygget i 1333. Den tar seg praktfullt ut i flombelysning på kvelden.

7 september Luzern til Verbania Largo Maggiore
Vi kjører retning Gotthardpasset fra nordsiden, men først kjører vi over Sustenpass 2224 moh.

14a3b.jpg
Vi kjører inn i Gotthard massivet. Her utsikt på vei opp Sutsenpass.
Det er klart for Gotthard, og Jon leder an. Jon er en dyktig motorsyklist, og nesten ikke til å stoppe når han har fått los på gode alpeveier. Vi passerer toppen på Gotthard, og avkjøringen til det fantastiske partiet på sørsiden av passet. Jon er faktisk ikke til å stoppe, og vi andre må til slutt stoppe. Vi håper han oppdager at han er alene, før han har passert alpene og kommet ut på Po-sletta. En telefonsamtale 20 minutter senere avklarer at vi skal på toppen igjen, for å få med oss denne klassikeren av ett alpepass. Etter at Jon i full fart har passert møteplassen på vei mot toppen, fremdeles på den nye traseen, og fremdeles ikke til å stoppe, setter jeg og Christian turen opp de 24 hårnålssvingene fra Arolo. Veien som går opp til 2109 moh er fantastisk med sin voldsomme oppbygging av steinblokker under hårnålssvingene. Andre steder hugget inn i fjellet, og broer over trange juv. En av broene er visst nok bygget av djevelen selv, i følge ett gammelt sagn. Veien består av brostein, med ganske liten overflate, og et slags autovern i enkelte partier. Denne traseen ble åpnet i 1830, og var med tanke på postvogner. Vi må stoppe flere steder på vei til toppen, og nyte denne fantastiske veien, og utsikten.
14a3c.jpg
Vi er ikke alene på disse alpepassene. Her er fra parkeringen på Sutsenpass.
14a3d.JPG
Vi treffer noen trivelige Italienere på vei opp Sutsenpass
 14a3e.JPG
Vi inntar en velfortjent lunsj på Sustenpass. Tunellen gjennom går på 2224 moh.

Mens vi spiser lunsj på toppen hører vi posthorn, i det to gamle postvogner setter kursen nedover den stupbratte veien vi akkurat har kommet opp. Dette må være litt av en tur, men du skal jammen ikke ha mye høydeskrekk der på toppen av postvogna. Vognene er fylt med turister, og hornet brukes foran svingene på vei nedover. De fem flotte hestene, foran hver postvogn, virker å ha det strabasiøst nok med å bremse egen kroppsvekt på vei nedover. Vi følger gamleveien ned igjen, slik at Jon får med seg dette smykket av en vei. Denne gangen plasseres han bakerst… Postvognene passeres et stykke nedover. Husk å følge skilt som viser Alte Trasse, så finner du veien, den er absolutt verd et besøk, og var ett av høydepunktene på turen.

14a4.JPG

To gamle postvogner setter kursen nedover sydsiden på det det stupbratte Gotthard passet. Her skal du jammen ikke ha mye høydeskrekk.

14a5.jpg

Veien ned fra Gotthard passet er flott. Mange av svingene har store murte oppbygginger av stein under. Veien består av brostein, med ganske liten overflate. Traseen ble åpnet i 1830, og var da med tanke på postvogner.

Nufenen 2478 moh, er neste overgang. Dette er ett av de yngste passene og bygget for bare 30 år siden. Deretter kjører vi videre til Largo Maggiore. Sjøen som grenser både til Italia og Sveits, og er den nest største i området, etter Gardasjøen. Vi finner ett hotell helt nede til vannet i den koselige byen Verbania (Italia). Vi er i Piemonteregionen, som mange kjenner fra sine berømte viner. Piemonte oversatt fra italiensk betyr ved foten av fjellet. Dette passer særdeles bra i forhold til hvor vi befinner oss akkurat nå.

14a6.JPG
Vi oppdager at Largo Maggiore, er full av papirlykter. Det må være i tusenvis.
 På kvelden vandrer vi langs bredden på Largo Maggiore, og oppdager at sjøen er full av papirlykter. Gamle og unge samles ved vannet for å nyte dette flotte synet. Det må være i tusenvis. Hvorfor denne gamle skikken som stammer fra buddhismen brukes her vet jeg ikke. Fra gammelt symboliserte slike lykter at forfedrenes ånder vendte tilbake til de dødes rike. Ett flott skue er det i vertfall, antagelig er mange ånder på ville veier her nede.

8 september Verbania til Barcellonnette
Vi må videre. Col de la Bonette er snart innen rekkevidde. For å unngå kjedelige motorveier over Po sletta til Torino, legger vi en plan for småveier til Susa i stedet. Planen viser seg latterlig. Når vi har brukt halvannen time, og kun kjørt gjennom noen italiensk småsteder, innser vi at dette vil ta evigheter. Det er steikende varmt, og vi må opp i fjellene. Planen endres, og vi når etter hvert Susa, og deretter Briancon i Frankrike. Etter Lunsj i utkanten av Briancon setter vi kursen opp en fantastisk vei, til toppen Col de Izoard; Route des Grandes Alpes 902.

Veien og naturen opp til toppen er fantastisk. Hårnålssvingene tillater en ganske underholdende fart, og ligger tett som hagl oppover dalen, som til slutt ender på toppen. Ikke få ganger hagler gnistregnet på siden av sykkelen, idet fotpinnene ligger i asfalten. Toppen er på 2360 moh, og har stått på programmet til Tour de France hele 31 ganger. Første gang i 1922. Om ikke turen fra nordsiden og opp har vært en opplevelse, er nedkjøringen på sydsiden spektakulær. Denne veien sto ferdig i 1897. Du kjører gjennom ett vilt nesten måneaktig landskap. Casse Déserte er et voldsomt steinras, og ligger som en ørken, veltet nedover fjellsiden. Opp av dette stiger kjegleformede klipper, gigantiske. De får oss til å minne om små maur på bildene. Dette passet kan virkelig anbefales.

14a7.jpg
Naturen er vill og stupbratt. Vi stopper opp og ser ned en kløft på sikkert 100 meter.

14a8.jpg

Syklene parkert på Col de Izoard.
Vi kjører fantastiske veier videre, og passerer vintersportsstedet Vars, og senere Col de Vars. Nå er La Bonette innen rekkevidde. Vi er i området jeg kjørte feil i 2011. Vi nærmer oss toppen men GPSèn min er uenig. Vi har kjørt feil igjen, og nærmer oss toppen på Col de Larche, som går over til Italia. Vi bestemmer oss for å kjøre opp, når vi allikevel har kommet så langt. Veien er for så vidt underholdene og fin, og med flott utsikt. Været er imidlertid litt yr, og når vi finner den riktige avkjøringen til La Bonette regner det. Vi bestemmer oss for å utsette overfarten til dagen etter, og innlosjerer oss i landsbyen Barcellonette.
14a10.jpg
Casse Déserte er et voldsomt steinras, og ligger som en ørken veltet nedover fjellsiden. Opp av dette stiger kjegleformede klipper, gigantiske. De få oss til å minne om små maur på bildene.
14a9.jpg
Veien ned fra Col de Izoard er spektakulært. Denne veien sto ferdig i 1897. Du kjører gjennom ett vilt nesten måneaktig landskap.
Hotellet er skikkelig koselig, og rommet fint. Sengene blir imidlertid en utfordring da det er en enkelt seng, og en dobbeltseng. Dette går normalt greit, men denne gangen er det kun en dobbelt dyne i senga. Det blir en spennende loddtrekning om enkeltsenga, som Jon vinner. Han gliser og ler, mens vi må gjøre opp om høyre eller venstre siden av senga. For å si det sånn, så sover du ganske lett i en sånn situasjon.

9 september Barcellonette til Nice, med Col de la Bonette som høydepunkt
Endelig er dagen kommet. Vi vet hvor La Bonette er, og i dag skal målet med turen oppfylles. Sola står allerede høyt på himmelen, ikke ei sky å se. Det var lurt å vente. Veien over Col de la Bonette var opprinnelig en kløvsti som en forbindelse mellom Barcelonette og Nice. Stien ble omgjort til vei i 1860 av Napoleon III. Veien er utvidet og omgjort, og veien vi kjører i dag var ferdig i 1960. Veien opp byr på kjøreopplevelse, og storslått natur. Bekker, fossefall, små vann, grønne enger, snødekte fjelltopper. Jeg holder på å kjøre på ett murmeldyr som plutselig springer over veien. Vi stopper på veien, og nyter den storslagne naturen sammen med stillheten. Veien går helt opp til over 2800 moh. Vi leser av 2809 moh på GPSèn. Syklene parkeres, og vi følger den lille stien helt opp til toppen. Her er vi på 2862 moh. Utsikten er fantastisk i klarværet.  Vi skuer utover topper som; Pelvoux, Viso, Mont Pelat, de Italienske alpene i øst, de maritime alpene i syd, og helt til Middelhavet ved Nice. Tenk å ha vært Napoleon, og skue utover dette fantastiske rike. I dag er vi kongene her på toppen. Drømmen er realisert, og vi har vært på den høyeste asfalterte veien i Europa.

14a11.jpg

14a12.jpg
Utsikt fra La Bonette
14a13.jpg
I dag er vi kongene på toppen. Drømmen er realisert, og vi har vært på den høyeste asfalterte veien i Europa. Fra venstre artikkelforfatteren Kyrre Hagen, storspiseren Christian Claudi i midten, og Jon Storheil til høyre.
14a15.jpg
GPSén viser 2809 moh når vi parkerer syklene på toppen av Col de la Bonette
14a17.jpg
Camp Forks. En forblåst ruinby som fungerte som leirsted, naturen er i ferd med å overta.
 På vei nedover passerer vi Camp Forks. En forblåst ruinby som fungerte som leirsted og ett lite samfunn på slutten av atten og begynnelsen av nittenhundretallet. I dag en forblåst spøkelseslandsby, der naturen er i ferd med å overta. Vi studerer kartet, og finner ut at vi kan ta noen fjellveier til før vi setter kursen mot kysten. Vi følger veien opp Col de la Moutiere 2450moh. En nesten like fantastisk opplevelse som La Bonette. Forskjellen er at veien er smalere, og underlaget dårligere. Vi kommer opp på 2450 moh, før veien begynner å gå nedover igjen. En grusvei går i retning La Bonette. Jeg tar en testtur, og finner den helt akseptabel for min Super Tenere. Gutta med touringsykler vil imidlertid få større problemer, og en retur er mest fornuftig. Det er imidlertid ikke noe dårlig løsning, da utsikten er fantastisk, og veien minst like spennende på vei nedover.
14a16.JPG
Bautaen forteller om stien ble omgjort til vei i 1860 av Napoleon III. Veien i dag var ferdig i 1960.
Col de la Moutiere . Jeg tester en grusvei over til La Bonette. Jeg tar en testtur, og finner den helt akseptabel for min Super Tenere. Gutta med touringsykler vil imidlertid få større problemer, og en retur er mest fornuftig. Det er imidlertid ikke noe dårlig løsning, da utsikten er fantastisk, og veien minst like spennende på vei nedover.
14a18.jpg
14a19.jpg
Col de la Moutiere er en nesten like flott opplevelse som La Bonette. Forskjellen er at veien er smalere, og underlaget dårligere.
 Vi når Nice. Shorts og kald øl inntas som belønning på rivieraen. Både Jon og jeg har fått våre ønsker oppfyllet denne dagen. Christian er blidgjort med stor lunsj i Isola, og en enda større middag på en fortausrestaurant i Nice`s gågate. Alle veldig fornøyde.

10 september – Nice til Briacon
Jon har gått rundt sykkelen sin igjen, og funnet ut at dekkene er totalt utslitt.  Disse holder knapt ut dagen. Vi setter kursen nordover, og kjører Napoléon route. Den nåværende veien ble åpnet i 1932, men følger den gamle ruten fra 1815. Vi følger ruten hele veien fra Grasse til Digne – les Bains. Veien består av store åpne svinger. Asfalten har ett utrolig grep. Den er ikke teknisk krevende, og tåler god fart. Du verden så morsomt det er å kaste seg inn i kurve etter kurve, i en jevn rytme. Flere nettsteder kårer denne blant de ti beste kjøreruter i verden.
Vi blir stoppet av veiarbeid ved Barcelonette, og blir stående. På Kielfega har vi kjøpt inn en del småflasker med aquavit, som vi ved passende anledninger gir bort til folk vi møter underveis. Vi gir bort ei flaske til mannen som har stoppet oss, og det blir fart på sakene. Han fekter, dirigerer og kaller opp sin kollega, på andre siden. Ikke lenge etterpå er vi videre.

14a25.jpg
Denne karen stopper oss på grunn av veiarbeid. Når vi smører han med aquavit blir det fart på sakene, og snart er vi videre.
14a20.JPG
Route des Grandes Alpes er en 684 km lang rute gjennom de franske alpene. Byggingen startet i 1909, den gang alpene fremdeles var en ganske isolert region i Frankrike. Denne ruten tar deg over noen av de høyeste og vakreste fjelloverganger i Europa. Det offisielle veinummeret er D902.

Vi får nye dekk til Jons sykkel, på ett skikkelig bakgårdsverksted, og tar inn på ett enkelt hotell i Briancon. Hotellet ligger rett ved festningen, som er fra 1600 tallet.  Innenfor murene finner du koselige hus tett i tett, med bratte trange brosteins belagte gater.  Festningen inngår i en samling av 12, tegnet av militæringeniøren Vauban, fordelt rundt Frankrikes grenser. Denne festningen skulle beskytte regionen mot Østerrike, og inngår på verdensarvlisten til UNESCO. Byen er forresten den høyeste i Europa på 1350 meters høyde.  Festningen ligger i svært skrånende terreng, og er riktig så sjarmerende. Inne i gatene finner du små koselige butikker og restauranter. Over gatene er det trukket snorer med små vimpler, og over alt er det pyntet med blomster. Jeg vil absolutt anbefale ett besøk. Legg gjerne inn en overnatting for å få opplevd den om kvelden med flomlys på borgen, og koselig opplyste gater.

11 september – Briancon til Aosta, og Europas høyeste alpepass.
Fra Briancon setter vi kursen mot Jardin Alpin du Lautaret på vei 1091. Deretter tar vi av mot Col du Galibier på Route des Grandes Alpes. På veien har vi flott utsikt mot Mont Blanc i vest, Europas høyeste fjell med sine 4810 moh. Veien er flott, og vi deler opplevelsen med mange andre motorsyklister. På toppen. 2645 moh, vandrer vi opp en sti som går enda høyere. Christian lurer på om det har klikka for oss, men utsikten er fantastisk, og vel verdt strabasene. Det er også ett fint orienteringsbord med oversikt over fjellene i området, her på toppen. Mange fjelltopper + – 4000 moh.

14a21.jpg
Fra toppen av Col du Galibier 2645 moh, kan du vandre opp til ett fantastisk utkikkspunkt. Her finner du dette orienteringsbordet med oversikt over fjellene i området. Mange fjelltopper + - 4000 moh.

Etter nedstigningen kjører vi øst mot Modane, og begynner oppstigningen mot Col de I`lseran.  Dette alpepasset er på hele 2770 moh, og er den høyeste asfalterte fjellovergang i alpene. Selve fjellovergangen Col de la Bonette, som vi var på for noen dager siden er på 2715, mens sløyfen videre rundt La Bonette er 2802. (Denne sløyfen er altså ikke nødvendig for å komme over). På vei opp Col de I`lseran passerer vi mange syklister. Dette er for mange amatører, den optimale utfordring, der de svettende sliter seg opp fjellsiden på ekstremt lave gir. Toppen er nærmest som en ørken. Grått snaufjell, der svært lite vegetasjon klarer å klore seg fast. Utsikten er fantastisk.

14a22.JPG
En sliter på vei opp Col de I`lseran. (han på tråsykkelen). For mange amatørsyklister, den ultimate utfordring.
14a23.jpg
Col de I`lseran. Den høyeste asfalterte fjellovergang i alpene.
 14a24.JPG
Bilde til høyre: Min turkamerat skuer utover fra Col de I`lseran.

Det blir lunsj i Val d’Isere, før vi kjører videre, og krysser grensen mot Italia over Lille St Bernhard Pass 2188 moh, eller Col du Petit Saint-Bernard, som passet heter på fransk. Vi følger Aostadalen etter fjellovergangen, og overnatter i nettopp Aosta. Byen har ett flott torg, som vi krysser flere ganger, mens vi leter etter hotell. Her er en rekke trange smug og gater, og byen er en koselig opplevelse, med Italiensk atmosfære.

14a26.jpg
Hellige St. Bernhard skuer mot Italia. Du finner han på Col du Petit Saint-Bernard. Passet er på 2188 moh.

Aosta til Datmstadt til Kiel og hjem
Siste dagen i alpene har kommet, og vi tar fatt på vårt siste alpepass for denne gang; Grand St Bernhard. Vi er tidlig oppe, og morgendisen har bare akkurat sluppet taket i det vi begynner oppstigningene. Fordekket mitt har så absolutt fått det, men jeg kan ikke motstå fristelsen med å henge meg på ett par franske motorsyklister, som tar i oppover hårnålssvingene. Jeg kan ikke huske å ha sett dekket mitt så trappeslitt før. Jon derimot storkoser seg etter dekkskifte i Briancon.  Dette passet er så absolutt flott, men man blir etterhvert ganske bortskjemt med flotte fjelloverganger. Nå venter en kjedelig etappe opp til Darmstadt i Tyskland hvor vi overnatter, og deretter til Kiel hvor Fantasy skal ta oss over til Oslo.

14a27.JPG
På Grand St. Bernhard passet finner du St. Bernhard-er i alle størrelser.

På kaia møter vi en annen gruppe norske motorsyklister. Alle oppkledd i Rukka dresser til minst kr 17.000,- pr stk. Det virker som om BMW GTL 1600 er det eneste som gir status i denne flokken. Gutta lurer på om Christian har vært på loppemarked for å få tak i skinndressen. Christian kan fortelle at, – neida, han har kjøpt dressen ny. Opplevelsene våre er bare småtterier, sammenlignet med hva denne gjengen har vært med på.

Turen er over, og vi er enige om følgende; de franske alpene er av de flotteste områdene i alpene. Best veier, og spektakulær natur. Vi kan anbefale turen på det varmeste. Passene vi kjørte var en opplevelse. Har du ikke vært her har du noe å glede deg til. For min del ble endelig drømmen om La Bonette oppfylt…

Mc-avisa nr. 3 – 2015