Stikkordarkiv: Afrika

Kenny Dundee og Arkitekten oppdager Afrika – Del 6.

3. januar 2026 Kyrre Hagen 1 kommentar

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Arkitekten og Kenny Dundee hadde tatt julen i Afrika. De hadde startet i Nairobi i Kenya, og deretter fortsatt inn i Uganda. De hadde kjørt mellom sjiraffer, elefanter og sebraer. Ved Victoriasjøen hadde de sett Nilens innløp, og nå hadde de satt turen mot den store finalen – Maasai Mara Nasjonalpark.

I forrige del leste du at Kenny og Arkitekten hadde reist tilbake til Kenya for å feire nyttårsaften i Narok. Arkitekten hadde nemlig funnet ut at denne byen var et serdeles bra sted å feire nyttår. De hadde funnet det beste hotellet i byen, og Arkitekten hadde insistert på å få den beste utsikten – og dermed ble det en suite. Hotellet viste seg å være veldig bra i afrikansk målestokk.

Etter middag i restauranten var det klart for afrikansk nyttårsfeiring. På hotellet hadde de rigget telt, og leid inn band for anledningen. Alle satt pent og pyntelig rundt bordene sine og hørte på musikken. Arkitekten ville danse, men ingen andre gjorde tegn til å entre dansegulvet, derfor svingte Kenny henne rundt inne i baren, bak orkesteret. De få gjestene som satt der inne var imponerte.

Kveldskonserten opplevd bakfra – Kenny og arkitekten danser i baren, som er på baksida av stagen.

Presis kl 24 startet et fyrverkeri fra taket, og når det var ferdig ble det endelig skikkelig fart på dansegulvet. Alle gjestene danset til afrikanske rytmer. Kenny, som hadde vært ganske så fornøyd med måten han hadde ført Arkitekten inne i baren, forsto raskt at han kom til kort her blandt afrikanerene, men det stoppet dem ikke fra å bli med på festen.

Syklene studeres nøye overalt de stopper. Her på vei fra Narok til Sekenani, godt inni maasailandet.

*Arkitekten får hjelp med nye afrikanske stropper.*

Ankomst hos maasaiene

Litt utpå neste dag ankom de Maasai Mara. De traff verten, men i stedet for å bli innlosjert på hotell, fikk de et eget lite hus. Arkitekten og Kenny så på hverandre. Her stemte hverken posisjon eller bilder med realitetene. Bestillingen var gjort på Booking.com, og alle fasiliteter var beskrevet som om de skulle bo på hotell. Kenny ble midt sagt skeptisk,og det gjorde ikke saken enklere at verten var en guttunge på 19 år. Når ingenting stemte var Arkitekten mest bekymret for safarien de skulle ut på dagen etter. De sendte noen meldinger til verten, og fikk bilder av bilen som skulle brukes. Dette var heldigvis en safaribil, litt tilårskommen riktignok, men en rigget Toyota Land Cruiser.

Masai kulturen

Det neste som sto på programmet var besøk i en masai landsby, som verten hadde avtalt for dem. Han hadde skiftet, og var nå en ekte masai. De trasket til fots til landsbyen, og når de hadde betalt startet oppvisningsdansen. En ung masai viste dem rundt, og fortalte om levesettet til masaiene.

Visste du for eksempel at en masai kan ha opp til 10 – 15 koner. Her er det er status å ha mange koner, mange barn og mange kuer. Og det hjelper ikke med bare en av de tre – en mannn skal ha mange av alle de nevnte. I gamle dager var du ikke en skikkelig masai før du hadde drept en løve. Det er det heldigvis slutt på. Under dansen hopper noen av masai mennene veldig høyt. Dette er en måte å vise styrke og hvor spenstige de er, slik at de er attraktive for damene. Når de så er gift må kona bygge et hus til mannen for å vise at hun elsker han. Alle konene har dermed sine egne hus, og mannen bytter på hvor han vil bo. Dersom døra er stengt når han kommer betyr det i realiteten at kona har besøk av en annen mann, men det er helt greit blandt masaiene. Villkåret er at kona ønsker dette, og at mannen er i passende alder.

I tillegg er det kona som gjør 75% av alt arbeide, og ofte har hun deformasjon i hode etter all vannbæringen. Masaiene lever i store grupper der husene ligger i ring, med gjerder på utsiden. Om nettene drives husdyra inn i denne sirkelen, og er slik beskyttet mot rovdyrene i området. Masaiene tar tradisjonelt ikke noe utdannelse. Det er heldigvis i ferd med å snu, og i nærheten av leiren ligger en skole. Allikevel er det enkelte av dem som mener dette ikke er riktig, og mange av dem kommer derfor opp i et dilemma når de begynner å nærme seg voksen alder. Skal de fortsette på skole, eller skal de leve som masai.

Oppvisning i hvordan lage ild med bare trepinner. Etterpå blir Kenny overlistet til å kjøpe verktøyet som nettop ble demonstrert – med beskjeden om at det ikke blir noe mat før han klarer å lage ild selv.

Med guiden Michael, som også er lærer i den lokale skolen for både gutter og jenter. Legg merke til maasai-teppe som matcher gardineri utleihuset i Kennys venstre hånd.

Arkitekten kjøper en gardin

Arkitekten og Kenny blir vist rund inne i et av husene, som er bygget av pinner og jord. Det består av en gang, kjøkken og flere soverom. Det neste som står på programmet er at de skal gjøre opp ild uten fyrstikker. Dette gjøres med en pinne som de presser mot et trestykke og ruller mellom hendene til det skapes glør. Når seansen er over overlister de Kenny til å kjøpe pinnene sammen med en masjete, etter en heftig pruterunde. Deretter blir de vist inn i et område proppfult av suvernirer de har laget. Nå er det arkitekten som er et lett bytte. Hun ønsker seg et masai-teppe. Det er mange å velge mellom, men til slutt har hun bestemt seg. Dermed starter en ny pruterunde, men i motsetning til Kenny er Arkitekten en elendig pruter, og vil heller gjerne gi mer en prisen de forlanger. Når de så senere på kvelden kommer tilbake til huset de har leiet, viser det seg at gardinene i huset er laget av prikk like masai-tepper. Arkitekten har altså kjøpt gardiner, og Kenny får seg en god latter.

Frokost i savanna. Den gamle Landcruiseren leverer på alle måter, imponerende bil.

Safari

De har avtalt safari med masai-guttene neste morgen. De skal bli plukket opp utenfor huset kl. 06.00. Kl 06.15 begynner de å traske opp til veien, og hører en bil som kinner, uten å få start , i det fjærne. Det er sikkert bilen vår er de to enige om, og ganske riktig. Snart har gutta fått start på den gamle Landcruiseren, og kommer for å hente dem.

De har ikke kjørt mange metrene inn i Maasai Mara Najonalpark, før de begynne å se dyr. Snart stopper de ved noen løver, men gutta blir plutselig oppmerksomme på noe mye mer interessant; et nesehorn er på vei i deres retning. Gutta varsler de andre guidene, og snart er de en liten armada av safaribiler som kappes om å komme i best posissjon for å se nesehornet, som etter en stund krysser veien midt mellom safari-jeepene.

*Noe av de t første de møter i det sola står opp er løver.*

*Nesehorn er sjeldne, Men Kenny og Arkitekten får se et på nært hold. Til og med guidene er begeistret*.

*Vi ser mange gaselle og antilope typer. Her en Thomson-gaselle, med en pærlehøne i bakgrunnen.*

Utover dagen får de sett alle de fem store: nesehorn, vannbøffel, løve, leopard og elefant, i tillegg til forskjellige antiloper, gaseller, sjakaler, villsvin, gepard, hyener, gnu, giraffer, bavianer, sebraer og en rekke forskjellige fugler. Ved innkjøringen til nasjonalparken står det at det ikke tillates offroad-kjøring men det er det ingen av sjåførene som bryr seg om. De er så nære dyrene at både løver og leoparder går helt inntil bilene. En av løvene legger seg til og med til å sove i skyggen bak en safaribil.

*Løvungene leker med halen på et kadaver rett foran dem,*

Gnuer på savannen. Forskjellige arter ofte beiter sammen, noe som øker overlevelsessjansene.

Elefanter spiser altid, og kan få i eg 150 kg på et døgn.

*Vannbøffel er også en av de fem store*. De har symbiotisk forhold med fuglene som renser huden for parasitter – fuglene får mat, bøffelen får helsepleie.

*Gråkrontrane er en truet art, men den finnesher i Maasai Mara.*

Maasai Mara og Seringeti deles av Mara River, og ved et punkt påstår guidene at de kan stå med et bein både i Kenya og Tanzania samtidig. Kenny har en mistanke om at samme trikset benyttes på den andre siden av Mara River, der besøkende i Tanzania kan si at de har hatt en fot i Kenya. Ved Mara River får de også en guidet tur langs elvebredden der de får sett flodhester.

Safarien varer nesten tolv timer, og underveis serveres Arkitekten og Kenny både frokost og lunsj i det fri. Kjøringen er til tider avansert offroad-kjøring, og flere biler kjører seg fast. Joseph, som er sjåføren til Arkitekten og Kenny, er bare 22 år gammel, men en serdeles dyktig sjåfør, og bilen deres setter seg aldri fast. Det er unasett ikke noe stress, for disse masai-sjåførene er en sammensveiset gruppe som hjelper og sammarbeider med hverandre – like mye som de samtidig slåss om de beste plassene med utsikt.

*Mange av sjåførene er masaier. Her trekkes en bil som har kjørt seg opp ut av søla*.

*Det blir ganske mye røff kjøring denne dagen*.

*Dyrene i Maasai Mara er godt vant til safaribilene,*

Retur til Nairobi

Dagen etter er det klart for siste kjøredag på syklene, og retur tilbake til Nairobi. De er grytidlig oppe, og stemmningen er både entusiastisk og litt nostalgisk når de rir inn i soloppgangen på den tomme veien ut av reservatet. Milene tilbake til Nairobi går raskt, og de ender opp med å måtte vente tre timer på en restaurant, mens de venter på at utleieren skal komme tilbake fra juleferie.

*De får soloppgangen i det de kjører fra Maasai Mara*

Nok en gang får de en flott utsikt utover «The Great African Rift».

Etter to uker er de tilbake i Nairobi. Begge er enige om at dette er noe av det mest spennede de har gjort sammen. Kenny syns nok kanskje det har vært den aller mest spennende.

Dette var siste artikkel i serien. Takk til alle som har fulgt oss så langt. Vi kommer tilbake med en liten oppummeringe fra turen. Der vil du få nyttige tips og fakta informason om du ønsker å oppleve eventyret selv.

Diverse mc, Kenny Dundee, Reisebrev

Kenny Dundee og Arkitekten oppdager Afrika – Del 5

31. desember 2025 Kyrre Hagen Legg igjen en kommentar

Tekst: Kyrre Hagen Foto: Kyrre Hagen og Lenka Leginova

Kenny Dundee hadde lurt med seg Arkitekten til Afrika. Hun hadde vært skeptisk, svært skeptisk faktisk, men det viste seg raskt at Afrika falt i smak. Nå nøt hun og Kenny dagene til fulle. De hadde kjørt mellom ville dyr både i Kenya og Uganda. Det farligste så langt var trafikken. Den var mildt sagt kaotisk og krevde full konsentrasjon. Men Arkitekten, som hjemme bruker et halvt minutt i hvert veikryss, hadde lagt til seg afrikansk kjørestil. Kenny var skikkelig stolt av henne. Nesten rørt.

I forrige del leste du at Arkitekten og Kenny hadde kjøpt iskrem til barna oppe i bananplantasjene i Elgon nasjonalpark, og at de hadde kjørt safari på egne motorsykler – med væpnet guide, selvfølgelig. Nå hadde de kommet til Viktoriasjøen, rett ved Nilens innløp.De sjekket inn på «Home On The Nile» og fikk selveste Hemingway-suiten. Etter noen ganske enkle overnattinger var det luksus med dusj, rene håndklær og varmt vann.– Hva om vi bare blir her én dag til? foreslo Kenny. Arkitekten mente dette var en strålende idé. Dermed var saken avgjort.

*Det er mye varer i markedshallen i Jinja. 3 etasjer* bygd med formål – gjennomkjørbart på bakken, renere boder i 1.etasje og båser for verksted i øverste. God naturlig ventolasjon, og ramper mellom etasjer for lettere transport.

Dagen etter fikk de en solid dose råd fra den litt for cocky engelskmannen som drev stedet. Han snakket som en foss og elsket å briljere foran gjestene med lokalkunnskapene sine. De bestemte seg for å la syklene hvile og trasket i stedet opp til Jinja. Dette var storby sammenlignet med småstedene de hadde passert. De fant det lokale markedet, som myldret av afrikanere. Kenny og Arkitekten var de eneste hvite der inne, og naturligvis forsøkte alle seg på uttak fra disse to vandrende minibankene. Her kunne du kjøpe alt fra fisk og frukt til sko og jernvarer. Klærne som ble solgt, var faktisk sydd av de flittige damene som satt ved symaskinene inne i markedshallen. Imponerende, men masete – spesielt for Arkitekten, som stadig måtte forklare hvorfor hun ikke kjøpte noe.

På to hjul i Jinja

De ville utforske området, og hvorfor ikke gjøre det på to hjul? Det var lett å leie boda-boda. Dette er små motorsykkeltaxier som finnes overalt. 110–150 cc motorsykler med overraskende lange saler. Her er det plass til en familie på fem. Både Arkitekten og Kenny, med sine lange bein, fikk plass uten problemer. Turen gikk først til Nilen for lunsj. Deretter ble det spasertur i en landsby litt utenfor byen. Her var de fritt vilt blant barna. Arkitekten hadde aldri delt ut en kjekspakke raskere i hele sitt liv, og etterpå fikk hun dårlig samvittighet for at hun ikke hadde kjøpt bedre kjeks. Neste stopp var Nilens innløp, der de så solnedgangen uten sol. Da de endelig kom tilbake til hotellet, hadde de kjørt nesten 30 kilometer med fire forskjellige bodaer. Totalkostnad: rundt 130 kroner – inkludert rikelig med tips.

Både Arkitekten og Kenny Dundee får plass på Bodaen. Det skulle bare mangle. Vi har sett fire menn – med bagasje – oppå en, og en familie med tre barn med et par haner på begge sider på en annen.

*Landsby vandring*. Vi ser rene gater og stelte kjøkkenhager ovetlat i Uganda.

Arkitekten har aldri delt ut en pakke kjeks så raskt

*Sightseeingen ender ved innløpet til Nilen*

Idi Amin – «Butcher of Uganda»

Det går rett og slett ikke an å skrive om Uganda uten å nevne Idi Amin, landets desidert mest beryktede «kjendis». Han var president fra 1971 til 1979. Han tok makten gjennom et militærkupp og etablerte et brutalt diktatur. Regimet var preget av grove menneskerettighetsbrudd, politisk vold og forfølgelse av etniske og religiøse grupper. Hundretusener antas å ha blitt drept, og ryktene om grusomhetene var mange. Amin utviste også asiatiske ugandere, noe som skadet økonomien kraftig. Internasjonalt ble han kjent for uforutsigbar oppførsel og selvforherligende titler. I 1978 invaderte han Tanzania, men ble slått året etter og flyktet i eksil til Saudi-Arabia, hvor han døde i 2003.

Fun facts om Idi Amin:

– Han ga seg selv ekstremt lange titler, blant annet: «Hans Eksellense, Livstidspresident, Feltmarskalk og Erobrer av det britiske imperiet».

– Idi Amin var ugandisk boksemester ti år på rad, men hevdet også å være tidligere britisk boksemester – noe som aldri ble bevist.

– Han hadde et svært merkelig forhold til Storbritannia. Han inviterte dronning Elizabeth II til å styre Uganda symbolsk og tilbød britene militær hjelp under Falklandskrigen.

Retur til Kenya

Det var på tide å sette kursen tilbake mot Kenya. Bortsett fra noen morsomme mil på grusveier var dette ren transport til grensa ved Busia. Likevel tar det tid å forflytte seg, siden veiene går rett gjennom alle tettstedene.

For å sikre at folk senker farten, kjører du først over to små fartsdumper. Deretter fire litt større. Så kommer de virkelig store. Du blir altså først advart forsiktig, deretter ganske bestemt, og til slutt ødelegger du bilen – eller letter – dersom du fortsatt ikke har redusert farten.

*Arkitekten og Kenny kommer i feil kø, men får passere*

Soloppgang ved Viktoriasjøen. Det går utrolig raskt under ekvatoren, du kan se bevegelsen med blott øye. Morgenskyer gjør at hele den store kuleformen på sola er synlig med skarpe kanter.

Det blir igjen overnatting ved Viktoriasjøen. På et hotell i Kisumu får de et rom med flott utsikt utover sjøen, og frokost servert på egen terrasse – én time etter avtalt tid. Afrikansk tid, med andre ord. Kenny har bestilt Caffè Americano, men servitøren kommer med pulverkaffe og en termos med varmt vann, som vanlig. Afrikanere er ikke spesielt opptatt av kaffe. De synes det er ekkelt. Te er greia her nede. Kenny kapitulerer og heller væsken fra termosen over pulveret. Det viser seg å være te. Kenny har fått kaffe med te.

Egretthegre med byen Kisumu i bakgrunnen. Mange forskjellige fugler de ser for første gang mens de spiser frokost.

Fra balkongen får de observere morgenrutiner på sjøen. Først kommer fiskerne, så kvinner med klesvask, mennenes kroppsvask, og turistbåter på morgencruise,

Nyttårsaften i Narok

Nå settes kursen mot Masai Mara. De har avtalt overnatting inne i nasjonalparken og safari, men for å komme dit må de kjøre rundt parken. Arkitekten har googlet seg frem til at Narok er et bra sted for nyttårsfeiring.

Ruta går delvis på asfalt, delvis på grus. Områdene de kjører gjennom er preget av teproduksjon. Det er kupert, grønt og vakkert – teplantasjer med palmer imellom. Veiene er ikke alltid like lette å finne, men uansett hvor dårlige de er, er det alltid folk, kyr og geiter i veien. De er aldri mer enn hundre meter unna folk. En utfordring når man er tissetrengt.

Etter Sondu tar de av på småveier. Fantastisk vakkert.

Folk i dette område er nysgjerrige og hilser når vi passerer. Kvinner blir ekstra begeistret når de ser at Arkitekten er en dame. Vi har ikke sett en eneste kvinne kjøre ennå.

Vakkert landskap mellom Sondu og Bomet ved South Western Mau, teplantasjer så langt man kan se.

Etter mange mil på asfalt finner de ut at dette blir for kjedelig. Ruta legges derfor om til steinete grusveier. For å gjøre det ekstra spennende åpner himmelen seg, og regnet høljer ned. I en sølepytt bestemmer Hondaen seg for å bade – og vipps ligger både hun og Arkitekten rett ut i gjørma. Mange stopper for å høre om alt er i orden, og om de kan hjelpe til. Vel fremme på hotellet oppgraderer Arkitekten rommet til suite. Det er jo tross alt nyttårsaften.

*Mange stopper å prater med oss underveis*

Hondaen ville bade. Det ble en myk landing, heldigvis.

Hvordan den ender, får du lese mer om i DEL 6.

mcbilder.com