Vi nærmer oss Assen og følget av motorsyklister blir bare større og større. Til slutt strekker det seg som en sammenhengende orm av motorsykler.

Tekst og foto: Kyrre Hagen

LITT AV MC-PARKERINGEN: Tusenvis av motorsyklister finner veien til Assen. Likevel er det ikke vanskelig å finne tilbake, bare du parkerer litt lurt.

KLAR FOR FEST: Når vi kommer fram møter vi en like lang orm som kommer andre veien. Jeg har aldri sett så mange motorsyklister i hele mitt liv! Vi finner parkeringsplasser og tar beina fatt for å finne våre plasser på ”Winter diike”. GP-festen kan begynne!

I løpet av vinteren begynte planene om en MotoGP-tur å utvikle seg i Lier Motorsykkel Klubb. Noen stor planleggingsprosess ble det ikke, men på et tidspunkt måtte vi bare gjøre noen valg. Billetter, ferge og overnatting for et følge på seks «mannfolk” og seks motorsykler ble bestilt.

DEGRADERING: Opptakten til turen ble imidlertid noe annerledes enn planlagt. Tiden for avreise nærmet seg, og vi begynte for alvor å glede oss. Etter en tidlig start på sesongen hadde det allerede blitt mange mil på sykkelen, og kjøreformen hadde virkelig begynt å komme på plass. Som siste tur før turen tok jeg og Bjarne en søndagsrunde, bare tre dager før avreise.

Etter fine veier i Vestfold, skulle vi bare kjøre fra Hanekleivstunellen til torget i Drammen for en kaffekopp. Så langt kom vi aldri! Vi skjønte absolutt ingen ting da en sivil UP stoppet oss og påsto at vi hadde kjørt alt for fort. Likevel ble vi umiddelbart degradert fra tøffe motorsyklister til myke trafikanter opptatt av miljø og kollektivtrafikk.

Assen-turen virket fjern den kvelden. Tanken på måneder i sandaler var skremmende. Hva gjør man egentlig når man verken kan kjøre bil eller motorsykkel? Hva pokker er de hvitstripete feltene over veien til?

Vi måtte krype til korset og innrømme våre synder. Den som angrer blir imidlertid tilgitt, som det står i den store boken. Våre kamerater syntes synd på oss og på et møte hos Bjarne dagen etter bestemte de seg for å ta oss med som passasjerer.

Dette var trøst for de ferske fotgjerngerne Lillemoen og Hagen! Morten ga streng beskjed om å pakke med oss veldig lite, men vi var absoulutt litt lykkeligere. Lite reflekterte vi på at vi faktisk la våre liv i hendene på disse gutta, som sikkert ville dra sykkelen helt ut på Autobahn.

JAPSE-HJELP: Vi var altså redusert fra seks til fire sykler – to av italiensk fabrikat. De fleste av dere kan jo da legge sammen to og to. Dette kunne ikke gå bra! Ganske riktig, den ene av ”Duckene” ville slett ikke være med på tur. Uansett hvor iherdig vi forsøkte var det ikke snakk om at denne ville starte.

Jeg hadde senest på mandagen spurt eieren om han hadde sjekket batteriet, da jeg hadde hørt noe som kunne tyde på et defekt batteri. – Neida, den sykkelen var det ikke noe i veien med.

HJORTNESKAIA: Vi gjør oss klare til tur. Førere og passasjerer er spente. Fra venstre: Christian (med ryggen til), Kyrre, Magne Morten og Bjarne.

Ducken ble degradert til ”garasjepynt” og erstattet med en flott Yamaha FJR 1300. Det var endelig klart for tur. Litt forsinket dro vi fra klubbhuset i retning Hjortnes-kaia. Fotgjengerene med hver sin pakksekk bestående av ett par sko, en ekstra underbukse, en stillongs og en tannbørste.

Vi fant oss til rette på respektive lugarer, før det ble øl i Panorama bar. Etter å ha strevet iherdig klarte vi til slutt å få øst-europas sureste sangerinne til å trekke litt på smilebåndet. Inspirert av dette var vi klare for middag og show før køya ventet for både sjåfører og passasjerer.

RAST I DANMARK: ”Vi raster bare det vi må og det som vi behøver”, så Danmark er unnagjort på 3,5 timer. Redningssykkelen (Kyrre sin) i front.

LANGE BEIN: Danmark er 35 mil. Det vil normalt si 3,5 time med stopp, og vi passerer grensen til Tyskland midt på dagen. Jeg hadde ikke sittet lenge bakpå sykkelen før jeg oppdaget at jeg har ganske lange bein. Det betyr at disse nødvendigvis må bøyes en hel del for å få plass bakpå en motorsykkel. Faktisk mer enn om man sitter foran og er sjåfør.

Et stykke ned i Tyskland måtte jeg imidlertid kaste inn håndkleet og forflytte meg fra japansk til tysk kjøretøy. Skikkelig nedtur forresten, men jeg hadde ikke noe valg. At sjåføren var en gråhåret Asker-gullsmed, som kompenserer en kjedlig hverdag med dristig motorsykkelkjøring fikk ikke hjelpe. Turen videre går imidlertid knirkefritt, og jeg er lettet over at ikke BMW’en gjør mer enn 210 km/t med passasjer.

Vi ankommer Papenburg etter å ha støvsuget autobahns rasteplasser for wurst, cola og sjokolade. Morten spiser som vanlig bare medbrakte Polly. Hotellet er enkelt og greit, her skal vi tilbringe to netter. Etter mye naturlyder på båten plasseres eks Ducati-fører Leiv på enerom.

Vi rusler en liten tur i byen på ettermiddagen. Byen er småkoselig, med kanaler som det ligger flotte seilskuter i. Disse har ikke seilt hit, for kanalene ender i en jordvoll i begge ender. Båtene ligger bare til pynt, men gjør sitt til å gi stedet en trivelig stemning.

PÅ SMÅVEIER I NEDERLAND: Flinke som vi er har vi vært tidlige i seng, og er klare for en rundtur i Nederland. Papenburg ligger i Tyskland, men det er bare noen få kilometer over til grensen. Vi sjekker først dekket på Yamahaen. Noen synes er vel slitt, men vi konkluderer med at det vil holde hjem.

DIKE-STOPP MED HJELM: Vi stopper på det lange diket, men det frister ikke å ta av seg hjelmen i dette været.

Vi kjører langs kanaler og diker, grønne jorder, og alleer. Nederland er flatt, og det er ikke så mye å se utover dette. Utrolig mange flotte hager er det imidlertid. Hagebruk er tydeligvis noe nederlenderene kan.

BARE TIL PYNT: Kanalene gir særpreg til tyske Papenburg. Det ligger flere flotte seilskuter i kanalene, disse har ikke seilt hit, for kanalene ender i en jordvoll.

 

 

Morten har stilt GPSen inn på småveier, og det er ikke måte på hvor små disse er. Et sted må vi nesten bære syklene. Etter å ha passert det lange diket stopper vi for å innta mat i Den Oever.

PROVIANT: Etter 60 mil sightseeing på småveier i Nederland ankommer vi Papenburg igjen. Vi provianterer ”brus” på den lokale bensinstasjonen. Fra venstre: Magne, Bjarne, Christian, Morten og Leiv (eks Ducati-fører).

Fotgjengerene kan kose seg med kaldt leskende lokalt øl til lunsjen, mens sjåførene må nøye seg med ”Donaldbrus”.

FRAMME I PAPENBURG: Kos å være på tur. Ingen sure miner her.

Vi kjører videre til Amsterdam. Her blir kaffe på en uterestaurant. Himmelen åpner seg fullstendig, og vi må søke tilflukt innendørs før vi reiser videre. Det ble faktisk en lang etappe denne dagen, selv om vi trodde Nederland var fort unnagjort. Kjørt etappe ble ca 60 mil, og det på småveier.

TID FOR RACE: Oppvarmingen foregår mens vi parkerer. Lyden er enorm! Vi rekker starten i 125-klassen og er forundret over hvor raskt disse småsyklene går. I pausen blir det rusletur mellom salgsboder og drikkeutsalg. Her er motorsyklister både av den støe og mer ustøe sorten…

PÅ TRIBUNEN I ASSEN: Vi er ikke alene på tribunene i Assen, men vi har funnet plassene våre, og venter på at løpet skal begynne.

 

BURNING: Gutta i 125-klassen kan burne de også!

250-klassen står for tur, litt raskere og litt grovere i målet. Spanjolen Lorenzo vinner som han vil. Det blir igjen en rusletur før det er tid for den største klassen og dagens høydepunkt. Christian er på jakt etter nye støvler i en av salgsbodene, og velger seg til slutt ut et par råtøffe racingstøvler. De gamle støvlene som var så gode, men som lakk vann som en sil, overlates til seg selv. Kanskje en snill nederlender forbarmer seg over dem, adopterer dem, og behandler dem som sine egne?

STONER OG ROSSI: Etter fantastisk kjøring har Rossi kommet helt opp i hekken på Stoner.

Finalen er ekstemt spennende. Stoner leder lenge, men Rossi, som har startet fra 12. spor, kjører seg stadig oppover. Til slutt ligger han rett i rumpa på Stoner, etter ufattelig god kjøring. Og i svingen rett nedenfor Winter-diike, der vi står, passerer han Stoner. Det fins ikke tvil om hvem som er den mest populære føreren: hele tribunen hopper og jubler. Rossi drar fra på slutten og vinner som han vil. Et herlig løp!

NESA HJEMOVER: Etter løpet starter vårt løp. Det gjelder å komme ut av parkeringen før det blir timevis av kø. Målgangen har vi sett fra øverste rad, og så er det bare å storme mot utgangen. Målet er å komme seg et stykke opp i Danmark før vi tar kvelden. Klokka er ca 15.00 og vi har mange timers kjøring foran oss.

BMWen vil imidlertid ikke frivillig ut av parkeringen, og det ender med en tur rett på snørra. Det er heldigvis bare selvfølelsen som har fått seg noeen skrammer. Den tyske stoltheten er lynraskt på to hjul igjen, med nesa mot Danmark. Langs veien har det stilt seg opp publikum bare for å se kortesjene med motorsyklister som passerer. Noen sitter på fluktstoler i veikanten, andre står på broene over veien og vinker.

På veien ut til parkeringen hadde Christian forresten fått en rar måte å gå på – litt som en gammel cowboy: skikkelig hjulbeint, samtidig som han drar på det ene beinet. Når vi stopper for bensinfylling vet han ikke hvordan han skal komme seg av sykkelen.

De nye rå-tøffe racingstøvlene passer visst ikke helt til skiløperen fra Lier! De klemmer noe forferdelig, så vi polstrer med en masse brosjyrer fra bensinstasjonen før vi kjører videre.

GUTTA LÆRER: Vi får følge av to karer fra Kristiansand. De har ligget på campen i Assen og hatt det kjempemoro. Leiv kjører sitt eget tempo og tar sine egne veier rundt Hamburg. Vi andre venter i lange tider da vi oppdager at han ikke lengre er med. Plutselig fyker han forbi bensinstasjonen der vi har ventet. Vi tar han igjen rett før grensen til Danmark utpå kveldingen og finner kroa vi skal overnatte på.

HJEMVEI: Du vet at turen i grunnen slutt når du står litt halvsliten i Hirtshals og venter på hurtigbåten til Kristiansand.

Turen opp til Hirtshals går greit og Silvia Ana bringer oss raskt til Kristiansand, der vi starter på siste etappe hjem. Farten er innenfor lovlige grenser, slik den har vært på hele turen. Skulle nesten tro disse gutta hadde lært noe!

Vi sier farvel til Morten ved Larvik og følger Lågendalen hjemover. Nok en fin tur i LMK-regi, om enn litt annerledes denne gang, i feil ende av salen. Takk for turen Magne, Bjarne, Leiv Christian og Morten. Det er nok ikke siste gangen vi drar på eventyr sammen.