Alle innlegg av Kyrre Hagen

Hjemme hos kai ingvald flateland

Tekst og Foto: Kyrre Hagen

Det finnes de som kjører motorsykler og det finnes de som er motorsykkelentusiaster. Kai Ingvald Flateland går helt klart under den siste definisjonen. I tillegg har han racing i blodet og en real grunder i seg. Vi besøkte han hjemme på gården i Froland.

Kai Ingvald demonstrere TwinPegs på Straandtreffet 2021

Vi har tidligere omtalt entusiasten og gründeren Kai Ingvald Flateland i Mc-avisa. Mannen bak den norske oppfinnelsen TwinPegs. Kai Ingvald har en svært bred mc-interesse, som strekker seg langt utover det å finne opp utstyr til enduro og adventurerførere. På Sørlandet er han nok vel så kjent for enduroløpet Tiurleiken, som han arrangerer hjemme på gården. Dette har vært med på å få fart i enduromiljøet på Sørlandet.  

Vi tar han litt på senga, der han ligger og slapper av i hagesofaen under en parasoll, utenfor det flotte gamle våningshuset på tunet. Det er en herlig varm ettermiddag helt i begynnelsen av september og besøket vårt er tatt på sparket da vi og allikevel kjørte forbi gården hans. Med meg på turen har jeg Kvase Bjønnes som også kjenner Kai Ingvald fra tidligere.

«Skuren» ble kjøpt etter et skurtømmeroppgjør i 2017. Her til start i Street leagel dragracet «Tunder Valle 2017»

TwinPegs

Etter litt prat tar vi turen bort i verkstedet. Jeg svinger meg opp på «Sukren», som er en Yamaha WR 250F fra 2016. Sykkelen er oppkalt etter skurtømmeroppgjøret som finansierte sykkelen i 2017. Til daglig brukes denne til enduro, men jeg har også kjørt i Street legal dragracet «Thunder Valle 2017» med den for moro skyld, forteller Kai Ingvald. Sykkelen har vært helt sentral i utviklingen av TwinPegs produkter. Kai Ingvald kjører enduro som er fysisk krevende. Han stilte seg spørsmålet om det var noe han kunne gjøre med sykkelen for å forbedre situasjonen. Da kom ideen om TwinPegs! Første prototype ble prøvekjørt i romjula 2017. Kai Ingvald startet med TwinPegs for første gang i det danska enduroløpet «Wild West Enduro» i 2018. Det var stort sett sand, og erfaringen var god. Drømmen ble å få TwinPegs til Dakar, og nå stiller flere gode rallyførere til start med produktet på syklene sine, men veien hit har vært utfordrende har den blide sørlendingen fått erfare.

Første TwinPegs montert på en KTM RFR 450 Rally Replica

Litt av en garasje

Mc-entusiasten er født og oppvokst på gården Flateland og her er det mye plass. Mens jeg kjører «Skuren» tar Kai Ingvald sykkelen min bort til garasjen som er et flere hundre kvadratmeter stort bygg. Dette har tidligere vært brukt til kyllingproduksjon, men nå er det helt andre saker på innsiden av dørene, deriblant mange motorsykler. Jeg har ikke solgt så mange sykler, for jeg kjøper bare sykler jeg har lyst til å eie, og de er som regel rimelige, forklarer Kai Ingvald. Den første motorsykkelen jeg hadde var en Yamaha Enduro 50, 82modell, men den ble stjålet, så den har jeg ikke lenger, forteller han.

En Yamaha V-max har blitt en «Powerbobber» med navnet «Lokomotiv». Sykkelen brukes til alt fra dragrace til landeveiskjøring.

Innenfor står en Yamaha V-max 1200, 1988 modell, kjøpt i 2019. – Jeg måtte bare ha en slik. Sykkelen ble raskt ombygd i en stil som han kaller «Powerbobber». Den kalles «Locomotive» etter som HD Electra Glide 80′ lyktekåpa ga et visst «lokomotiv-stuk». Sykkelen brukes til alt fra Dragrace til landeveiskjøring. I Kai Ingvald eie har sykkelen også fått stivramme og kortere gaffel, noe som han mener har gitt den bedre kjøreegenskaper.

Hans første tunge MC står på hemsen inne i garasjen. Dette var en sliten Yamaha XT 500 78 modell som han kjøpt i 1995. Sykkelen ligger i en haug av deler, men denne skal gjenoppstå slår Kai Ingvald fast.

Kai Ingvald med en av sine sykler, rigget for Flattrack

Lengere inne i lokalet står et par KTMér. En 620 SX 1994 som er en sykkel med mye MC-kulturhistorie. Øystein Røstad tok den inn fra Sverige, og brukte den til supermotard kjøring. Per Olav Bang brukte den til enduro, og den er dermed en viktig del av begynnelsen til enduromiljøet på Sørlandet. – Jeg har brukt den til litt enduro, men for tida er den ombygd til flattracker for bruk på speedwaybaner. Sykkelen må nok midertidig bygges tilbake til endurooppsett for 10-års jubileumet for Turleiken til neste år forklarer han. Sykkelen blir i mitt eie. Den andre KTMen er hans første lette endurosykkel. En 250 EXC 2002 som ble kjøpt i 2013. – Viktig sykkel for meg, når enduromiljøet som ble til Tiurleiken ble etablert. Jeg brukte den i det aller første Tiurleiken løpet, og må prøve å få den operativ til jubileumsløpet. – Den er sliten, men blir i mitt eie.

Kai Ingvald under rekordforsøk i Sverige.

Uoffisiell verdensrekord

Det står flere sykler i lokalene og en av disse er en skikkelig raritet, nemlig en Yamaha RD 350 YPVS 1984modell ombygd til flattracker. – Sykkelen har ennå ikke vært brukt på veien av meg, men kan bli en artig street-tracker, forklarer Kai Ingvald.  Sykkelen brukte han på isen i Sverige der han satte uoffisielle verdensrekord med den, i det han fikk den opp i 187,89 kmt. (rekord for RD 350). For å minske luftmotstanden hadde han bygget et stativ slik at han kunne ligge flatt med beina bakover.

Hva med å sette fartsrekord på is med en Yamaha RD 350

Han finner frem det gamle stativet og demonstrere for oss. Bak på stativet er det montert en ekstra girsjalter, som gjorde det mulig å gire mens han lå med beina bakover. Overføringen til den originale sjalteren er rett og slett en gammel Swix skistav. Det er et mål å komme tilbake på isen med denne, og slå rekorden forteller han.

Den gamle TRXen er blitt et kulturminne på Flateland.

Sammen med RDén står en Yamaha TRX 850 fra 1996. Den ble kjøpt i Oslo våren 1998, og ombygd til streetfighter vinteren 98/99. Den kalles «kulturminnet» siden det er et tidlig streetfighter-bygg. Brukt til alt, inkludert en god del Street Legal dragrace. – Den blir i mitt eie, slår Kai Ingvald fast.

Kai Ingvald gjør seg klar til å sende endurofrelste ut i løypene. Starten gjøres med hagle.

Tiurleiken

Vi har så vidt nevnt Tiurleiken som går av stabelen på Flateland tidlig i august. I årets versjon av løpet stilte 250 enduroførere til start. Hele eiendommen rundt huset var et eneste stort depot, fylt opp med endurosykler og blide førere. Vi får dispensasjon til arrangementet hvert år forklarer han, og er glad han har støtte i bygda til dette. I forbindelse med årets lokale valgkamp har også Kai Ingvald utfordret de lokale politikerne for å få til et permanent enduroanlegg i bygda, men det blir ikke på Flateland forklarer han. Her er det nemlig en del verna områder. Vi får håpe han lykkes med å få anlagt et treningsanlegg i nærheten.  

Undertegnede fikk prøve seg litt på Flateland.

Kai Ingvald lurer på om jeg ikke vil prøve Skuren en tur, og til slutt lar jeg meg overtale. Det blir en liten tur rundt gårdstunet hans. Det er varmt denne september kvelden, og med den tykke kjøredressen blir jeg fort varm. Jeg er glad jeg ikke skal ut i enduroløypa nå. Det hadde nok vært morsomt, men slitsomt. I stedet får vi ta en tur på neste års Tiurleik som blir 10års jubileum. Det skal bli spennende å se om Kai Ingvald får klare alle syklene sine innen den tid.

Vi takker for besøket, og ønsker den blide sørlendingen lykke til videre med alle prosjektene.

«Grustur i øst» – treffet mellom regnbygene.

Tekst og foto: Kyrre Hagen. 

Det har vært mildt sagt vært en blaut sommer, og mitt oppi dette striregnet har jeg vært på to motorsykkelturer, en i vest og en i øst. Begge i øs pøs regnvær. Turer som til tross for dette har blitt fine opplevelser. I denne artikkelen kan du lase om den siste av disse nemlig regntur i øst, eller «Grustur i Øst» som den egentlig skulle hete.

Pål M. Arnesen er mannen bak Grustur i øst. Her er han klar for førermøte

Finnskogen består av store flotte skogsområder, med skrinn bebyggelse. Drift av skogen gjennom flere hundre år har medført et nettverk av grusveier, opparbeidet for å kunne hente ut tømmer. Mange av veiene er åpne for allmenn ferdsel, og mange er tilgjengelig mot betaling av bompenger, noe som er forståelig når private eiere står for vedlikehold. Rett i nærheten av disse områdene, nemlig på Kirkenær holder Pål M. Arnesen til. Mannen bak «Grustur i Øst». Pål har skaffet seg en liten bi-inntekt ved å drasse rundt på gruselskende motorsyklister, rundt på disse veiene. Joda, du kan selvsagt legge i vei egenhånd, men Pål er lokal kjent og vet om mange fine ruter. Av denne grunnen er det både morsomt å behagelig å være med han på tur. I tilegg til guiding, gjennomfører også Pål gruskurs, både for nybegynnere og viderekommende. Kursene består av øvelser på et område der Pål har tilrettelagt med passelige hindre. Erfaringen fra kursene er at folk liker å trene her, og at det gjør dem sikrere på grusen etterpå, forteller Pål.

Deltakerene under føremøte. Her var det bare å dra på regntøy fra start

Nytt av året er også at han også gjennomfører kurs i Roadbook-kjøring. Pål syns for inntil et år siden, at slik navigering var meningsløst. Det å kjøre etter tegninger og avstander på trippteller virket gammeldags. Ikke viste man hvor man skulle, og ikke hvor veien dit gikk. Han hadde jo GPS, på den kunne han planlegge hvor han skulle, og deretter kjøre ruta. Etter å ha prøvd Roadbook kjøring ble han imidlertid hekta. Det å bli oppdage nye fine veier, samtidig som du må konsentrere deg for å klare navigeringen var spennende, og i år både lager han roadbookér og gjennomfører kurs for de som ønsker å kjøre.

Rosa gruppe klar for avreise

I tillegg til dette arrangeres også turer med overnatting og til og med noen treff i løpet av sesongen. Ett av disse treffene er for medlemmer av Mc-forumet.no; det såkalte GØI-treffet. Hvert år samles 20-30 motorsyklister fra forumet til dette treffet, som er et av årets høydepunkter. Det var akkurat dette treffet vi skulle være med på, for tredje gang på rad. Årets teffet var faktisk det åttende i rekken, og at folk kommer igjen år etter år sier at deltakerne setter pris på dette. Knut Klungrehaug har vært på alle, og var selvsagt på plass i år også. I år dukket dessuten en langveisfarende opp på plass på treffet. Finnmarkingen Esben Kristensen som er bosatt i Latvia, hadde tatt turen opp på sin Kawazaki Versys 300. Han hadde like godt lagt turen om Brekstad på Fosen, for å få noe ut av turen.

Stopp utenfor en ikke helt ukjent gapahuk

Lokasjonen for treffet er setra på Nedre Morttjernsberget, som eies og driftes av Grue kommuneskog. Plassen er langt til skogs i Frysjøberg-området. Stedet er populært, og leies ut til forskjellige tilstelninger og leirskoleopphold. Her er det muligheter for innkvartering både inne og ute. For de som ikke er så kjent, er ikke dette langt unna Svullrya, som har noe vi gruskjørere trenger kjært, nemlig bensin.

Det er bløtt på Skauen, men Roar Harlem er like blid

Blå eller rosa.

Opplegget på treffene er som følger: Oppmøte på torsdags ettermiddag, for innkvartering og grilling utover kvelden, mens det for det meste snakkes om motorsykkel, og mer om motorsykkel, mens man koser seg med et par halvlitere av Pål´s hjemmebrygget øl, som er å få kjøpt på plassen. På fredags morgen er det førermøte kl. 09.00 med avreise umiddelbart etter dette. Du kan velge å kjøre blå gruppe med Pål, eller rosa gruppe med den beryktede nederlenderen Ot Ruiter. Ot har vært bosatt i Norge i over 20 år. Han bor langt ute i skauen et sted mellom Elverum og Trysil, og jobber til daglig med tømmerdrift i de samme områdene. Både Ot og hans nederlandske kone er lidenskapelig opptatt av motorsykler. Det er kjekt å ikke måtte forklare hjemme hvorfor vi skal kjøpe en motorsykkel til, fortalte Ot meg. Ot beroliger alle med at kjøringen blir rolig, da han kun har en Honda 250 med 25 hester. Vi som har vært med han på tur tidligere vet at dette bare er tøys. Nederlenderen har hele fem starter i Gotland Grand Nasjonal og flere andre store enduroløp bak seg. Den lille Hondaén opplever sjeldent noe særlig annet enn høyt turtall, og ifølge Ot har sykkelen gått over 15.000km på fullt turtall, noe jeg tror stemmer bra med virkeligheten. At Ot er god til å kjøre er det liten tvil om, og han elsker å overraske med spennende rutevalg og teknisk kjøring.

Cornermann.

Turene på Grustur i Øst kjøres med cornermann. For de som ikke vet hva dette er kommer en rask forklaring: Guiden ligger alltid foran, og en sweeper ligger alltid bakerst. Mellom disse roterer gruppa. Når man kommer til et kryss gir guiden tegn til at den som ligger nærmest guiden skal stå igjen å anvise retningen til de som kommer bak. Når sweeper ankommer, gir vedkommende tegn til anviseren om å legge seg inn foran. I neste kryss gjentas prosessen. Dermed roterer alle mellom guiden og sweeperen på å være anvisere. Systemet fungerer genialt til gruskjøring.

Bilde fra en tidligere tur i samme område, under litt hyggeligere vær

Team Viggo på plass.

Dessverre fikk jeg ikke anledning til å delta på fredagens kjøring, men ankom treffet etter 3 timers øs pøs regnvær, og kø gjennom Oslo. Da hadde deltakerne akkurat ankommet Morttjernsberget, etter 38 mils kjøring på de flotteste tivoli-veier du kan tenke deg. De andre medlemmene i «Team Viggo»; Flateby´n og Viggo selv, var godt fornøyde etter dagens kjøring. Team Viggo er egentlig bare tre kompiser med samme interesse; motorsykkelkjøring og bortgjemte grusveier, gjerne langt fra folk. Overnatting gjerne i det fri, med alt dette innebærer fra bålkos, matlaging og en liten snaps på kvelden. Ved bålet og grytene er det alltid Viggo som sørger for at vi har det vi trenger og disker opp med akkurat det vi drømmer om uten å vite det. Til tross for at gutta var slitne, diska Viggo opp med en nydelig middag tilbrakt på grillen. Viggos kokkekunster begynner å bli viden kjente, og vi andre er bare for amatører å regne til sammenligning. Nå er det ikke sånn at det bare er Viggo som lager mat i dette teamet. Av og til må vi andre også trå til, og resultatet blir som regel bra. Tradisjonen tro hadde Viggo med seg ei god flaske rom, som fikk bein å gå på utover kvelden. Finnmarkingen fra Latvia bød på «Riga Balsam» og jeg husket straks hvorfor den flaska ble stående så leeeenge i skapet mitt for noen år siden.

Rosa gruppe fikk med seg et bakkeløp i Åshagshöjden,

Lørdagen kom og igjen var det klart for førermøte kl. 09.00. I år bestemte jeg meg for å prøve gruppa til Pål. Jeg hadde jo vært med Ot de foregående årene. Vi var ca. ti deltakere i gruppa, som forsiktig tok seg gjennom skogen. Turen var fin den, men på grunn av det bløte underlaget ble det valgt å kutte ut tekniske partier denne dagen. Dette er kjøring som alle kan være med på, selv den ferskeste nybegynner. Min egen tålmodighet fikk brynt seg litt til tider, noe som medførte at jeg sto som anviser dobbelt så mange ganger som de andre.

På Espa selger de ikke bare boller. Navnet har blitt en skikkelig salgsvare

Halvveis på turen ble vi belønnet med «bollestopp» på Espa, der utvalget av både lokale boller, og alt annet med Espa navnet på, var imponerende. Kapasiteten på bollestekingen her er faktisk hele 1500 boller i timen, og hvert år selges imponerende 1,7 millioner boller på denne bensinstasjonen. Etter ca. 20 mil kjøring ankom vi igjen Morttjernsberget, i god tid før rosa gruppe, som klokket inn 32 mil denne dagen. De hadde også hatt en strålende dag med det meste av ruta på svensk side. De hadde til og med fått med seg et bakkeløp i Åshagshöjden, der godt voksne både karer og motorsykler deltok. Eldste deltaker var godt oppi åtti åra, og sykkelen hans det samme. I tillegg hadde de hatt flere runder på en crossbane som «tilfeldigvis» lå på samme ruta.

Flateby´n mottar hoppetau for å komme i bedre form til neste års Grustur i øst

Lørdagskvelden ble som de andre kveldene tilbragt med mat og tilbehør, men denne gangen under mørke regntunge skyer. Vi fikk allikevel oppholdsvær nok til å få en times tid rundt bålet, og diverse premier ble delt ut til deltakerne. Flateby´n fikk et hoppetau for å komme i bedre form til neste års tur. Han hadde nemlig ankommet Morttjernsberget i en fart som gjorde at Pål lurte på om 640èn var bensintom. Damene; Lenka og Beate fikk såpebobler, da Pål hadde hørt at damer er så glade i bobler, og i tillegg ble flere premier delt ut. Da Viggo ut på kvelden dro frem steikepanna, og serverte pannekaker, med Brie, aprikos, bacon og lønnesirup, var kvelden fullendt.

Kort oppsummert

Opplegget til «Grustur i øst» kan anbefales på det varmeste. Her er det tilbud til alle som ønsker å kjøre grus, og utfordringer nok til de som ønsker det. Pål M. Arnesen er en lun og utrolig hyggelig fyr som gjør sitt ytterste for at deltakerne har det bra, og jeg kan ikke tenke meg at noen har noe å klage på etter denne helga. Takk for i år, så sees vi neste gang.