Less is more. På tur med enduro.
Hva med å redusere vekten til det halve? Ødelegger det for komfort og effekt, eller veier håndterbar het og mestringsfølelse opp for dette? Vi dro på langtur med endurosyklene.
Adventure og gruskjøring er i vinden, og motorsykkelmerkene kappes om å levere de beste modellene. Det har etter hvert utkrystallisert seg noen klasser i segmentet. En av dem er lette sykler som ligger mellom klassisk enduro og adventure, som KTM 690 Enduro R, Honda CRF 300 Rally, Suzuki DRZ 400 og Husqvarna 701. Felles for disse er at vekten kjøreklar ligger mellom 150–160 kg. Fordelen er at service intervaller er som på vanlige landeveis-sykler.
I mellomklassen finner vi to- og tre-sylindrede motorsykler på 700–900 cc, med lang fjæringsvei og høy bakkeklaring. Dette er allroundere som fungerer både på grus og asfalt. Yamaha Tenere 700 og KTM 890 Adventure S/R leder klassen, med BMW og Triumph hakk i hæl. Prisen ligger typisk mellom 170 000 og 220 000 kroner. Klassen er en slags gylden middelvei. Ulemper; sykler med kjøreklar vekt fra ca. 200 – 220 kg, er mye motorsykkel, dersom underlaget blir vanskelig.
Store adventure-sykler definerer vi fra 1000 til 1300 cc. Her finner vi tunge og komfortable reisesykler, fullspekket med elektronikk, kjøreprogrammer og førerassistenter. KTM har nylig lansert en 1390-variant. Disse syklene passer best til asfalt og fine grusveier. Dyktige førere kan selvsagt kjøre dem nær sagt hvor som helst, men med 250 kg sykkel, 30–50 kg bagasje og 100 kg fører med utstyr, snakker vi om en totalvekt på 400 kg. Det kan bli tungt å reise opp fra bakken etter et par velter.
Jeg eier sykler i alle tre klassene. Så hva skjer om man halverer massen? Hva skjer med kjøreglede og mestringsfølelse?
Enduro, en slags klasse Zero
I høst kjøpte jeg, på impuls, en brukt Husqvarna FE 350. Den var billig, noe som rettferdiggjorde kjøpet. Men fordi jeg liker at ting er i orden og ser bra ut, ble det mange timer i garasjen. Resultatet ble en strøken endurosykkel, som jeg sikkert kunne ha kjøpt nyere for samme sum. Mitt råd; kjøp en nyere. Til tross for dette ble en kompis inspirert og skaffet seg en nesten identisk sykkel – bare at hans het Husaberg.
Sykkelen har vært brukt både vinter og sommer, og er rett og slett hysterisk morsom. Med sine 45 hk og en vekt på litt over 100 kg gir den deg masse krefter og full kontroll. Forskjellen fra vanlige adventure-sykler er vedlikeholds intervallet: Enduro-sykler krever oljeskift etter ca. 15 timers kjøring, altså 500–900 km. Ved lett kjøring kan det strekkes noe lenger. Egentlig ikke noe stort problem, om du klarer å gjøre dette selv.
Kan en endurosykkel brukes på langtur?
Ja! Det krever litt planlegging, men det lar seg fint gjøre. Jeg har fulgt flere som har kjørt lange turer med endurosykkel – noen sikkert jorda rundt. Du må bare ta høyde for oljeskift underveis.
Valg av dekk
Endurosykler bruker ofte grove knastedekk laget for jord, sand og søle. Disse har dårlig grep på asfalt og er ofte ikke veigodkjent. Skal du kjøre på offentlig vei, må du derfor velge godkjente dekk.
Grove, veigodkjente dekk:
- Michelin Enduro Medium
- Metzeler Six Days Extreme
- Pirelli Scorpion Rally
- Bridgestone Battlecross E50
50/50 dualsport-dekk:
- Mitas E-09, E-13/E-12 Rally Series
- Continental TKC 80
- Dunlop D908RR
Bagasjeløsninger
Om målet er å redusere vekt maksimalt, skal du ikke ødelegge dette med å ta med deg mye bagasje. Når du skal på en slik tur, gjelder det å være «gjerrig» på hva du skal ha med deg. Vi valgte å bo på hytte, og kunne dermed legge igjen telt, liggeunderlag og kokeutstyr. Skal du ha slikt utstyr med deg, bør dette være av ultraligth type.
Lette mykvesker ble løsningen. Selv valgte jeg mine EnduristanBlizzardSaddelbags, mens kompisen valgte sine Kriega. Begge settene tar lite plass, og er ikke i veien for hverken kjørende eller sittende posisjon. De krever heller ikke rakcs, men kan festes rett på syklene nesten uten forberedelse. Kriega veskene krevde montering av festepunkter på bakskjermen og en base, mens Enduristan veskene er komplette.
På tur med enduro
Vi ville teste hvorvidt vi faktisk kunne overleve en hel helgetur på disse syklene. Komforten? Vel, originalsetene er omtrent som å sitte på en 2×4. Men vekta og smidigheten gjorde opp for det. Med 350 cc og 45 hk fulgte vi fartsgrensene uten problemer, men du må regne med mer giring enn du er vant til.
Vi dro til Numedal og Uvdal, et grusparadis som sparte oss for transportetappen til Finnskogen. I tillegg kommer du opp på mange naturskjønne utsiktspunkter i dette området. Ruta gikk fra Drammen til Vegglifjell via Letmolivegen til Lyngdal, og gjennom Trillemarka til Rollag. Veiene er greie å kjøre med hva som helst – men dødsgøy på lette sykler.
Vel fremme ved hytta ble det en kveld i solveggen med bredt glis. Dag to la vi igjen bagasjen og kjørte bare for moro skyld. Småveier, avstikkere og utfordringer ble møtt med stor iver. Mestringsfølelsen? Nærmest påfallende. Hvorfor gjør ikke flere dette?
Litt om lov og orden
Er veien stengt med bom eller kjetting, er det nei. Er det bompenger, betaler du. Er det utmark, holder du deg unna. Men det finnes massevis av åpne grusveier, og nok utfordringer for eventyreren i deg – helt lovlig.
100 kg frihet
Stemmer utsagnet «less is more»? Svaret; Ja så absolutt. Med en sykkel på litt over 100 kg blir livet enklere. Alt er mer manøvrerbart, og selv vi med middels ferdigheter blir smidigere på to hjul. Etter tre dager i sæla var vi overbevist: Dette skal vi gjøre igjen. Og en bonus? Endurosykkelen kan brukes året rundt – kanstedekk på sommeren og piggdekk på vinteren. Den er både leken, lærerik og anvendelig.
Tips til langturen på endurosykkel
- Ta med ekstra luftfilter ved støvete forhold
- Ekstra oljefilter ved lange turer – olje får du tak i underveis
- Pakk lett! Jo lettere sykkel, jo bedre opplevelse
- Litt verktøy er aldri feil, og er dere flere er det en god ide å fordele.
Fine grusveier i Numedal og Uvdal
- Letmolia fra Bingen til Lyngdal
- Lyngdal til Rollag via Gryteveien og Vrågaveien
- Roevegen over Persbu (Nore til Veggli)
- Vegglifjellet og Skrivedalsvegen til Austbygda
- Kalhovdsvegen fra Attrå til Gvepseborg tur/retur
- Skogangrendveien langs Norefjorden
- Vetterhusgrendvegen og Borgegrendvegen nordover
- Rødberg til Dagali, og tilbake via Smådølaveien
- Og her fins mye mer
