Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Tenk å kjøre motorsykkel mellom giraffer og elefanter! Arkitekten hadde nølt, men nå hadde drømmen faktisk blitt virkelighet.

Over Laikipia-platået hadde de sett sebraer, giraffer, bavianer, elefanter, antiloper – og mye mer. Safari på to hjul, rett og slett.Julaften ble tilbrakt på et billig gjestehus i Sukuta Marmar. Her tok julefeiringen fullstendig av, og festen holdt det gående til halv fire om morgenen. Før det tidspunktet hadde Arkitekten ikke fått så mye som et blunk. Til og med Kenny Dundee måtte kapitulere og grave frem ørepluggene.

Natten var mildt sagt ikke det ideelle utgangspunktet for gruskjøringen over til Baringosjøen dagen etter.. Veiene var omtrent like krevende som dagen i forveien. Ikke nødvendigvis fordi de var spesielt tekniske, men i 34 graders varme blir selv de enkleste oppgavene plutselig avansert. Landskapet derimot leverte til gull: mer variert enn tidligere, med lange åsrygger veiene slynget seg elegant over. I de bratteste partiene var veiene temmelig herjet etter regntiden – her var det bare å stå på gassen, holde pusten og håpe på det beste. Denne dagen var det ikke mye vilt å se, bortsett fra det som Arkitekten kategoriserte «Domestic»: geiter, sauer, kyr og kameler.

Landsbyer med runde hytter og små blikkskur dukket stadig opp langs veien. Mange steder møtte de mennesker kledd i fargerike drakter, tydeligvis fra ulike stammer. Det var helt åpenbart at dette var finstasen. Kvinnene bar lange kjoler pyntet med glitter og paljetter. Hvordan de klarer å holde klærne så rene langs disse støvete grusveiene, forble et uløst mysterium. Noen trakk seg sjenert bort når motorsyklene nærmet seg, mens andre så sitt snitt til å haike, vinke – eller bare håpe på litt gratis et-eller-annet.

Etter hvert meldte behovet for bensin seg, og kartene viste optimistisk nok at det skulle ligge en Shell-stasjon her inne. – Merkelig, kommenterte Kenny. Hvordan kan denne veien føre frem til en Shell-stasjon? Det kunne den heller ikke. Det viste seg nemlig å være en Sheil-stasjon. Nesten det samme, bare ikke i det hele tatt. Her ønsket gutten ved pumpene hjertelig å bli bestevenn med Kenny, mens en annen like engasjert kar tilbød seg å finne en ny ektemann til Arkitekten. 

Etter hvert åpnet landskapet seg, og de fikk en nydelig utsikt utover Baringosjøen. Lunsjen besto av chapati, akkompagnert av medbrakt, svett salami og flytende ost som Kenny hadde lagret i bagasjen – antakelig en bakteriefest uten sidestykke. Dagen endte i Kabarnet, og nå nærmet de seg et av Afrikas virkelig store naturfenomener: den østafrikanske kløften.

Neste dag var målet Uganda, men først måtte de krysse The East African Rift. Veiene både ned og opp var flotte, svingete spagettiveier – rene gavepakken etter mange mil med grus. Kløften starter helt oppe i Asia og strekker seg ned til Mosambik, og den er fortsatt i bevegelse. Om rundt ti millioner år vil Afrika faktisk være delt i to. Litt vanskelig å forestille seg der og da, men greit å vite at kontinentet bokstavelig talt er under ombygging. Området var grønt og frodig, og oppe på platået befant de seg midt i treningsområdet til Kenyas berømte langdistanseløpere.

På vei mot den ugandiske grensen kjørte de gjennom tett sammenhengende landsbyer og byer. Bebyggelsen var enkel, men fantasien i navnevalgene var det ingenting å utsette på: Pentagon Business Centre, Five Stars Hotel, Texas Investment, Hilton View Hotel, Exelent Filling Utility Station, Chicago Bulls Butchery & Hotel og Vision Computers, for å nevne noen. Arkitekten lo høyt mens hun leste dem opp over intercomen og pekte ivrig, som på sightseeing i Las Vegas – bare med geiter.

Trafikken mot Uganda var tett og fullstendig uten forutsigbarhet. Kjørefelt var mer et forslag enn en regel, og forbikjøringer kunne starte hvor som helst, når som helst – gjerne rett foran deg. Alle kjørte der det var plass, og ofte var veiskulderen det tryggeste alternativet. Dette var, ifølge Kenny, den verste trafikken han hadde vært borti (men i Uganda skulle det bli værre). Her gjaldt det å være våken, skjerpet – og litt heldig.

Til slutt nådde de grensen til Uganda, og etter 2,5 timer med papirarbeid, venting og tålmodighetsprøver var de endelig i et nytt land. Det siste de måtte gjøre var å gi grensesoldaten en dollar. 

Fortsettelsen?

Den får du i Del 4.